Tag: Indre liv

Savner jeg dere?

September 1st, 2024

Dette er et vanskelig tema å diskutere fordi måten jeg føler på er så forskjellig fra andre mennesker. Jeg føler egentlig ikke et savn i min sjel etter andre, og tror genuint jeg kan klare meg alene ganske så fint.

Jeg var så heldig, eller uheldig om du vil, å få være en del av en fantastisk gruppe mennesker i lang tid. Fra omtrent 2014 til 2020 var jeg en del av et levende nettverk av mennesker som eksisterte rundt omkring, fra Norge til Sverige, fra USA til Japan. Vi var med hverandre omtrent hver eneste dag, diskuterte og snakka om alt i lange chatter og anrop på Discord. Mye av dette var i forbindelse med min spilleavhengighet til FFXIV, men det blødde også ut til den virkelige verden. I starten var vi rundt ti, men gradvis ble vi til en sammensveisa gruppe på rundt fire-fem. Det var andre spill, filmer, serier, bøker, hendelser fra fortida og framtida.

Når en expansion kom ut var vi med hverandre fra vi våkna til vi la oss, genuint 12 timer hver eneste dag i intense chatter og diskusjoner i flere uker. Vi snakka om graviditet, vi oppretta og vedlikeholdt forhold, familiedrama, de merkeligste seksuelle fantasier og historier, “the bridge”, “the plop”, “large enough” og konflikter i arbeidslivet. Intens depresjon, hjertesorg, men også de beste øyeblikkene. Jeg hjalp ene med NAV, med sosialstøtte, med utdanning. Oppmuntra og motiverte den andre til å forsøke seg på jobb, til å få seg en kjæreste. Det var noe utrolig vakkert over vår relasjoner, og vi utfylte hverandre på en veldig god måte.

Det var et fellesskap, men et skjørt et samtidig. I motsetning til vennskap etablert i virkeligheten kunne disse når som helst, uten forvarsel, avsluttes. Det ble vanskeligere og vanskeligere ettersom vi også fikk kontakten på Facebook, og over telefon, men de sto fortsatt fritt til å forlate når som helst. Jeg følte meg ofte tynnslitt fordi jeg måtte fungere som et slags bindeledd mellom ulike mennesker som ikke egentlig likte hverandre, som hadde interesser og meninger som gikk på tvers av alt. Jeg er en kontroversiell person, og jeg måtte fornekte mine behov og ønsker til fordel for de. Uttalte jeg meg om noe jeg mente så var jeg for direkte, ordene mine sårer alltid. Folk forventer total underkastelse, og når de ikke får det så opplever de det som et personangrep.

Jeg husker en hendelse i 2017 hvor nettverket gikk i oppløsning mellom to blokker venner over noe som egentlig var ubetydelig, men som fikk alvorlige følger. Jeg ble så utrolig sliten av å måtte være den som forhandla mellom de, som forsøkte å finne en løsning, en forsoning mellom de. Jeg elska de alle, men de hata hverandre. Jeg ofra alt jeg var, jeg ble så intens i mitt iver etter å forsøke å ro nettverket tilbake til hva vi en gang var. Til slutt rakna jeg fullstendig sammen, og kutta all kontakt med alle i to måneder. Når jeg kom tilbake var det for sent, det var ingen løsning, og jeg fikk valget mellom den ene eller den andre siden. Dette såra meg så utrolig mye.

Vi kom styrka tilbake, men min tillit til andre ble så svekket at jeg ikke tok initiativet til å etablere nye vennskap. Jeg tok ikke imot nye impulser eller folk, men forsterka de få jeg hadde. Jeg ble oppløst i nettverket, og eksisterte utelukkende for å tilfredsstille deres behov og ønsker.

I 2020 opplevde jeg for alvor en krasj, jeg innså hvor mye tid jeg brukte på dette og hvor mye jeg hadde neglisjert meg selv. Jeg levde for de, jeg var selvutslettende der for de, men jeg satt fortsatt på stedet hvil i samme posisjon, på samme sted, som i 2014. Jeg så meg i speilet og gjenkjente ikke meg selv, jeg var tjukk, med en helt vill skjeggvekst, klær jeg ikke følte var meg, uten musikksmak, filmsmak, uten noe særlig ambisjoner eller tanker om framtida. Jeg fortalte alltid at jeg skulle bli noe, men det var den samme sangen jeg sang på i 2014 som i 2020. Jeg hadde ikke gjort noe for å oppnå dette, ingen forsøk i det hele tatt. Jeg måtte gjøre endringer, og det medførte en, slik jeg alltid gjør, total separasjon. Jeg kutta kontakten, slutta å spille, og fokuserte eksklusivt på meg selv. Jeg sletta Discord, og la fra meg hele dette nettverket.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvorfor savner jeg ikke deg? Du var min aller beste venn, du var en person jeg er fast bestemt på at hvis jeg får en datter så skal jeg oppkalle henne etter deg.

Jeg kan være med på ting, på familiesammenkomster, ut for å drikke, ut for å spise, være med på kino, delta i ting som gir meg genuin glede, henge med folk, diskutere og snakke, spesielt en i familien jeg gjerne vil bli bedre kjent med, men når jeg kommer hjem så kan jeg også aldri gjøre det igjen. Det er helt greit for meg. Så når jeg forlater deg på toget på Oslo S fast bestemt på å møtes igjen, så er jeg ikke pågående for å møte deg igjen. Vi har neste mandag som en løs avtale, men når det likevel ikke går så er det vondt der og da når jeg sitter på t-banen ved Stortinget, men når jeg kommer hjem så er det ikke slik at jeg spør når vi skal møtes igjen. Savner jeg deg ikke?

Jeg tenker veldig mye på det nettverket jeg hadde, det jeg har hatt tidligere, dette vennskapet jeg fikk igjen i 2024, og jeg undres. Hvorfor motiverer det meg ikke til å forsøke igjen? Til å begi meg ut på nye eventyr? Jeg forklarer i detaljer hvordan en person skal gå fram for å få det beste utgangspunktet for å få seg en kjæreste, og det fungerer så utmerket godt, men jeg benytter meg ikke av den samme ramma. Hvorfor ikke? Vil jeg ikke ha den nære kontakten?

Et vennskap jeg får i 2024 kommer så fort nært på meg at jeg blir engstelig, skikkelig blast from the past og jeg blir mer og mer redd som tida går. Hun har alltid hatt denne effekten, en merkelig måte å skrelle bort alle lagene mine. Jeg vet ikke om jeg evner å fungere i en kapasitet hun aldri har etterspurt, og jeg forsøker forgjeves å kompensere, men det blir helt feil, og til slutt skjer det ting mellom oss som, jeg erkjenner, dessverre neppe kan fikses.

Mange med sosial angst eller på autismespektrumet eller har diverse andre ting gående for seg er usikre på hva som trengs. De forstår ikke det sosiale spillet, eller hva de må gjøre, eller hvordan de skal fungere, eller de forstår ikke andre mennesker. Jeg er ikke det, jeg vet hva som kreves for å komme i mål, for å oppnå noe, men jeg gjør det ikke. Ikke litt engang. Jeg ser at noen sender meg en melding og jeg vet at hvis jeg svarer på en bestemt måte så vil det utløse en kaskade som eneste sluttprodukt er et vakkert vennskap, men jeg svarer ikke umiddelbart. Jeg ser at du stiller meg et åpent spørsmål og hvis jeg deler litt så får jeg mye igjen, men det er så ork at jeg ikke gjør det. Der du åpner samtalen for å diskutere mer enn sak, så ror jeg samtalen tilbake til å eksklusivt omhandle sak. På denne måten gir jeg deg gode svar, samtidig som jeg ikke åpner opp muligheten for at vi skal bli noe mer enn “studievenner”, eller “kollegaer”.

Jeg var så motivert til å spille dette spillet fordi det var der alle jeg kjente var, det var der jeg kunne være meg selv fullstendig. Det var, tilsvarende annen sosial aktivitet, drivkraften bak det å spille så mye. Du får noe igjen så du møter opp på forelesninger fordi du har noen du gjerne vil snakke med der, du møter opp i seminarer fordi du gjerne vil vite hva som skjedde i helga, du blir med på kino fordi du vil dele det med noen andre du liker, men nå føler jeg ikke engang for å åpne det. Jeg forsøkte å returnere til det i 2024, men etter tre uker var jeg ferdig igjen. Det var som å besøke den gamle ungdomskolen hvor bygget er den samme, malinga er lik, skolegården ligner, nærbutikken fortsatt står og hilser på avstand, men det er jo ingen av de du kjente der, lærerne er ikke engang de samme. Sammenhengen er ulik. Du kan aldri gå tilbake til den du var, men må for evig forbli den du er.

Du spiller jo gjerne et spill for så mye annet, for historien, for de mer mekaniske elementene, for det grafiske eller hvilken emosjoner det gir deg. I veldig lang tid, egentlig hele mitt liv, så har jeg hovedsakelig spilt multiplayer eller online. Altså spill med mange andre, og jeg har vært oppsøkende og hatt et ønske om å spille med andre, men tilsvarende resten av mitt liv så orker jeg det ikke mer. Jeg orker ikke. Hvis jeg spiller nå så er det for det meste singleplayer, noe med en vakker historie eller noe som gir meg noe emosjonelt. AC: Odyssey oppfylte jo alle tingene en nerd elsker, fantastisk innlevelse i en gresk kontekst som er perfekt for en som har studert gresk, og Kassandra er jo en vakker karakter, en av mine favoritter. Slike som henne eksisterer jo også ute der, men jeg har null interesse. Noen har skrudd av en bryter i meg og jeg opplever at jeg ikke har noen interesse av sosial kontakt med andre, ikke fordi jeg frykter de, ikke fordi jeg er engstelig for skuffelse, men det bare er en hobby jeg ikke lenger makter eller har energi til å bedrive.

Hva skjedde med meg? Flere av de jeg var organisert sammen med, som jeg hadde daglig kontakt med i flere år sitter jo nå på Stortinget.

Hva skjedde med meg? Flere av de jeg hang med daglig har jo nå stifta familie med barn nummer to og tre, kjæreste nummer syv, bil, båt og hytte.

Hva skjedde med meg? Flere av de jeg spilte med har jo starta karrierer på YouTube, har oppretta, skapt og vedlikeholdt et eventyr av et liv.

Det verste av alt? Jeg er ikke misfornøyd. Jeg er ikke deprimert, jeg er ikke skuffa over mitt liv. Jeg burde være det, men jeg er ikke faktisk det. Jeg har en ambisjon, jeg vet hva jeg skal bli, jeg vet hvordan jeg skal komme meg dit. Jeg er et individ med en kompleks indre verden, som egentlig er jævlig enkel. Jeg trenger bare noen få ting, og jeg gjør nå det som gir meg lykke, det som gjør meg glad. Men jeg erkjenner at jeg savner det å savne.

Jeg vil så gjerne nå ut til deg, men jeg vet at du ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg savner å savne deg. Jeg kommer alltid til å elske de jeg har hatt, og når de ut vil jeg igjen være selvutslettende i mitt mål om å løfte de, men jeg orker ikke å nå ut igjen.

No comments on Savner jeg dere?
Vennskapet i bølgene

August 31st, 2024

You can try, can try, come try but I will survive

Folk forteller meg hva de gjorde i helga, at de var på den tingen eller den festen, og jeg føler meg utilpass. Skal jeg enda en gang virkelig fortelle de at jeg ikke gjorde noe spesielt? Skal jeg virkelig stå her helt naken hvor ingen andre enn meg synes det er kaldt? Det er ikke slik at jeg er misunnelig på de heller, jeg ønsker ikke et stort nettverk med mye aktiviteter, det er heller den uforutsigbarheten som kommer i det de forventer et godt svar på hva jeg har gjort.

Jeg har ikke engang overfladiske vennskap, eller vennskap med en narsissist. Jeg skulle faktisk ønske meg giftige venner, venner som bare utnytter meg og vil ha emosjonell støtte. Jeg vil gjøre noe for andre, og da de jeg elsker mest av alt. Jeg vet at jeg hadde vært en narsissists beste venn, og noen ganger skulle jeg ønske jeg kjente en. Dessverre kan jeg ikke lures på den måten, jeg ser tvers igjennom det før det skjer. En venninne var en gang redd for at noen skulle utnytte meg, noe som er ironisk med tanke på at jeg ikke kan utnyttes på den måten. Jeg skal leie en bil i utlandet, ser at vedkommende virker litt mistenkelig. Det er noe med mimikken, noe med kroppen, og jeg filmer rundt hele bilen. Når jeg skal levere den inn igjen så oppdager vedkommende en bulk i bilen. Jeg nøyt godt ansiktet hans når jeg tok fram videoen. Denne innebygde paranoiaen har redda meg fra mye, men også gjort det vanskelig å navigere verden.

Jeg trenger ikke å være populær, mye av det jeg mener og gjør er upopulært og jeg bryr meg ikke om hva andre tenker om det. Jeg vil bare ha noen få veldig gode venner, som kjenner meg og min psyke, som vet at jeg noen ganger må være hjemme, og som gir meg lov til å være meg selv. Som kan fortelle meg direkte når jeg gjør noe galt som strider imot de vanlige sosiale kodene. Sjeldent finnes det noen som er tålmodige nok til det fordi de føler seg frekk når de gir en direkte tilbakemelding. De føler at de vil såre meg, men de forstår ikke, uansett hvor mye jeg forklarer det for dem, at jeg elsker det. Dessverre er så mye av min psyke stigmatisert i såpass stor grad at selv veldig gode venner skremmes av det. Av navnet på det. Hvis jeg ikke trekker meg tilbake så har de for lengst trukket seg tilbake. Jeg har historikk på hvordan det kan gå hvis jeg deler for fritt av meg selv, jeg ser det i øynene på dem, jeg ser det i holdningen deres. Hvordan de stivner til rundt meg, hvordan de ser seg rundt etter noen andre å snakke med. Hvordan de slutter å svare meg.

Jeg blir sammenlignet med folk de kjenner, som ligner i væremåte og oppførsel, men hvor likhetstrekkene slutter i det denne andre personen har beveget seg til et ekstremt ytterpunkt. Jeg har alltid vært forsiktig, kan være veldig direkte i både spørsmål og tilbakemeldinger, men alltid vært forsiktig. Men nå snur de på alt jeg sier, nå greier jeg ikke å gjøre meg forstått. Jeg forsøker forgjeves å ro til land, men båten beveger seg ikke. Årene fungerer ikke, og jeg blir mer og mer utslitt. I det jeg slutter å ro og føler kroppen ikke makte mer, og jeg føler jeg synker inn i båten i ren utmattelse beveger båten seg i feil retning. Min aller beste venn er et fyrtårn, et blendende og sterkt lys som skinte en vei for båten min. Men selv et blendende og sterkt lys kan bare lede veien, men jeg makter ikke selv lenger å ro. Jeg har tappa meg for all min styrke, all min energi. Jeg vil så veldig, men jeg greier det bare ikke. Jeg vet hva jeg må gjøre, men får meg ikke til å gjøre det. Jeg fylles av engstelse, av ren frustrasjon, og i fortvilelse hopper jeg ut i det kalde mørke havet for å forsøke å svømme i andre retning, men i ren forglemmelse innser jeg ikke hvor mye det har kosta meg å ro båten. Jeg har ikke nok energi, og omfavnes av den mørke evigvarende klemmen. Den som alltid er der, den som alltid har trøsta meg, den som jeg vet bare vil meg vondt, men samtidig er den eneste jeg kan stole på. Jeg lar den ta meg, og blir borte i den. Lyder, lys og stemmer blir fjernere, og jeg slutter å være. Jeg har endelig fred.

Jeg forblir nede her, uten evne til å fungere, uten å foreta meg noe. Jeg har ikke motivasjon, jeg har ikke lyst, jeg opplever alt som veldig krevende. Noen har brutt seg inn hos meg og plassert dørstokkmila i alle rom, på badet, på kjøkkenet, i stua. Selv fjernkontrollen preges av den. Jeg ligger bare og sover, jeg ser blankt inn i en tom TV-skjerm. Jeg orker ikke, greier ikke mer. Hygienen faller i grus, jeg føler meg konstant så skitten samtidig som jeg ikke faktisk gjør noe med det. Det tar knappe tre minutter å pusse tennene skikkelig, ett minutt uskikkelig, men det er ett minutt jeg ikke kan unne meg selv. Jeg føler belegget legge seg på tennene, og jeg merker at ting ikke står til. Håret gror tilbake, skjegget blir lengre. Jeg er på et mørkt sted. Maten smaker ikke noe, og jeg føler ikke for å innta den. Det går i det samme hver eneste dag, og dagene smelter sammen til uker, til måneder. Dette er egentlig ikke noen endelig fred slik jeg ble lovet, men det finnes ingen angrerett på sosial isolasjon. I det jeg får litt energi igjen begynner oppvasken. Jeg må gjøre dette rent igjen, og jeg innser at den endelige freden bare var et midlertidig opphør av ubehag. Jeg dras ned i det endeløse dragsuget og blir kasta rundt. Jeg ser bilder, gjenstander og minner fra alt jeg hadde, alt jeg forsaket for å få hva jeg trodde skulle være et lite øyeblikk alene. Og jeg vil så gjerne nå ut, men jeg kan ikke. Jeg får meg ikke til å gjøre det, folk har satt ned foten.

Det er en krig i meg selv mot en fiende jeg aldri får se, kjenne eller høre. Men jeg føler hvert trekk motstanderen gjør. Jeg spiller sjakk, men motstanderens brikker er skjult for mine øyne. Alle andre kan se brikkene og stirrer intenst på meg, de forventer at jeg skal gjøre det åpenbare trekket. Det er noe her alle andre forstår, men jeg ikke selv evner å se, eller gjøre. Og når jeg gjør et trekk så ser de ned med et sukk, de ser bort, de snur ryggen til i skuffelse. Jeg har gjort noe feil, jeg valgte feil. Kan jeg forsøke igjen? Men de går bort, de er ikke lenger interessert. De står og ser på andre sjakkpartier nå, mens jeg står der alene uten evne til å se hva jeg gjorde feil. Jeg ser bare mine brikker, hvor gikk det helt feil? Jeg stirrer intenst på brettet, forsøker å se hva jeg kunne gjort annerledes, og alt rundt meg blir borte for meg. Dette brettet er min verden, og hvis jeg bare fokuserer nok eller studerer det nøye nok så vil jeg også kunne gjøre det rette trekket. Jeg finner det rette trekket, men folk har gått hjem. Det er flere timer for sent, og jeg står der alene i en nedstengt gymsal. Det står ingen biler på parkeringsplassen, og det er mørkt ute. Dørene er låst, og ingen kommer for å åpne, det er fredag kveld, og jeg må vente til mandag.

No comments on Vennskapet i bølgene
Ensomheten

August 30th, 2024

“The same procedure as last year, Miss Sophie?”

Det schizoid dilemma er schizoidens følelse av å være fanget i et evigvarende ultimatum som han selv har satt seg i:

Velg å relatere til andre: Velg å gå inn i relasjoner der den andre personen gradvis vil forbruke din uavhengighet før de bruker og misbruker deg. Delta i en verden hvor du konstant later som om du er noen andre for å fungere og passe inn. Men det er en minimal sjanse for at du vil møte noen som vil elske og akseptere deg for den du er.

Velg å være uavhengig: Gi opp håpet om tilknytning og kjærlighet. Aksepter din status som en utstøtt og vandrer i samfunnet, som alltid vil være en fremmed i et fremmed land, og den ensomheten som følger med det. Imidlertid vil du bli spart for å gjenoppleve den uutholdelige smerten og sinnet som du desperat kjempet for å unngå i utgangspunktet.

Ensomheten er en følgesvenn gjennom store deler av mitt liv, en som holder meg i hånda og tvinger meg til å forsøke å nå ut til andre. En som motiverte meg til å begi meg ut på et nokså farlig eventyr, inn i et annet land, uten å tenke på alle mulige farer som følger med. En som brakte meg mye lykke i tøffere tider, som gjorde at jeg befant meg på et fly for å møte noen, til å sette meg på et tog tilbake til fortiden.

Ikke ulikt andre var den dominerende når jeg var alene, men ulikt andre så slutta den ikke å følge meg når jeg snakka med andre. Sittende tett i tett med flere venner rundt et kommunalt askebeger, i dype samtaler om de store spørsmål i livet, så tok den tak i meg. I et sekund gikk jeg fra å være omringet av folk som elska meg, til å innse hvor elendig og alene jeg faktisk er i denne verden. På et blunk satt jeg plutselig helt alene omringa av folk som ville høre fra meg, hvor lyder og stemmer og stillheten ble foretrukket fordi den i det minste ikke var falsk. Jeg opplevde en slags feilstemt melodi i samtale med andre, det var som om alt bare var et skuespill, men ingen hadde gitt meg replikkene. Som om jeg stupte inn i et dypt basseng bare for å oppdage at det slettest ikke var så dypt i det jeg knekker nakken.

Jeg har lenge lurt på hvor den kom fra, den ble så altoppslukende, så dominerende, men den er likevel annerledes for meg enn den er for andre. Der den motiverer andre til å vedlikeholde vennskap, jobb, fritid, og aktive relasjoner til andre, så er den bare der. Den eksisterer bare, den gir meg ingen dimensjoner eller oppmuntring. Den bare eksisterer. “Du ser så melankolsk ut” husker jeg ene fortelle meg. Der andre soner ut opplevde jeg å sone inn, alle inntrykk ble krystallklare og jeg så metabevegelsene i verden, replikkene og setningskonstruksjonene folk brukte. Selv kroppsspråket, mimikken, blikkene de forsøkte febrilsk å skjule, ble åpenbar på termostaten jeg holdt i munnen deres.

Hvorfor sier de det slik? Hvorfor beveger de seg sånn? Jeg kunne se når folk gjorde noe fordi andre gjorde det, og hvor de tok sin inspirasjon. Det var ikke slik at jeg ikke forsto hva de sa eller hva de gjorde, det var mer som om jeg slutta å spille det spillet. Det var en inkongruns mellom meg og verden, og jeg følte meg stadig mer som et romvesen. I et lidenskapelig vennskap forsøkte jeg å forklare dette, jeg dissa en del av betraktningene folk kom med på Facebook, de virka så performative. Det var et teaterstykke bare at ingen satt som publikum, alle sto på scena. Et hav av skuespillere som forsøkte å overgå hverandre, som skulle være den best plassert i en rolle noen en gang hadde definert, men virkelig ikke tenkt gjennom. Jeg følte meg så klein, som om det var jeg som hadde sagt og skrevet disse tingene.

Jeg husker at jeg følte dette på barneskolen, og ting som dansing ble problematisk fordi jeg ikke selv følte at det var jeg som gjorde det, men at det var en rolle noen hadde gitt meg, noe jeg måtte gjøre fordi jeg hadde trukket det korte strået som læreren holdt. Jeg er en observatør, og ensomheten har vært min kappe, den som holder meg varm på vinteren. Men der den gir andre ubehag blir den min sikkerhet, den jeg vender tilbake til når resten av verden braker sammen. Den jeg skjuler meg i når noen vil ha konfrontasjon.

Det blir derfor feil å betrakte det som “ensomhet” fordi jeg er ikke faktisk ensom. Jeg har meg selv, jeg har mine tanker, jeg føler ikke på en utilfredshet eller er lei meg av den grunn. Jeg har mer enn nok med mitt, men samtidig så erkjenner jeg at mye av det jeg tenker og føler burde fått et motsvar, burde vært reflektert over av noen andre. Det er bare det at ingen får det helt til, jeg blir stadig skuffet over andre. Jeg skaper en gullstandard for alle, og antar de er på en bestemt måte, og så gjør de en feil eller to, og plutselig blir hele bildet mitt av de forvrengt. De er aldeles ikke slik jeg antok at de var, så hvem er de? Jeg kjenner meg selv ut og inn, og vet hvem jeg er. Men hvem er alle andre?

Dette gjelder heller ikke alle. Jeg har lag på lag på lag, og de fleste når ikke inn, de forblir perifert plassert i de ytterste lagene. De får aldri se inn. Det er ikke et bevisst valg, men heller en del av en sedvane jeg har, en rekke forsvarsmekanismer etter år med angst og fortrengte indre stemmer. Tankemønstre som har blitt til handlingsmønstre jeg gjør helt tvunget. Ikke fordi det gir ubehag å gjøre ting annerledes, men fordi jeg har sosialisert meg til dette. I møte med neglisjering, med sosial skuffelse, med en rekke feil og dårlige beslutninger, så valgte jeg å stenge deler av meg selv inne. Og nå vet jeg ikke lenger hvor lagene slutter, de bare er der. Så de fleste får ikke muligheten til å skuffe meg, men når folk kommer inn i de dypere lagene, da oppstår den nødvendige skuffelsen. Og igjen sitter jeg her, helt alene, i en verden som rommer stadig flere mennesker så evner jeg ikke å finne den som vil like meg for den jeg er. Og det verste av alt? Jeg liker faktisk min verden. Jeg er ikke motivert til forandring fordi jeg frykter det vil være på andres premisser, at jeg gjør det for å ikke skuffe venner som kjente meg, eller familie og foreldre som vil at jeg skal, men igjen får høre rundt julebordet hvordan jeg ikke har gjort noe. Igjen, og igjen, og igjen.

No comments on Ensomheten

Tag: Indre liv

Savner jeg dere?

Vennskapet i bølgene

Ensomheten