Da vi var unge.
Den tiden da verden både var så uendelig stor og romma alle muligheter, samtidig som den var så tilgjengelig liten.

Norge var et mindre sted med større forskjeller mellom de ulike delene av landet. Selv en by kunne skille seg fra sine omkringliggende landsbyer. Vi har alltid vært et lite land, men det var likevel alltid noe spesielt med det lille landet. Og den store verden virka så altfor stor.

Du kunne reise til Spania spise mat fra forskjellige mattradisjoner, men lagd eksklusivt fra en som hadde bodd og jobba i samme restaurant siden han overtok det fra sin mor. Markedene var fulle av diverse varer, fra det åpenbart falske til det tvilsomme. Og det var så mange kule spanske butikker, eller butikker drevet av innvandrere til Spania. Tilsvarende var det i Frankrike, i Tyrkia, i Sverige. Selv i Norge hadde vi mange rare butikker.

Internett på den tiden gjorde verden tilgjengelig for mange, på en måte som for lengst har blitt glemt bort. Det var som et unikt univers, hvor du måtte finne et land, og et område å bosette deg på. I starten var det vanskelig å vite hvor en skulle, eller hva en skulle gjøre. Men så havna en på et forum for en særinteresse. Det var ikke et problem å finne likesinnede, de var bare et par tastetrykk unna.

Du opparbeida deg et rykte på forumet, eller i chattekanalen du hadde valgt. Du ble kjent for hva du skreiv, og hva du delte. Folk ønska å høre dine meninger om noe. Det var sosiale sanksjoner slik en ellers hadde det, men de var ofte uformelle. Oppførte du deg ikke fikk du heller ikke delta.

Og samtalene gled lett inn på andre emner, og en fikk seg venner virtuelt. Folk du kanskje aldri kom til å møte, men visste alt om. Selv den dag i dag kan jeg fortelle hvordan enkelte folk var og hvem de var, selv om jeg aldri visste navnet deres.

Og den analoge verden tikka like sterkt utenfor dørene. Du kunne få et brev, eller ha et abonnement på et magasin med interessante historier og levende personer.

Teknologien var kul. Hver nye oppfinnelse bydde på noe eksklusivt, enten det var design eller fargene. Det var en hemningsløs barnslighet i det. Det var gimmicky, det var rart, men det var også utrolig kult. Du hadde en ting som spesialiserte seg på en bestemt funksjon.

I dag er det annerledes. Nå har vi blitt gamle.

Der internett før kunne minne til dels om sjørøvertida eller den ville vesten, ligner internett mer og mer på verden vi ser utenfor. Skillet er borte for lengst. Det er så integrert at du ikke vet at det faktisk er to forskjellige ting.

Forumene er for lengst borte, erstatta av fellesskapets anonymitet. Et hav av folk der du blir borte som en dråpe vann i mengden. Facebook ble nådestøtet for internett som det var, og kasta oss inn i lukkede grupper med lite tilhørighet. Du må ikke lenger være på et forum for å finne ut av noe, du kan klare deg helt alene. Internett har blitt individualisert i så stor grad at vi har blitt fremmedgjort.

Nå lever vi på nåden av en algoritme utenfor menneskelig kontroll, og snakker med algoritmer som forteller oss hvor gode vi er. Vi får konstante bekreftelser på alt. Og vi fjerner oss fra det som motsetter seg oss. Vi mangler tålmodighet, eller viljen til å stå i noe uventa. Alt skal være komfortabelt og koselig nå.

Turen til utlandet dreier seg ikke lenger om å oppleve fremmed kultur, men om temperaturen og været og havet. Det gjorde den før og. Men nå ser alle butikkene like ut, uansett om du står i Oslo eller i Madrid, i Istanbul eller Paris. Mange av de lokale restaurantene måtte avgi plass til McDonalds, Kentucky Fried Chicken, eller en annen tilsvarende kjede. Der McDonalds før var fargerik, og hadde forskjellige maskoter, så er det nå kommunalt og grått. Det ser ut som hvilken som helst kontor, omtrent dit du blir innkalt når du skal snakke med HR.

Og teknologien har for lengst steila. Der du før hadde en kul rød MP3-spiller med tusenvis av sanger du eide (eller ikke), en telefon hvor det kuleste nye var et kamera hvor du i godt lys kunne skimte noe som ligna på bestemor, og en Tamagotchi holdt levende av pur prepubertal viljestyrke. Så har du nå en enkel mørk kloss. Og den dedikerer vi halvparten av dagen til. Klart, den er veldig hendig. Du kan betale regninger på et sekund, du kan søke og få tilgang til alt informasjon vi kan, du kan snakke med hvem du vil. Men den er også kjedelig. Den har ikke endra seg nevneverdig siden den først ble standardisert en gang i 2010.

Ting endrer seg, men forblir likt. Jeg merker bare et veldig sterkt savn til en tid vi aldri kan få tilbake. Til en verden mindre prega av å vise seg fram, men heller å kunne være seg selv. En verden der du faktisk fikk puste, og ikke måtte være umiddelbart tilgjengelig døgnet rundt. Den analoge verden bydde på utfordringer, det var mye dødtid, mye venting, ting tok tid. Men i kjedsomheten så fantes det en uendelig brønn av kreativitet.

Relasjoner var ekte, og ikke så overfladiske. Gjemt unna på et forum skjult bak et anonymt kallenavn kunne du være i fred, vel vitende om at du bare ble dømt basert på hva du delte og hvem du var. Nå må du tenke på din framtidige karriere, og hvem du er ellers før du våger å legge igjen en kommentar. Det gir dagens Facebook, hvor hver bidige kommentar under et bilde er likt, hver eneste innlegg lyder med samme melodi. Du er ikke lenger deg selv på nett, men bare folk. Der du før turte å legge ut spillelista di offentlig så tør du nå knapt å skrive en bursdagshilsen i frykt for hvilken assosiasjoner det vil gi.

“It takes a village” hevdes det, men forumene er stengt, og vi har for lengst blitt forvist til gruppechatter med anonyme skikkelser som hevder at de er familiemedlemmer. Det skrives ikke noe der heller lenger. Folk snakker ikke sammen.

Ting var ikke bedre før. Mye har først nå begynt å bli bra. Jeg føler likevel at verden før var mindre polert. I en verden som preges av mer mangfold, så opplever jeg nesten det motsatte. Vi viskes ut og bare noen grå omriss kan gi et hint om at vi var der. Det er noe ironisk over det hele. Det er veldig påsatt, veldig performativt. Klart, forskjellene før i tida ga en rekke ulemper for den som våget å være forskjellig fra strømmen, men når alle er forskjellige og sære så er ingen det. Jeg føler at vi blir monopolisert. Men det er ingen som egentlig gjør det mot oss heller, det har likevel bare blitt sånn. Vi kler oss likt, vi ter oss likt, vi sier det samme.

Alle er i terapi, alle har utdanning, alle har jobb. Alle driver med den hobbyen og den interessen. Det føles som om dybden mangler. Og tiden, vår eneste faktiske valuta, mister sin verdi i konkurransen mot de store kreftene i samfunnet. Vi har barn i barnehagen mens vi er på jobb for å betjene lånet til en leilighet som knapt vi eller barnet oppholder seg i.

Åtte timer søvn er en myte i et stadig pendlerpress som tvinger deg inn i en hermetisk lukka metallboks tidlig på morgenen. Og er du heldig rekker du den tilbake igjen etter jobb. Da har du drøyt syv timer til å leve. Syv timer som blir til fire når du har fått gjort det dagen krever ellers, fra matlaging til rydding til vasking, til henting til prating. Og tiden tikker og går. Fire timer igjen. Orker du å se på en film eller en serie? Skal du veksle det inn i en løpetur eller en tur i skogen? Eller skal du sende en melding til ho du ikke har snakka så mye med det siste året? I et virvar av muligheter blir du lamma av valgmulighetene. Nå har du bare to timer igjen. Skal du veksle inn litt dårligere søvn for enda mer frihet? Slapp av. I morgen skal du få gjøre det samme igjen.

Du klarte deg såvidt på en slant utbetalt av Lånekassen som student i en trangt kollektiv. Nå tjener du voksenpenger, men er fattigere enn noen gang før. Dårlige takeouts fra en kinarestaurant er erstatta med knalldyre lån med guffen rente fra DNB.

Jeg vet det er nostalgi for det meste, og mye av det sosiale har blitt bedre. Vi lever i et mer opplyst samfunn på mange måter. Jeg savner bare hvor enkel verden var før.

Det sies gjerne at du ikke vet hva du har før du mister det. Men sannelig er det også sant at du ikke vet hva du har mista når du har fått det.

Vi har blitt gamle.