Jeg har lest utallige bøker i et forsøk på å forstå meg selv, hva som motiverer meg, hvor disse grunntankene kom fra, jeg har analysert meg selv fullstendig. En av disse er avhandlingen «Treatment of schizoid personality: An analytic psychotherapy handbook» av Zachary Wheeler. Det er en doktorgradsavhandling, men den beskriver en rekke tendenser jeg ser i meg selv. Jeg er nok ikke schizoid, men jeg opplever en del likhetstrekk, og etter hvert som jeg blir mer «normaltfungerende» så har jeg mistet mye av det, men jeg bærer fortsatt preg av dem. Jeg skal forsøke å skrive litt her om disse trekkene, med utdrag fra avhandlingen.

Mange opplever en rekke ubehag, og er kraftig påvirket av en del av de diagnosene jeg drøfter her. Det er først da de blir diagnostisk relevante. Flere av diagnosene er også forbeholdt DSM, noe som ikke anvendes diagnostisk i Europa. Vi bruker for det meste ICD, og der er kriteriene noe annerledes. En nokså stor forskjell er at schizotyp ikke er en personlighetsforstyrrelse, men en lidelse på schizofrenispektrumet.

Det å selvdiagnostisere er en uting, ofte ikke lønnsomt. Dette er ikke ment som et ledd i en selvdiagnostisering, men heller som et forsøk på å oppnå en større forståelse av disse temaene, og også hvorvidt disse trekkene går igjen i min egen historikk. Disse trekkene hindrer ikke min fungering, og jeg kan derfor ikke selvdiagnostisere meg fordi det ikke er relevant.

På en del andre områder er jeg mer lik unnvikende eller avoidant, og på andre mer lik schizotyp. Forskjellen på schizoid og schizotyp, eller en av forskjellene, er gjerne at de med schizotyp fortsatt besitter følelser. De er ikke fullstendig låst ute, og dette gir de ofte enormt hodebry fordi den ikke er i samsvar med den realiteten de observerer. De har konstruert en verden basert på en rekke betraktninger som virker fullstendig ute å kjøre for enhver observatør, men gir de unik innsikt i noe, og ofte gir de en form for grandiositet, men ulikt begrunna eller forankra enn narsissister. Schizotype personer opplever å finne verdi i noe andre ikke gjør, og at de derfor er mer intellektuelle eller har større innsikt, selv om det de bryr seg om, det de finner verdi i, ofte ikke gir andre noe særlig.

En med en unnvikende personlighet opplever ofte å dele den universelle forståelsen av virkeligheten med andre, men samtidig opplever å ikke fungere tilstrekkelig nok i den. Dette gir de angst, og gjør at de trekker seg unna sosiale situasjoner hvor de må konfrontere dette. Dette til forskjell fra noen med schizotyp som ikke opplever å dele denne universelle sannheten, men heller foretrekker sin egen eksklusive interne fantasi, samtidig som de også besitter følelser og et ønske om sosial kontakt. De bare er for rare, nærmest «gærne» i møte med andre mennesker. En med schizoid er på en måte imellom disse polene, i et evigvarende limbo. De frykter ikke andre mennesker, men er uinteresserte i dem. Den unnvikende frykter andre fordi den tenker seg manglende, den schizoide frykter de intense følelsene virkeligheten bringer, og den schizotype frykter den nødvendige krasjen mellom den eksklusive og komfortable fantasien i “her inne” og den universelt anerkjente virkelighet “der ute”.

Et viktig moment i enhver diagnostisk kontekst er hvorvidt dette forhindrer fungering, og hva det innebærer. Ofte blir dette betrakta slik at en tenker det handler om hvorvidt personen evner å virke i det daglige. Da kan det fort bli slik at arbeidsgiver, eller en potensiell arbeidsgiver, diagnostiserer oss. Greier vi å jobbe så er vi friske, gjør vi det ikke så er vi syke. Det som faktisk gjelder er hvor tilfreds du er med livet, med din hverdag, med det du sysselsetter deg med i det daglige. Jeg oppfyller nok en rekke diagnostiske kriterier for en del mentale lidelser, men opplever samtidig ikke at de hindrer meg i hverdagen.

Altså, mitt liv er nokså unikt konstruert, og jeg har ikke mange av de elementene mange andre trenger for å føle seg vellykket eller tilfreds, sånn sett burde jeg slite mer enn jeg gjør, men jeg er i jobb, i studier, i en hverdag preget av de tingene jeg ønsker å gjøre. Jeg er tilfreds med den jeg er, fullstendig slik jeg er. Enhver annen ting jeg gjør er bare et ekstra, noe som gir meg flere dimensjoner. Jeg opplever ikke ubehag sosialt, har ikke sosialt angst, eller er deprimert, selv om mye av livet mitt virkelig burde tale for det.

La oss gå gjennom noen utdrag fra denne doktorgradavhandlingen, jeg inkluderer en lenke til den her også.

«Den sentrale konflikten for den schizoidale er mellom hans enorme lengsel etter forhold og hans dype frykt og unngåelse av forhold. Mens den schizoidale utad virker tilbaketrukket, reservert, har få nære venner, er upåvirket av andres følelser, og redd for intimitet, er han i hemmelighet ekstremt sensitiv, dypt nysgjerrig på andre, sulten på kjærlighet, misunnelig på andres spontanitet, og intenst trengende av kontakt med andre.»

Jeg opplever ofte at jeg vet akkurat hva som trengs for å forsterke en relasjon, men at jeg velger å ikke gjøre nettopp dette. I et tidligere liv var jeg aktiv med å knytte kontakten til andre mennesker, jeg forsøkte å bygge opp nettverk og var tilhenger av å ha kontakt med mange forskjellige og varierte lag i samfunnet. Det var en hobby jeg mestra utmerket godt, og noe av det tror jeg har sammenheng med min evne til å observere oppførsel, samtaler, og slikt. Men etter hvert ble denne hobbyen til noe jeg mislikte, eller ikke fikk så mye igjen for. Jeg følte at det var som om jeg mista deler av meg selv i enhver sosial interaksjon, at jeg måtte legge bort deler av meg for å vedlikeholde forholdet. Jeg måtte ofre mine behov for deres behov, og jeg følte en oppløsning av ego. I de situasjonene hvor jeg forsøkte å konfrontere eller sette grenser ble det endestoppet for den relasjonen.

Kommer du forbi mine lag og når inn til meg på innsiden vil du oppleve meg som veldig selvutslettende i mitt forsøk på å oppfylle alle dine behov. Jeg blir da veldig ofte for intens og for mye fordi jeg vil så gjerne være den beste personen for deg. Jeg har en rekke historier fra mitt liv som omhandler nettopp dette, og de store sosiale skuffelsene jeg har opplevd som har gjort at jeg foretrekker isolasjon framfor interaksjon. Jeg vil så gjerne elske, jeg vil så gjerne bli elska, men opplever at det sjeldent blir slik jeg antok. At den verden jeg har konstruert internt, den idealistiske og romantiske versjonen av virkeligheten jeg tror eksisterer slår sprekker i møte med den til dels kalde og pragmatiske verden vi faktisk befinner oss i. Det oppstår en inkongruens hvor jeg, og mine verdier, i stor grad bærer et kjærlighetsbudskap, samtidig som utstrålingen min er veldig avflata og kald.

«Schizoidale personer viser ofte en akutt nervøs hypersensitivitet for stimuli, inkludert lukter, lyder, lys, temperatur og bevegelse, som om de mangler et filter eller en barriere mot stimuli. For en schizoid person er litt stimulering mer enn nok. Fordi opplevelsen av overstimulering ligner akutt emosjonell smerte, søker den schizoidale å skape barrierer mot omverdenen for å begrense tilstrømningen av stimuli. Dette skjer vanligvis gjennom fysisk eller psykisk tilbaketrekning, isolasjon eller tilbaketrukket adferd.»

Mennesker er stimuli. De bringer med seg veldig mye, og ofte trenger jeg et stille øyeblikk for meg selv for å innhente meg selv. Problemet er gjerne at jeg ikke varsler om dette, at jeg kjører meg selv helt flat, og derfor ikke evner å selv forstå hva det er som skjer før jeg sitter der med femten varsler på mobilen. I perioder med ekstremt stress har disse trekkene også utløst ren dissosiering. Jeg går på butikken og kobler ut alle stimuli annet enn det som jeg faktisk trenger for å fungere der, alle personene blir bare sterke vindkast jeg må snu meg vekk fra fordi det irriterer værhårene på ansiktet mitt. Jeg opplever da at jeg “bare” ser de fysiske gjenstandene, det jeg faktisk trenger for å navigere i butikken, skilt og slikt.

Jeg var med en venninne midt i Oslo og hyperfokuserte på henne, hun ble mitt skjold eller barriere mot stimuli, og ved å eksklusivt fokusere på henne ble hun som en veiviser. Vi gikk inn på en butikk, og butikkansatte spurte oss om noe, men jeg plukka det først opp et halvt minutt etter det hadde skjedd. Det er som om lydene blir borte, som om alt er muted, som om jeg går rundt med noise cancelling. I de verste periodene føltes dette ut som om jeg gikk med en stor motorsykkelhjelm på hodet.

Jeg opplever ikke sosial angst, jeg kan stå midt på t-banen omringet av folk på alle kanter, og jeg er svært nysgjerrig på de. Jeg observerer de og lurer på hva de gjør, men det er som om de ikke ser meg.

«Den schizoidale personens grunnleggende tro er at det er hans kjærlighet, snarere enn hans hat, som ødelegger forhold. I frykt for at hans behov vil svekke og utmatte den andre, fornekter den schizoidale disse behovene og søker i stedet å tilfredsstille den andres behov. Resultatet er et tap av ego i ethvert forhold han inngår i, noe som til slutt utløser en eksistensiell panikk.»

Det å elske er en krevende aktivitet for meg. Jeg er heller ikke skapt for å hate, men der det å hate ofte blir gjort med handlinger og sinte ord, så er det å elske noe mer eksistensielt. Jeg opplever at jeg oppløses i kjærligheten, at den andre personen tar biter av meg, og at for å elske må jeg gi slipp på de lagene jeg har konstruert. Dette utløser en rekke ting jeg har fortrengt, og gjør meg grunnleggende engstelig. Det fungerer utmerket godt når personen jeg har med å gjøre uttrykker sine behov klart og tydelig, men ved tvetydighet så øker nivået av en slags relasjonell engstelse. Jeg vet ikke hva du vil, kan du ikke bare si det?

Jeg føler at jeg til slutt ikke evner å ivareta eller møte behovene deres, at de krever noe av meg, når de slettest ikke gjør det. Når alt de vil er en chill relasjon så føler jeg at de ønsker noe annet, men noe tvetydig, noe uavklart, noe jeg ikke forstår eller evner å plukke opp. Dette har jeg løst på forskjellige måter tidligere. Et par ganger med intensivering av kontakten, og ofte med total isolasjon. Ved fullstendig intensivering så går det ofte over i noe som kan virke skummelt for motparten, da øker jeg trykket og gir av meg selv på måter som er greit når det skjer litt og litt, men blir veldig belastende når det kommer ut fullstendig i et massivt kjør. Det fine er at det ofte ikke er en langvarig greie, jeg går tom, batteriet blir flatt, det negative er at det da allerede ofte er for sent for vår relasjon. Da trekker motparten seg vekk fra meg.

«Siden schizoidale sjelden er misunnelige eller besittende overfor partnere, gjør de vanligvis ikke stort motstand når dette skjer. Privat kan han føle lettelse over at prøvelsen er over, og trekker seg tilbake i ensomhet for å gjenopprette sine uttømte energireserver.»

Jeg kan helt ærlig ikke fortelle deg at jeg har vært sjalu i mitt liv, eller eiersyk, eller misunnelig. Det er klart jeg skulle ønske jeg hadde flere forskjellige ting, jeg skulle ønske jeg var ferdig studert, at jeg hadde økonomiske midler, at jeg var litt annerledes og diverse slike flåsete greier, men grunnleggende har jeg sjeldent vært misunnelig på andres forhold. Og når det verste skjer, og de trekker seg tilbake, så forfølger jeg de ikke. Jeg trygler aldri, jeg ber aldri, jeg ringer ikke illsint eller gråtende, jeg bare aksepterer.

Jeg opplever da den andre siden av mynten, og føler meg plutselig tilfreds, det er som om verden igjen gir mening fordi det er kongruens mellom min indre og den ytre virkelighet. Jeg kan da selv velge når og hvor jeg vil gi av meg selv, uten en forpliktelse til et annet individ. Og jeg kan restituere meg selv fullstendig, fylle opp lagrene.

«For å sikre sin overlevelse er den schizoidale personen villig til å utsette tilfredsstillelse og gi opp kroppslige og mentale behov for å oppnå det han trenger å oppnå. Hans selvoppofrelse og vilje til å klare seg uten lykke, komfort, trøst eller hvile gjør denne prosessen mulig. Han er fremfor alt en survivor.»

Det er merkelig, jeg er egentlig skreddersydd for en akademisk karriere. Jeg har en uendelig tålmodighet, et ønske om å formidle kunnskap, er veldig drevet i mitt søk på svar og jeg tør spørre de vanskelige spørsmålene. Alt dette satte jeg til side for å overleve. Jeg gikk inn i fullstendig isolasjon, og neglisjerte kontakten med alle og enhver for å oppnå dette. Jeg opplevde en intens utmattelse i sosial interaksjon med andre, noe som vedvarte og aldri slutta. På VGS ble dette spesielt vanskelig, jeg valgte feil andreåret og følte at jeg mista meg selv helt. Følte ingen mestring, selvtilliten brista, og de forskjellige stimuliene gjorde meg utmatta. Jeg led da i veldig stor grad av en unnvikende personlighet, hvor jeg unngikk situasjoner som krevde sosial interaksjon i stor grad. Og fraværet på VGS taler for denne utmattelsen, totalt ble det et halvt års fravær. Men verst av alt var min mangel på faktiske framtidsutsikter, jeg hadde ingen realistiske ambisjoner eller ønsker.

Spurte du meg hva jeg ville bli var alltid svaret mitt noe psykologisk, men det sier seg selv at du ikke kommer inn på psykologi, eller noe annet, når du stryker i matte og har et halvt års fravær. Flere av lærerne var veldig overraska over det jeg produserte i timene, de følte at det var utmerket, men lurte på hvorfor jeg ikke delte oftere, eller var med i flere timer.

Hva var det som forhindra meg? Hva var det jeg gjorde som krevde tilstedeværelse andre steder enn på VGS? Jeg sov. Genuint, jeg var hjemme og sov. Døgnrytmen min var helt ødelagt fordi tida etter midnatt var den eneste perioden jeg fikk helt for meg selv, hvor ingen spurte etter meg eller svarte eller lurte på noe. Og det går ikke langvarig. Du kan ikke være åtte timer på VGS, åtte timer ute, og samtidig sove åtte timer, noe må ofres. Da ofra jeg veldig ofte VGS for å henge med folk eller sosialisere, eller ofra det å sosialisere for å kunne sove.

Jeg ofra alt for å fungere på en eller annen arena, men opplevde at jeg ikke strakk til, noe som førte til at jeg isolerte meg fullstendig underveis. Jeg kutta kontakten med folk, jeg deltok ikke på ting, ble borte i ukesvis. Jeg husker jeg fikk veldig tett kontakt med en i klassen på VGS, skikkelig besties, men at jeg var så nølende til å møte henne utafor VGS at det aldri ble noe mer. Noe som irriterte henne veldig. Det var ikke sånn at jeg var blind til hennes ønsker og behov, jeg visste utmerket godt hvor dette kunne lede hen, hva som trengtes, ordene jeg kunne si for at ting skulle skje, men jeg lot være. Jeg orka ikke. Og med det ofra jeg kanskje noen fantastiske vennskap, noen vakre forhold, noen fine stunder.

Jeg måtte komme meg gjennom VGS, jeg måtte ofre alt annet for å klare det. Hvorfor? Fordi på den andre siden venta det relasjoner, venta det jeg ble lovet, men på veien dit ofra jeg alle disse. Tilsvarende mange følte jeg at livet først starta når du ble ferdig på universitetet, men det er ikke der livet leves, det er her og nå.

«Schizoidale mennesker nyter ofte og føler seg komfortable med dype samtaler med personer som verdsetter ærlig kommunikasjon.»

Jeg er en person du lett deler alt med fordi jeg virker og er tålmodig, og har et blikk som penetrerer din fasade, og gjør at du forteller meg mer enn du kanskje egentlig ville. Jeg er en utmerket lytter fordi jeg genuint er interessert i hva du forteller meg. Men jeg føler ikke den tilknytninga til deg som du føler til meg. Det er bare noen ytterst få individer jeg føler en særskilt tilknytning til, og jeg har ofte lurt på hvorfor. Jeg tror hovedsakelig det er fordi de utfyller sider ved meg jeg mangler. De er ekstroverte individer som deler hemningsløst av seg selv, kanskje litt hysteriske. De er ikke dumme, men har en jordnær tilnærming til verden jeg mangler, hvor jeg ofte er mye mer abstrakt. De uttrykker også ofte sine behov klart og tydelig, noe som gjør det lettere for meg å oppfylle deres ønsker.

«Den schizoidale personens naturlige evne til introspeksjon og hans evne til å legge merke til subtile endringer i seg selv og andre kan til tider være uhyggelig presis. Schizoidale personer er svært dyktige til å merke unnvikende atferd, unnvikelse eller falske fasader. De føler seg mest komfortable rundt personer som er rolige, ukompliserte og villige til å innrømme at de har behov og kan gjøre feil.»

Det er noe med jordnære mennesker som gjør meg veldig komfortabel. Deres fasader er ikke falske, men de uttryker sine følelser i alt de gjør og foretar seg.

Jeg er en ekstremt observerende individ, jeg ser tvers igjennom de fleste, og forstår hvorfor de sier det de sier, hvorfor de gjør det de gjør. Jeg forstår at 21-åringen alltid må spøke bort og nærmest unnskylde det at de ikke drikker kaffe fordi det blir sett på som noe voksent, og “nå er jeg voksen”. Hvorfor de må forklare at de gjør noe bare for moro skyld, fordi denne hobbyen gjerne er profesjonell i mer voksen alder. Hvorfor 28-åringen, som klager på at alle er så performative, blir så defensiv når jeg bemerker at en metode i praksis ikke alltid er hensiktsmessig, “jo, den metoden er bra, den er vitenskapelig fundert”, fordi nå er du i akademia, og da må du befeste deg til enhver kvasivitenskapelig og pseudoakademisk ramme du finner. Performativt, my ass.

Jeg vet at sportskommentatorene bruker engelske begreper fordi de ofte leser direkte fra eksperter på Twitter, og samtidig vil virke kunnskapsrike selv. De stjeler noen andres autoritet, og det skinner igjennom i engelskbruken. Flere gruppemedlemmer blir nevrotiske i møte med krav om å få oppgaven bestått, når jeg har skrevet halvparten av den og likevel må sitte der og høre på en ekstrem nevrotisme. Jeg må sitte der og trøste og oppmuntre og løfte, når jeg utmerket godt vet at oppgaven er fullstendig innafor. Surprise, surprise, vi får bestått.

Jeg vet når du ikke lytter til meg, jeg ser det på deg. Når jeg må sitte der i femten minutter fordi du vil begrunne noe jeg forsto utmerket godt i den første setninga di. Flere ganger har folk sett hvor observerende jeg er, hvordan jeg anvender informasjonen de gir meg, og hvor mye jeg husker. Jeg får kommentarer og blir sammenligna med fiktive karakterer, typen Patrick Jane eller Joe Goldberg. Jeg har en spesifikk type karisma eller sjarm som gjør at sammenligninger med en del andre obsessive eller intense karakterer ikke er naturlig.

«Den schizoidale personen føler seg falsk når han bedriver small talk eller deltar i gruppesamtaler, da han mer eller mindre tror at disse kommunikasjonsformene er kunstige, konstruerte og påtatte. Schizoidale personer er langt mer komfortable med én-til-én samtaler. Delvis er disse samtalene mindre sannsynlige til å overstimulere den schizoidale, men på et annet nivå føler den schizoidale også at han har mye mer kontroll når han kan skreddersy sine reaksjoner til én person om gangen.»

Dette går tilbake til et punkt jeg formulerte i en annen post, men jeg føler ofte på dette sosiale skuespillet når jeg bedriver small talk eller observerer det. Jeg ser at du tar fram seilbåten, men det eneste vannet er en ussel og stakkarslig sølepytt.

Jeg er en ekspert på en-til-en, men blir det for mange mister jeg min stemme. Det blir for mange stimuli, det blir for mange behov, jeg evner ikke å møte det. Sosiale samtaler føles ofte som et parti sjakk, hvor jeg, fordi jeg er så introspekt og refleksiv, ser brikkene jeg kan benytte. Det er som et dialogtre i et spill, jeg foretar meg valg og tenker hurtig gjennom før jeg sier noe. Jeg forbereder meg i lang tid på alt jeg skal si i enhver situasjon, i enhver kontekst.

Der andre øver på comebacks i dusjen skriver jeg på et helt manus for hva jeg skal gjøre og si. Jeg kan møte dine behov fullstendig en-til-en, men dukker det opp flere må jeg i større grad forholde meg til en økende kompleksitet, og valgene går fra to dimensjoner, opp og ned, til tre dimensjoner, opp og ned, side til side, under og over, innenfor og utenfor.

«Etter å ha blitt neglisjert av andre som barn, forsøker den schizoidale personen å ta hånd om alle sine egne behov for å unngå å være til byrde eller å invadere andres liv. Dette gjør han for å unngå risikoen for avvisning eller forlatthet, eller for å unngå å komme for nær andre og risikere å bli overveldet eller oppslukt av deres behov.»

Jeg er ikke den som uttrykker mine behov, men lar de ligge til fordel for å være der å møte andres behov. Jeg kan se at du er falsk, men jeg deltar i ditt skuespill slik at du kan oppleve å være fullkommen. Jeg har mye historikk på sosiale skuffelse når jeg forsøker å kreve, når jeg vil ha anerkjennelse eller søker om hjelp. Det orker jeg ikke.

Jeg uttrykker sjeldent mine behov, et liv med brutte løfter og ingen som ser meg gjør at jeg ofte ikke evner det. Så hvorfor skal jeg i det hele tatt forsøke? Jeg vet at når den dagen kommer så blir det også slutten på vår relasjon, på vårt vennskap, på alt.

Dine behov blir derfor til mine behov, og den onde sirkelen etableres og intensiveres. Jeg vet at hvis jeg skal ha noe håp om anerkjennelse må jeg møte dine behov, jeg må være der for deg. Jeg vet at når tida kommer, og jeg trenger noe, så vil du ikke være der for meg. Jeg har akseptert det, uansett hvor skuffa jeg vet jeg vil bli. Du forteller meg en rekke ting, du gir meg svære lovnader, og forsøker å imøtekomme mine løfter med ord du egentlig aldri vil oppfylle. Jeg vet at jeg, igjen, vil bli neglisjert i min største nød, men akkurat her og nå kan jeg bidra i det du trenger, og det gir meg noe.

«Når den schizoidale handler, skjer det ofte på en forhåndsbestemt, målrettet måte som er tvungen og bestemt i sin gjennomføring. Ved å avvise sosiale konvensjoner og andres innspill, kan hans viljestyrke virke sta, trassig eller arrogant for andre. På et dypere nivå er den schizoidale viljestyrken så sterk fordi han ikke kan risikere å ta feil, være inkonsekvent, i konflikt, motsigende eller foranderlig uten å åpne opp for det forbudte behovet for å be om hjelp.»

Tilsvarende det “manuset” jeg skriver på over, så er dette i stor grad hvordan jeg går igjennom livet. Jeg leser meg fullstendig opp på alt slik at jeg vet hva som kreves av meg, og lar ingenting skje uten at jeg vet at det kan skje. Jeg kan ikke ta feil, fordi det betyr en konfrontasjon, jeg kan ikke gjøre feil, fordi det er en usikkerhet jeg ikke har råd til. Jeg spør derfor sjeldent andre om noe fordi jeg ofte allerede vet. Eller, jeg tror jeg vet, og blir forbløffa når noe uvventa likevel skjer. Jeg ber sjeldent om hjelp. Fra barndommen og helt til nå har jeg vært selvforsynt, jeg har klatra helt alene og selvstendig opp fra avgrunnen, fuck alle andre.

I motsetning til andre kan jeg ikke ta et standpunkt halvhjerta. Jeg kan ikke bare se en dokumentar og endre hele mitt syn på verden, men må lese meg opp, nærmest altoppslukende drøvtygge på alt dette, se alle sider, alle motargumenter. Dette gjør det uhyggelig å diskutere med meg fordi jeg allerede vet alt du kommer med, det gjør også at jeg ikke er tilstede i en samtale på samme måte som du er. Der du er emosjonelt tilknytta en sak, og blir nærmest fornærma når du hører et direkte motsvar, så er mye av det jeg mener forankra i noe objektivt. Jeg trives derfor veldig godt med direkte, nærmest frekke, tilbakemeldinger, fordi de mangler tvetydighet. De er omtrent objektive.

«Ute av stand til å føle tilfredsstillelse gjennom samhandling med andre, blir han utmattet av sosial interaksjon. Å uttrykke behov og følelser oppleves ofte som å gi bort deler av seg selv unødvendig, noe som krever en periode alene etterpå for å fylle opp disse reservene igjen.»

I det jeg krasjer fullstendig, og mitt batteri blir flatt, slutter jeg å fungere sosialt. Jeg slutter å svare selv enkle henvendelser digitalt, fordi jeg ser for meg hvor de skal lede hen. Svarer jeg på en “hva skjer?” ender det med en “skal vi møtes?”. Du får ikke et halvhjerta svar fra meg, så når jeg ikke har mer igjen i tanken så får du heller ikke noe svar fra meg.

Fordi jeg ikke uttrykker mine behov klart så føler jeg også ofte at jeg blir ignorert, og jeg føler en engstelse som utmatter meg totalt. Jeg blir forlatt i enhver sosial interaksjon, og spesielt blant de jeg verdsetter mest. Uttrykker jeg mine behov er jeg “for direkte” og de blir såra og føler seg misforstått, og blir lei seg. Jeg setter da til side mine behov og trøster og oppmuntrer de.

En som kjenner meg best av alle beskreiv i en lang avhandling sine tanker og meninger rundt kjønnsidentitet, noe de vet utmerket godt er et sårt tema for meg og har vært det hele mitt liv. Jeg skreiv da en lengre tekst som motsvar, ca. to tusen ord med objektive data og fakta, men valgte å ikke sende det fordi hun følte seg så misforstått. Jeg slutta å være lei meg fordi nå trengte hun trøst. Jeg vet at andre ville grilla henne der og da, men jeg gjorde ikke det.

I vårt første møte var hun også direkte homofobisk mot meg, men jeg satte det til side fordi hun trengte noen som lytta til henne. Hun er den personen jeg føler det største behovet for å beskytte, et selvutslettende ønske om å være der for.

«I stressende tider kan den schizoidale personen trekke seg tilbake og trenge ekstra tid alene for å komme seg gjennom det som skjer, og da blir forhold til andre en laveste prioritet. I slike perioder er den schizoidale tilstrekkelig opptatt med å dekke sine egne mentale helsebehov, uten også å måtte ta hensyn til andres behov. Hvis den schizoidale ikke klarer å vende tilbake til sine indre objekter når presset og belastningen i hverdagen øker, blir han panisk og begynner å føle harme mot ethvert forhold han er i.»

Dette er en litt merkelig observasjon, men ofte på ferier og slikt så føler jeg et intenst behov for å være sosial med de hjemme. Konkret er det jo ingen faktisk forskjell på det å skrive på Messenger hjemmefra enn i Bulgaria eller i Spania, men jeg antar det handler om det å kunne være alene. I Bulgaria kan jeg ikke bli spurt om å møtes, eller noe slikt, jeg har ikke muligheten, samtalen kan da i større grad fokusere på vår relasjon og vårt forhold, uten en forpliktelse til det å møtes.

Jeg hadde mange planer denne sommerferien om hyppige møter, og jeg følte en slags engstelse over det. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kunne klare det, jeg følte meg så sliten, men samtidig så måtte jeg være så på akkurat nå for å gjøre opp for dette. Dette utløste en genuin eksistensiell panikk, og jeg følte en dragning mellom to poler. En hvor jeg hadde et økt behov for å stikke av, og en sterk bekymring for at jeg ble forlatt. Når personen omsider trakk seg ut så “vant” den ene siden, og jeg følte at alt var rett med verden.

Hva som er mine “indre objekter” er vanskelig å kvantifisere. Jeg kan være helt alene, men samtidig ikke føle at jeg klarer å være det. Jeg var helt alene i Bulgaria, men følte på et økende behov for å kommunisere noe som gjorde meg helt ødelagt, mitt rasjonelle indre ble skrelt bort til fordel for et ekstremt ustabilt emosjonelt vesen.

Et lifehack jeg har lært meg, for å få et stille øyeblikk for meg selv når jeg besøker noen, er å stå foran en bokhylle. Ingen vil dømmes for hva de leser på, så du får heller ingen kommentarer eller noen som forsøker seg på en samtale med deg mens du står der. Jeg går ofte på do bare for å være litt alene mellom slagene.

«Schizoid moralitet er ikke basert på følelser, men på ideer. Rett og galt bestemmes objektivt, adskilt fra følelsene, og deretter handles det ut ifra dette. Generelt føler schizoidale personer seg ikke sterkt tiltrukket av å identifisere seg med etniske eller religiøse identiteter eller delta i disse aspektene av samfunnslivet.»

I motsetning til andre religiøse så ble jeg aldri religiøs i tro eller håp på meg selv. Jeg var ikke kristen fordi jeg skulle oppleve himmelen, men fordi jeg ønska en dimensjon eller et univers hvor de som ikke fikk alt de fortjente i denne verden ble løfta opp og restituert. Jeg hadde rasjonalisert min tro og forankra den i tungt teologisk stoff, men var aldri medlem av en menighet eller deltok på noen sakramenter eller gudstjenester. Jeg tilhørte ingen trossamfunn.

Dette gjelder også i stor grad alle andre standpunkter jeg har. Jeg er veganer, men ikke aktivt medlem i noen veganske foreninger. Jeg er radikal feminist, men ikke fordi det gir meg noe innpass. Jeg er sosialist, men ikke fordi jeg skal få det så mye bedre. Jeg har ingen jeg virtue signaler til, alle mine standpunkter er privatsaker jeg sjeldent forteller andre om. Det er ingen jeg kan skryte til, det er ingen som gir meg trøst eller oppmuntring. Jeg blir regelmessig latterliggjort for mye av dette, men er det likevel fordi jeg har forankra det i argumenter jeg mener har en objektiv verdi. Jeg er ikke emosjonelt engasjert i disse spørsmålene, men mener at det er veien til en bedre verden.

«Et stort antall kunstnere, forfattere, filosofer, musikere og vitenskapsmenn har sterke schizoidale trekk. Schizoidale individer virker ofte av natur å være dypt nysgjerrige på verden og engasjert i å være innovative, originale og unike. Deres ikke-konforme holdning frigjør dem fra konvensjoner, slik at de kan bevege seg i retninger andre personligheter ikke ville våge å utforske. Det å stå atskilt fra andre gir den schizoidale et unikt utsiktspunkt i verden som noen ganger finner uttrykk gjennom kreative medier.»

Jeg kunne skrevet veldig mye mer på hvert enkelt punkt, det blir muligens på sikt individuelle innlegg, men per nå føler jeg at dette er en konkret og fin gjennomgang. Igjen, jeg er ikke diagnostisert, og vil ikke kunne bli det, men trekkene? Mange av de er definitivt der, selv om de ikke forhindrer fungering. Jeg er tilfreds med livet, med min hverdag, med det jeg gjør, den jeg er, og den jeg skal bli.