Dette var en veldig intens episode som forårsaket en livlig drøm.
Jeg var på et tog på vei hjem da toget stoppet på grunn av en signalfeil, og vi ble alle tvunget av. Vi fikk beskjed om at det ikke kunne fikses med en gang, så vi måtte enten finne en annen måte å komme oss hjem på, eller bare vente. Noen venta på å bli henta, andre skulle få taxi. Det var midt på vinteren, det var natt og det var utrolig kaldt, så jeg bestemte meg for å gå hjem. Jeg tenkte at jeg i det minste kunne holde meg varm mens jeg gikk, jeg hadde tross alt ingen jeg kunne ringe. Jeg kjente ikke igjen noen av stedene i drømmen, så jeg er ikke sikker på hvorfor jeg visste at jeg kunne gå hjem – kanskje bodde jeg relativt nærme?
Toget hadde stoppet på en togstasjon, og jeg fulgte noen skiløyper et stykke inn i skogen. Det snødde mildt, og bakken var kledd med et fint lag snø som glitra i månelyset.
Mens jeg gikk, kom jeg til en bratt skråning hvor jeg kunne se langt i det fjerne. Et stykke unna, der bakken ikke bare begynte å jevne seg ut, men også stige litt, var det en flokk med ulver, eller noe som ligna. Jeg ville ikke gjette, så jeg bestemte meg for å bli stående der oppe og vente til de forsvant. Jeg ble kaldere for hvert sekund, men jeg tenkte at det i det minste ville være bedre å fryse litt enn å bli spist av en flokk sultne og aggressive dyr. De titta opp på meg, men de gjorde ingen bevegelser mot meg. Vi sto og beskua hverandre, usikre på hverandre.
Det var da jeg så en person komme inn i sidesynet mitt. Jeg la ikke merke til henne, og jeg vet ikke om hun kom fra siden, bakfra, foran, nedenfra eller ovenfra. Hun bare dukket opp. Hun presenterte seg som Amalie og sa at hun så meg stå der, så hun ble nysgjerrig på hva som skjedde. I drømmen fortalte hun meg også etternavnet sitt, men da jeg våknet, hadde jeg glemt det. Jeg pekte ned bakken, eller den bratte skråningen – jeg er ikke sikker på hva du ville kalt det. Jeg pekte mot den sinte ulveflokken, og hun smilte til meg og ba meg bare følge etter henne. Hun hadde skremt vekk ulver før og var ikke redd for dem. Det hørtes ut som selvmord for meg. Jeg vet at ulver teknisk sett kan være mer redd for mennesker enn vi er for dem, men en flokk mot meg og denne mye mindre jenta? Ok, kanskje hun ikke var så mye mindre. Hvis jeg er 1,73 cm, var hun sannsynligvis 1,70. Hun hadde heller ikke ski, så jeg antok at hun kom ut av skogen, at ho også var fra det toget, og siden ulvene ikke beveget seg, fulgte jeg bare etter henne.
Jeg følger henne trofast ned mot denne flokken, og vi går rett forbi dem, mens de sitter på hver sin side av oss og stirrer på oss i beundring over vårt mot.
Jeg fulgte henne trofast fordi jeg var virkelig fortapt. Jeg vet ikke hvorfor jeg forlot togstasjonen for å prøve å gå hjem. Hun spurte meg hvor jeg bodde, og jeg spurte henne hvor hun bodde. Hun stoppet og så på meg: “Var du i ferd med å gå hjem?” Jeg nikket forsiktig. “Det er minst 30 minutter med bil, tenkte du ikke på det?”. Det hadde jeg selvfølgelig ikke tenkt på, jeg bare gikk. Slik jeg alltid går. Vi snakker lett, ho forteller meg underlige ting om seg selv. Ho ble født feil, ho forteller meg at landsbyen hennes var full av folk, med liv i gatene, høytider som ble feira, ho forteller meg om vakre minner om en sol som varma. Om gress, og grønt. Jeg bor ikke så langt unna, det er da vel grønt ofte? Ho forteller at det blir stadig færre folk i landsbyen. «Ja, folk flytter til byene nå, for å studere og jobbe», men ho slipper tråden. Det virker som det var mer der, at ho mente noe annet. Vi kommer til et veikryss. Ho ser opp mot meg.
«Du kan fortsette den veien hvis du vil gå hjem, jeg bor den andre veien»
Det er mørkt, det er like mørkt begge veier. Jeg begynner å bli veldig kald, selv om vi går mye, så blir det kaldere og kaldere.
«Er det lyst opp den veien?» Spør jeg.
«Nei, det eneste lyset er flammen nær min landsby»
«Jeg vet ikke om jeg tør å forsøke meg alene hjem med ulver og sånt i skogen»
«Naboene gjør deg ikke noe» Svarer ho underlig, det er ikke et eneste hus å se noen steder, bare skog og skiløyper så langt øyet kan se. Vi står på en vei som splitter i to, men det er ikke skilta.
«Naboene? Det er jo ikke et hus her i skogen?»
«Jeg må gå hjem nå» Svarer ho meg oppgitt, med en mild irritasjon i stemmen.
«Bor du langt unna?»
«Nei, men hvis du må spørre så mange spørsmål så gjør jeg det!»
Jeg følger henne trofast. Jeg er altfor kald, jeg må få igjen varmen, jeg kan heller gå hjem når sola titter opp igjen.
Vi går nedover veien, det er mørkt bare lyst opp av månelys som skinner en vei for oss. Ho er kledd spesielt, med en slags halvveis kåpe som bare går nedover på den ene siden. Jeg ser på avstand at det er en landsby som titter fram, men i det vi nærmer oss så ser jeg også hvor forfalt mye av det er.
«Noen må pusse opp disse landsbyene»
«Naboene brukte å gjøre det»
«Har dere ikke noen som flytter inn?»
Ho ser på meg, men avbryter meg med å peke på noe i avstanden, «Der bor jeg».
Det var en liten landsby med veier kledd i brostein, og et forfalt tårn i ene hjørnet av landsbyen som minte om en for lengst forglemt storhetstid. Landskapet rundt var dekt av gråe og mørke fjell, med snøtopper. Jeg likte lyden av mine skritt på brostein, Amalie viste meg rundt. Været var ganske rolig, men det var kaldt. Vi kom fram til en slags hytte, og Amalie forklarte at hun bodde her med foreldrene sine, men at de ikke var hjemme, og at jeg var velkommen til å varme meg der. De hadde ikke innlagt vann, men de som bodde rundt forsynte seg av den samme brønnen. Men jeg så ingen andre der. Amalie grep fatt i en øks, og jeg så bort på en bunke ved. Skulle jeg virkelig la henne gjøre det alene her ute i kulda, når jeg varma meg inne?
«Jeg kan gjøre det for deg, om du vil?» Spør jeg henne, slik jeg alltid gjør. Jeg hater at andre skal gjøre tjenester for meg. Jeg er både større og sterkere enn henne.
«Nei, jeg tror ikke det» Svarer ho bestemt, med armene i kryss, og et par skumle øyne stirrende i min retning.
Hvem faen tror ho at jeg er? Selvfølgelig kan jeg det, jeg går bestemt mot henne for å ta fra henne øksa. Jeg er da mye sterkere enn henne, og nå kan jeg jo gjengjelde denne tjenesten? Det er såpeglatt, og plutselig faller jeg rett i bakken, og alt blir svart.
«Det er ingen søster her lenger, så du får heller sitte litt» Hører jeg ho si i det jeg får synet tilbake igjen. Jeg ser stjerner, sittende på ræva i kulda.
«Hvordan havna jeg her?» Ho ler og ber meg sitte mens ho hugger ved.
Det er iskaldt på bakken, men ansiktet mitt er glohett, jeg kjenner det helt inn i ansiktsbeinet. Jeg har driti meg ut, for et førsteinntrykk.
«Går det bra med deg?» Sier ho, med øksa i ene hånda, og en stødig hånd på hofta, stirrende ned på meg med et blikk som borrer seg inn i meg.
«Jeg tror jeg sklei …»
«Du må se deg for, ikke bare vær idiot å ypp med første glattisen du ser» Ho er altfor direkte, men det er noe med måten ho sier ting på som er nærmest musikalsk. Et disstrack med en fantastisk melodi.
Jeg reiser meg opp, og går forsiktig bort til henne. Ho peker bort på en benk.
«Jeg gjør ikke dette så ofte»
«Hva da? Yppe med noen som holder ei øks?»
«Nei, jeg mener, jeg er bare ikke så vant til is og snø»
«Det er tydelig»
Jeg tenkte jeg skulle få komme inn og varme meg, det er veldig kaldt ute, men jeg kan ikke være dårligere enn Amalie, jo lengre jeg blir her ute jo varmere blir jeg. For det meste i ansiktet, jeg rødmer lett rundt denne jenta.
Jeg setter meg ned på en trebenk og beskuer henne mens ho hugger ved, det er imponerende mye kraft i den jenta. Jeg ser rundt meg, månen skinner i snøen, flamme fra stearinlys maler vinduene lett oransje rundt oss. Det er noe magisk ved dette stedet. Snøen faller lett, en forsiktig vind gjør at det nærmest flagrer litt i det snøen faller på bakken. Jeg merker at det ikke er noe strøm i noen ting i denne landsbyen, lyktestolpene lyser opp, men det er flammer, ikke elektrisitet i dem. Landsbyen er virker nokså forlatt, det er jo tross alt natt.
«Amalie, hvor er vi?» Spør jeg, undrende på hvor det egentlig er jeg er. Jeg har aldri sett en landsby lik denne før.
«Slo du deg så mye?»
«Nei, altså.» Jeg løfter hendene og vifter de rundt meg, «hva er denne landsbyen?»
«Det er alt som er igjen, det er hjemme»
Jeg ser på henne og forsøker å borre meg inn i henne med mitt blikk, jeg orker ikke spørre igjen, ho må da vel forstå at det ikke sier meg noe? Ho snakker mens ho hugger ved, og ser ikke et sekund på meg, som om ho har avgitt det mest naturlige svaret i verden.
«Hvor er de andre som bor her?»
«Vi gikk forbi de i stad»
«Hæ?», men ho svarer ikke på det. Ho irriterer meg grenseløst. Jeg forsøker å føre tankene et annet sted og ser bort på fjellkjeden som omringer oss, hvordan den fyller hele horisonten. Jeg får øyet på et forsiktig lys litt til siden for en av toppene.
«Hva er det lyset?» spør jeg, mens jeg peker mot det.
Ho ser på meg, snur seg rundt, og rett tilbake til meg med et blikk som fester seg i meg.
«Det er flammen»
Det er da vel åpenbart, hva er det med denne jenta? Hvorfor må jeg alltid spørre oppfølgingsspørsmål?
«Ja, og hvorfor lyser det?»
«Har du aldri sett det før?»
«Om jeg noensinne har sett et lys på et øde fjell?»
«Det er ikke øde, det er vår Gudinnes Flamme»
«Din gudinne?»
«Nei, vår Gudinnes Flamme»
Det er virkelig en flamme når jeg studerer det. Kanskje det er et slags tempel. Det er for langt unna til å virkelig få noe detaljert bilde, samt at snøen som faller ødelegger sikta, men jeg ser at det danser forsiktig i vinden på fjellet. Jeg forsøker å blåse liv i hendene, men mister følelsen i dem. Jenta fortsatte å slå løs på stakkarslig ved, kløyvde bit for bit. Med ett hører jeg uling fra skogen rett utenfor landsbyen, jeg snur meg mot lyden og ser et par ulver som står og betrakter Amalie og meg. De uler, men det er ingen som uler tilbake. Hendene mine er som is, jeg har mista følelsene helt.
«Hvor mye trenger du? Jeg har helt mista følelsene i hendene»
«Ja, det er veldig synd på deg. Stakkars deg som bare sitter og later deg uten å hjelpe til!»
Jeg reiser meg opp for å gå direkte til henne for å ta fra henne øksa. Dette er den frekkeste jenta jeg vet om. I det jeg nærmer meg henne så sklir jeg forsiktig på isen, og igjen føler jeg hete i ansiktet.
«Lærte du ingenting forrige gang?» Sier ho, med et ansikt som lyser av frustrasjon. Ho er frustrert over meg? Hvor er det jeg har havna nå? Hvem er denne jenta?
«Amalie, jeg har ikke ord…» Men før jeg får sagt et ord til avbryter ho meg.
«Åh, så flott. Endelig kanskje holder du kjeft med alle spørsmålene dine, Vår Gudinnes frelse!»
Jeg blir helt paff. Jeg sitter rett ved henne og betrakter henne målløs, og jeg ser et arr som går fra midt under høyre øye i en strek rett ned. Det virker nesten som en tatovering, det er et gammelt arr, med et lillaskjær.
«Nå kan jeg ta over for deg?» Spør jeg bestemt. Jeg ser at ho sukker.
«Nei, det kan du ikke!» Svarer ho enda mer bestemt, det er et sinne i stemmen hennes jeg føler er ufortjent. Selvfølgelig kan jeg det, men jeg blir sittende stille.
«Jeg ser at du har vært borti med øksa tidligere!» Øynene mine borrer seg inn i arret som går nedover kinnet hennes.
Ho ser på meg i sjokk. Jeg ser at øynene hennes blir blanke, ho blir med ett annerledes, og fylles av melankoli. Det er en tyngde der jeg ikke kunne forutsett.
«Amalie, det var ikke sånn…» Jeg ser bort på henne. Det var ikke meninga å såre henne, men ho slipper øksa, og beveger seg mot hytta.
«Jeg har nok ved nå, vi kan gå inn»
Huset er bygget av tre, med forskjellige kjeler og kopper og krus hengende nedover veggen på kroker. Med forskjellige redskaper på hyller spikra over vinduet. Det er kaldt, og mørkt, bare opplyst av et svakt lys som kommer inn vinduet fra ene lyktestolpen utenfor vinduet. Snøen faller forbi lyset utenfor. Amalie fyrer opp et par stearinlys. Gulvet er av solid treverk, men det er ikke akkurat flatt. Ved vinduet er det et bord, med en benk på ene siden langs veggen, og to stoler på den andre siden. Jeg setter meg ned på kanten av benken, og ser at det er en stige langs den ene veggen på andre siden av rommet. Den fører til en platform med noe som bare minner om madrasser. De sover ikke på gulvet, men på en slags halvetasje over. Ho fyrte i en ovn, og det lyste opp rommet i et praktfullt oransje lys. Endelig var det ikke bare ansiktet som ble varmt. Jeg fikk tilbake følelsene i hendene. Ho går forbi meg, og jeg griper tak i hånda hennes. De er varme.
«Går det bra, Amalie?», jeg ser at ho fortsatt har det vondt med noe, ho plages av noe, det er en subtil endring fra den sterke og frekke jenta til den ho nå er. Stemninga er veldig anspent, den fylles rommet som tjukk røyk.
«Det er ingenting!»
«Amalie, det jeg sa tidligere, det var ikke meninga å tråkke på noe…»
«Du skulle virkelig gå hjem i dette været?» spør ho meg avbrytende.
«Jeg trodde toget stoppa nærme ved, vel, faktisk sivilisasjon» ho ser på meg som om det jeg sa var det fjerneste ho noensinne hadde fått høre.
«Dette er alt som er igjen» forteller ho meg melankolsk, «det eksisterer ikke noe mer». Øynene stirrer blankt ut i rommet.
Jeg sitter og ser på henne, ho har ikke tatt et steg, ikke fjerna grepet mitt rundt hånda hennes, ikke flytta på seg. Det er en distanse til noe i henne, jeg merker en slags mental motstand mellom oss.
«Hva mener du?» spør jeg, «det er jo tross alt en hel verden der ute» sier jeg videre.
«Nei, det er en illusjon, dette er alt som er igjen»
Denne jenta irriterte meg veldig, men det var noe ved henne som gjorde at jeg ikke klarte å motstå henne. Ho hadde en slags tiltrekningskraft som var vanskelig, noe magnetisk ved henne. Jeg føler jeg drukner i øynene hennes, det er som om ho kan se noe jeg ikke kan se, ho har et innblikk i noe jeg ikke har. Ho ser rundt seg, ho ser noe som jeg ikke ser, selv om ho står og jeg sitter.
«Hva med ulvene vi gikk forbi?»
«Det er ikke ulver, det er naboene…», med ett løsriver ho seg fra grepet mitt, og går mot det andre vinduet på andre siden, det som ser ut og opp mot fjellet. Opp mot Vår Gudinnes Flamme.
«Naboene? Det var akrobatiske naboer, tror de burde investere i en skjeggtrimmer», jeg forsøker å lette tonen litt. Jeg merker at stemninga er anspent, men Amalie biter ikke på mitt futile forsøk på humor.
«Ser du flammen?» Jeg går bort til vinduet, og står ved hennes side og ser opp mot den. Det er litt lettere å se den nå når jeg er ute av snøværet, jeg ser at flammen holdes i noe som ligner på et beger, med seks spisse metallsøyler. Det virker som det er en kant du kan betrakte flammen nærmere ved begeret. Flammen danser midt i, blodrød, men uten røyk.
«Det er en evig påminnelse om Vår Gudinnes forbannelse, de som glemmer Henne mister seg selv» forteller ho, blank i øynene, melankolsk, og uttrykt monotont. Jeg forstår ikke hva ho mener, men jeg ser alvoret i hennes uttrykk.
«Hvem er det som holder flammen i livet, Amalie?»
Amalie ser på meg, jeg kan se en tåre renne nedover arret under høyre øyet, som vann i en kanal, det følger et spor før det havner mellom leppene. Ho tørker den raskt bort.
«De som ikke glemmer Henne» sier ho forsiktig, som om det er noe stygt ho forteller meg. Den frekke sterke jenta er ikke lenger like selvsikker. Vi har beveget oss inn på et sårt område, men som vanlig ser jeg aldri at det er skilta med rasfare før jeg begir meg utfor.
Jeg ser rundt meg og ser at rommet egentlig er støvete, det virker som det er en stund siden gjenstandene sist var i bruk. Det er ingen bilder av familie, det eksisterer ingen varme i rommet, selv om det er fyr i ovnen.
«Hvor er foreldrene dine?»
Amalie ser ned på gulvet, jeg har rota meg bort nå. Jeg føler en enorm skyldfølelse for å ha spurt, hvorfor spør jeg før jeg tenker? «vi kan snakke om noe annet…», jeg forsøker å finne et annet tema å snakke om, men ho avbryter meg.
«Der…» sier Amalie, mens ho peker mot flammen.
«De er ved flammen?»
Amalie faller sammen på gulvet, med armene rundt hodet, i stillhet ser jeg at ho skjelver, ho gråter faktisk, men det er ingen lyd som kommer fra henne. Jeg setter meg på gulvet ved siden av og stryker henne forsiktig på ryggen. Jeg ser forsiktig opp og ser en skikkelse gående mot flammen.
«Hva er det, Amalie?», jeg tar forsiktig under haken hennes og forsøker løfte ansiktet hennes. Jeg vil møte blikket hennes, og få en større forståelse av henne. Øynene hennes er fullstendig uten farge, de møter meg, men det er ingen forbindelse. Jeg lener ansiktet mot henne, og hvisker forsiktig «jeg er her, jeg går ingen steder». Jeg forsøker å dele min varme med henne, jeg ser at fargen i ansiktet forsvinner, ho føles kaldere. Jeg tar igjen et grep rundt hendene hennes, men de er kalde.
Ho forsøker å kommunisere, men det kommer ingen lyder fra hennes munn, gråtkvalt forteller ho meg «de er i flammen». Jeg forstår ikke hva det er ho mener.
«De er i flammen?»
Ho hulker, presser hendene mot sitt ansikt, og kreperer på gulvet, fullstendig lamma. Kroppen hennes blir som uten skjelett, ho har mista ramma si. Jeg forsøker å løfte ansiktet hennes, men det er som om nakkemusklene ikke lenger klarer å holde ho oppe, som om alle hennes krefter har forsvunnet. Jeg ser inn i øynene hennes, og ser et mørke uten like, ho ligger sammenslått.
Jeg reiser meg opp igjen og ser mot flammen, og jeg ser at den blir mindre, det er som om den også kveles av den samme kraften som nå har tatt et grep om Amalie. Jeg går bort til stigen og klatrer opp til hemsen. På denne hemsen finner jeg noe som ligner på madrasser, men jeg klarer ikke løfte eller bære de. De er festa på en eller annen måte i hemsen. Jeg ser ned og ser at Amalie ligger der nærmest livløs. Flammen på fjellet er nesten borte, og jeg ser en skikkelse bevege seg mot det. Jeg tar tak i et teppe og en pute, og klatrer ned igjen.
«Amalie, kan du snakke til meg?», jeg rister i henne, men det er som gele. Kroppen hennes er omtrent livløs, ho er helt grå. «Vær så snill, Amalie, ikke gi opp nå…». Jeg kjenner på Amalie, ho er iskald, ho er uten liv, jeg legger et øre mot hennes munn, men hører ikke noe, føler ikke noe, Amalie puster ikke. Jeg er så fortvila, jeg vet ikke hva jeg kan gjøre. Panikken sprer seg i meg, jeg føler meg så handlingslamma.
Jeg legger en pute under hodet hennes, og tuller henne inn i teppet. Jeg legger meg helt inntil henne i håp om å overføre noe av min varme til henne. I ren desperasjon forsøker jeg alt jeg kan, men det er nytteløst. Ho blir ikke varm igjen, ho er ikke hjemme. Jeg ser på ansiktet hennes, liggende stirrende rett inn i øynene hennes, og jeg merker at mine egne øyne overfylles av tårer. Over hodet hennes ser jeg ut vinduet, på et snødekt landskap som glitrer i fullstendig månelys, med en mektig fjellkjede med varierende topper, en landsby uten mennesker opplyst av lyktestolper med flammer som lyser stadig mindre, et falleferdig tårn, og jeg ser at flammen på fjellet snart er borte. Jeg ser at skikkelsen ved flammen nå står på kanten av dette begeret. Jeg ser skikkelsen hoppe inn i flammen, og den antennes igjen. Jeg reiser meg opp og ser ut, jeg evner ikke å reagere, jeg er i fullstendig sjokk. Over Amalies livløse kropp, og denne skikkelsen som har ofra sitt liv til å antenne flammen igjen. Lyktestolpene tennes i ny intensitet, lampe for lampe, fra fjellet og ned, som i en kjede som leder tilbake til huset vi er i, vårt hjem. Jeg ser ned på Amalie, og ser at kroppen hennes beveger seg. Amalie gisper til liv igjen med en kraftig innånding. Jeg ser øynene hennes igjen bevege seg, fargene kommer tilbake, og jeg fylles av glede. Men Amalie smiler ikke. Tårene faller ustanselig, og ett enkelt ord kommer ut av hennes munn, «mamma…».
Schizorant 