You can try, can try, come try but I will survive

Folk forteller meg hva de gjorde i helga, at de var på den tingen eller den festen, og jeg føler meg utilpass. Skal jeg enda en gang virkelig fortelle de at jeg ikke gjorde noe spesielt? Skal jeg virkelig stå her helt naken hvor ingen andre enn meg synes det er kaldt? Det er ikke slik at jeg er misunnelig på de heller, jeg ønsker ikke et stort nettverk med mye aktiviteter, det er heller den uforutsigbarheten som kommer i det de forventer et godt svar på hva jeg har gjort.

Jeg har ikke engang overfladiske vennskap, eller vennskap med en narsissist. Jeg skulle faktisk ønske meg giftige venner, venner som bare utnytter meg og vil ha emosjonell støtte. Jeg vil gjøre noe for andre, og da de jeg elsker mest av alt. Jeg vet at jeg hadde vært en narsissists beste venn, og noen ganger skulle jeg ønske jeg kjente en. Dessverre kan jeg ikke lures på den måten, jeg ser tvers igjennom det før det skjer. En venninne var en gang redd for at noen skulle utnytte meg, noe som er ironisk med tanke på at jeg ikke kan utnyttes på den måten. Jeg skal leie en bil i utlandet, ser at vedkommende virker litt mistenkelig. Det er noe med mimikken, noe med kroppen, og jeg filmer rundt hele bilen. Når jeg skal levere den inn igjen så oppdager vedkommende en bulk i bilen. Jeg nøyt godt ansiktet hans når jeg tok fram videoen. Denne innebygde paranoiaen har redda meg fra mye, men også gjort det vanskelig å navigere verden.

Jeg trenger ikke å være populær, mye av det jeg mener og gjør er upopulært og jeg bryr meg ikke om hva andre tenker om det. Jeg vil bare ha noen få veldig gode venner, som kjenner meg og min psyke, som vet at jeg noen ganger må være hjemme, og som gir meg lov til å være meg selv. Som kan fortelle meg direkte når jeg gjør noe galt som strider imot de vanlige sosiale kodene. Sjeldent finnes det noen som er tålmodige nok til det fordi de føler seg frekk når de gir en direkte tilbakemelding. De føler at de vil såre meg, men de forstår ikke, uansett hvor mye jeg forklarer det for dem, at jeg elsker det. Dessverre er så mye av min psyke stigmatisert i såpass stor grad at selv veldig gode venner skremmes av det. Av navnet på det. Hvis jeg ikke trekker meg tilbake så har de for lengst trukket seg tilbake. Jeg har historikk på hvordan det kan gå hvis jeg deler for fritt av meg selv, jeg ser det i øynene på dem, jeg ser det i holdningen deres. Hvordan de stivner til rundt meg, hvordan de ser seg rundt etter noen andre å snakke med. Hvordan de slutter å svare meg.

Jeg blir sammenlignet med folk de kjenner, som ligner i væremåte og oppførsel, men hvor likhetstrekkene slutter i det denne andre personen har beveget seg til et ekstremt ytterpunkt. Jeg har alltid vært forsiktig, kan være veldig direkte i både spørsmål og tilbakemeldinger, men alltid vært forsiktig. Men nå snur de på alt jeg sier, nå greier jeg ikke å gjøre meg forstått. Jeg forsøker forgjeves å ro til land, men båten beveger seg ikke. Årene fungerer ikke, og jeg blir mer og mer utslitt. I det jeg slutter å ro og føler kroppen ikke makte mer, og jeg føler jeg synker inn i båten i ren utmattelse beveger båten seg i feil retning. Min aller beste venn er et fyrtårn, et blendende og sterkt lys som skinte en vei for båten min. Men selv et blendende og sterkt lys kan bare lede veien, men jeg makter ikke selv lenger å ro. Jeg har tappa meg for all min styrke, all min energi. Jeg vil så veldig, men jeg greier det bare ikke. Jeg vet hva jeg må gjøre, men får meg ikke til å gjøre det. Jeg fylles av engstelse, av ren frustrasjon, og i fortvilelse hopper jeg ut i det kalde mørke havet for å forsøke å svømme i andre retning, men i ren forglemmelse innser jeg ikke hvor mye det har kosta meg å ro båten. Jeg har ikke nok energi, og omfavnes av den mørke evigvarende klemmen. Den som alltid er der, den som alltid har trøsta meg, den som jeg vet bare vil meg vondt, men samtidig er den eneste jeg kan stole på. Jeg lar den ta meg, og blir borte i den. Lyder, lys og stemmer blir fjernere, og jeg slutter å være. Jeg har endelig fred.

Jeg forblir nede her, uten evne til å fungere, uten å foreta meg noe. Jeg har ikke motivasjon, jeg har ikke lyst, jeg opplever alt som veldig krevende. Noen har brutt seg inn hos meg og plassert dørstokkmila i alle rom, på badet, på kjøkkenet, i stua. Selv fjernkontrollen preges av den. Jeg ligger bare og sover, jeg ser blankt inn i en tom TV-skjerm. Jeg orker ikke, greier ikke mer. Hygienen faller i grus, jeg føler meg konstant så skitten samtidig som jeg ikke faktisk gjør noe med det. Det tar knappe tre minutter å pusse tennene skikkelig, ett minutt uskikkelig, men det er ett minutt jeg ikke kan unne meg selv. Jeg føler belegget legge seg på tennene, og jeg merker at ting ikke står til. Håret gror tilbake, skjegget blir lengre. Jeg er på et mørkt sted. Maten smaker ikke noe, og jeg føler ikke for å innta den. Det går i det samme hver eneste dag, og dagene smelter sammen til uker, til måneder. Dette er egentlig ikke noen endelig fred slik jeg ble lovet, men det finnes ingen angrerett på sosial isolasjon. I det jeg får litt energi igjen begynner oppvasken. Jeg må gjøre dette rent igjen, og jeg innser at den endelige freden bare var et midlertidig opphør av ubehag. Jeg dras ned i det endeløse dragsuget og blir kasta rundt. Jeg ser bilder, gjenstander og minner fra alt jeg hadde, alt jeg forsaket for å få hva jeg trodde skulle være et lite øyeblikk alene. Og jeg vil så gjerne nå ut, men jeg kan ikke. Jeg får meg ikke til å gjøre det, folk har satt ned foten.

Det er en krig i meg selv mot en fiende jeg aldri får se, kjenne eller høre. Men jeg føler hvert trekk motstanderen gjør. Jeg spiller sjakk, men motstanderens brikker er skjult for mine øyne. Alle andre kan se brikkene og stirrer intenst på meg, de forventer at jeg skal gjøre det åpenbare trekket. Det er noe her alle andre forstår, men jeg ikke selv evner å se, eller gjøre. Og når jeg gjør et trekk så ser de ned med et sukk, de ser bort, de snur ryggen til i skuffelse. Jeg har gjort noe feil, jeg valgte feil. Kan jeg forsøke igjen? Men de går bort, de er ikke lenger interessert. De står og ser på andre sjakkpartier nå, mens jeg står der alene uten evne til å se hva jeg gjorde feil. Jeg ser bare mine brikker, hvor gikk det helt feil? Jeg stirrer intenst på brettet, forsøker å se hva jeg kunne gjort annerledes, og alt rundt meg blir borte for meg. Dette brettet er min verden, og hvis jeg bare fokuserer nok eller studerer det nøye nok så vil jeg også kunne gjøre det rette trekket. Jeg finner det rette trekket, men folk har gått hjem. Det er flere timer for sent, og jeg står der alene i en nedstengt gymsal. Det står ingen biler på parkeringsplassen, og det er mørkt ute. Dørene er låst, og ingen kommer for å åpne, det er fredag kveld, og jeg må vente til mandag.