“The same procedure as last year, Miss Sophie?”

Det schizoid dilemma er schizoidens følelse av å være fanget i et evigvarende ultimatum som han selv har satt seg i:

Velg å relatere til andre: Velg å gå inn i relasjoner der den andre personen gradvis vil forbruke din uavhengighet før de bruker og misbruker deg. Delta i en verden hvor du konstant later som om du er noen andre for å fungere og passe inn. Men det er en minimal sjanse for at du vil møte noen som vil elske og akseptere deg for den du er.

Velg å være uavhengig: Gi opp håpet om tilknytning og kjærlighet. Aksepter din status som en utstøtt og vandrer i samfunnet, som alltid vil være en fremmed i et fremmed land, og den ensomheten som følger med det. Imidlertid vil du bli spart for å gjenoppleve den uutholdelige smerten og sinnet som du desperat kjempet for å unngå i utgangspunktet.

Ensomheten er en følgesvenn gjennom store deler av mitt liv, en som holder meg i hånda og tvinger meg til å forsøke å nå ut til andre. En som motiverte meg til å begi meg ut på et nokså farlig eventyr, inn i et annet land, uten å tenke på alle mulige farer som følger med. En som brakte meg mye lykke i tøffere tider, som gjorde at jeg befant meg på et fly for å møte noen, til å sette meg på et tog tilbake til fortiden.

Ikke ulikt andre var den dominerende når jeg var alene, men ulikt andre så slutta den ikke å følge meg når jeg snakka med andre. Sittende tett i tett med flere venner rundt et kommunalt askebeger, i dype samtaler om de store spørsmål i livet, så tok den tak i meg. I et sekund gikk jeg fra å være omringet av folk som elska meg, til å innse hvor elendig og alene jeg faktisk er i denne verden. På et blunk satt jeg plutselig helt alene omringa av folk som ville høre fra meg, hvor lyder og stemmer og stillheten ble foretrukket fordi den i det minste ikke var falsk. Jeg opplevde en slags feilstemt melodi i samtale med andre, det var som om alt bare var et skuespill, men ingen hadde gitt meg replikkene. Som om jeg stupte inn i et dypt basseng bare for å oppdage at det slettest ikke var så dypt i det jeg knekker nakken.

Jeg har lenge lurt på hvor den kom fra, den ble så altoppslukende, så dominerende, men den er likevel annerledes for meg enn den er for andre. Der den motiverer andre til å vedlikeholde vennskap, jobb, fritid, og aktive relasjoner til andre, så er den bare der. Den eksisterer bare, den gir meg ingen dimensjoner eller oppmuntring. Den bare eksisterer. “Du ser så melankolsk ut” husker jeg ene fortelle meg. Der andre soner ut opplevde jeg å sone inn, alle inntrykk ble krystallklare og jeg så metabevegelsene i verden, replikkene og setningskonstruksjonene folk brukte. Selv kroppsspråket, mimikken, blikkene de forsøkte febrilsk å skjule, ble åpenbar på termostaten jeg holdt i munnen deres.

Hvorfor sier de det slik? Hvorfor beveger de seg sånn? Jeg kunne se når folk gjorde noe fordi andre gjorde det, og hvor de tok sin inspirasjon. Det var ikke slik at jeg ikke forsto hva de sa eller hva de gjorde, det var mer som om jeg slutta å spille det spillet. Det var en inkongruns mellom meg og verden, og jeg følte meg stadig mer som et romvesen. I et lidenskapelig vennskap forsøkte jeg å forklare dette, jeg dissa en del av betraktningene folk kom med på Facebook, de virka så performative. Det var et teaterstykke bare at ingen satt som publikum, alle sto på scena. Et hav av skuespillere som forsøkte å overgå hverandre, som skulle være den best plassert i en rolle noen en gang hadde definert, men virkelig ikke tenkt gjennom. Jeg følte meg så klein, som om det var jeg som hadde sagt og skrevet disse tingene.

Jeg husker at jeg følte dette på barneskolen, og ting som dansing ble problematisk fordi jeg ikke selv følte at det var jeg som gjorde det, men at det var en rolle noen hadde gitt meg, noe jeg måtte gjøre fordi jeg hadde trukket det korte strået som læreren holdt. Jeg er en observatør, og ensomheten har vært min kappe, den som holder meg varm på vinteren. Men der den gir andre ubehag blir den min sikkerhet, den jeg vender tilbake til når resten av verden braker sammen. Den jeg skjuler meg i når noen vil ha konfrontasjon.

Det blir derfor feil å betrakte det som “ensomhet” fordi jeg er ikke faktisk ensom. Jeg har meg selv, jeg har mine tanker, jeg føler ikke på en utilfredshet eller er lei meg av den grunn. Jeg har mer enn nok med mitt, men samtidig så erkjenner jeg at mye av det jeg tenker og føler burde fått et motsvar, burde vært reflektert over av noen andre. Det er bare det at ingen får det helt til, jeg blir stadig skuffet over andre. Jeg skaper en gullstandard for alle, og antar de er på en bestemt måte, og så gjør de en feil eller to, og plutselig blir hele bildet mitt av de forvrengt. De er aldeles ikke slik jeg antok at de var, så hvem er de? Jeg kjenner meg selv ut og inn, og vet hvem jeg er. Men hvem er alle andre?

Dette gjelder heller ikke alle. Jeg har lag på lag på lag, og de fleste når ikke inn, de forblir perifert plassert i de ytterste lagene. De får aldri se inn. Det er ikke et bevisst valg, men heller en del av en sedvane jeg har, en rekke forsvarsmekanismer etter år med angst og fortrengte indre stemmer. Tankemønstre som har blitt til handlingsmønstre jeg gjør helt tvunget. Ikke fordi det gir ubehag å gjøre ting annerledes, men fordi jeg har sosialisert meg til dette. I møte med neglisjering, med sosial skuffelse, med en rekke feil og dårlige beslutninger, så valgte jeg å stenge deler av meg selv inne. Og nå vet jeg ikke lenger hvor lagene slutter, de bare er der. Så de fleste får ikke muligheten til å skuffe meg, men når folk kommer inn i de dypere lagene, da oppstår den nødvendige skuffelsen. Og igjen sitter jeg her, helt alene, i en verden som rommer stadig flere mennesker så evner jeg ikke å finne den som vil like meg for den jeg er. Og det verste av alt? Jeg liker faktisk min verden. Jeg er ikke motivert til forandring fordi jeg frykter det vil være på andres premisser, at jeg gjør det for å ikke skuffe venner som kjente meg, eller familie og foreldre som vil at jeg skal, men igjen får høre rundt julebordet hvordan jeg ikke har gjort noe. Igjen, og igjen, og igjen.