Schizorant

Fordi jeg sjeldent deler dypt i relasjoner til andre får folk et nokså feilaktig bilde av meg. De tenker jeg er uten feil, de tror jeg bare har alt på stell, at alt er perfekt, fordi de vet at de kan komme til meg for å få den beste hjelpen de noensinne har fått. Dette gjør det vanskelig den dagen jeg faktisk trenger hjelp, fordi da eksisterer ikke det noe tilsvarende.

Jeg tok opp denne tendensen i en relasjon en gang og fikk et nokså utdypende svar tilbake:

“i always had and still have this picture in my mind of you being this, not godlike or perfect but individual you would consider “Indestructeable” type of person that u can talk with, take advice, ask basically google material of questions and they would be indeed answered. this Indestructable picture ive placed on you has pretty much blocked all thoughts of “perhaps this person needs attention right now” instead ive been in short selfish and given you my info craving the attention instead of giving you any.”

Det er noe som går igjen i enhver relasjon jeg befinner meg i fordi jeg er så jævlig hengiven, jeg gir av meg selv så fullstendig, og når jeg trenger litt ekstra støtte så finnes det ikke noe igjen. Men det stemmer ikke helt heller. Det er bare det at jeg lukker meg selv så utrolig mye, jeg stenger og fortrenger alle de verste tankene så jævlig mye at de kommer ut i en evigvarende foss av intenst følelsesutbrudd. Jeg er ikke personen som sier at jeg sliter litt, fordi det føler jeg er å påføre andre noe ubehagelig, men plutselig så befinner vi oss i en posisjon hvor jeg har behov for å tømmes, og da kommer alt jeg har holdt nede.

Jeg blir ufeilbarlig og plutselig så dukker det opp noe intenst og rått som griper tilbake til noe helt ekstremt, og ingen vet helt hvordan de skal håndtere det. Jeg er jævlig takknemlig, men de fleste forstår ikke helt hvordan dette faktisk fungerer. Det er ikke slik at jeg nødvendigvis trenger støtte eller oppmuntring eller råd, men heller et utløp, et fristed, et safe space, for tankene og følelsene jeg sitter på. Jeg vet at det er jævlig mye, at jeg har visse veldig destruktive tendenser, som plutselig forgriper seg på vår relasjon og gjør den umulig i lengden.

Du tror jeg forventer at du skal dedikere evigmye tid til å skrive omfattende tilbake, når alt jeg trenger er å få slippe løs de verste tankene, og at de blir anerkjent. Jeg er ikke faktisk en informasjonkilde, ikke en ufeilbarlig og indestructable person, men et menneske, jeg også.

When will it be my turn, my turn
I’m not just some tragic victim
But when will I learn, will I learn
It’s just me in this world I’m alone I’m complete
Still waiting for my turn, my turn
Even though I’m outnumbered
Now, you have me torn, you have me torn
Can’t remember who I was before

Jeg vet mye av dette henger sammen med en slags schizoidal forhold til følelser, hvor jeg ikke føler de, men må bruke noe tid på å prosessere det, og da blir det plutselig lag på lag på lag med følelser. Jeg er også altfor god til å skrive, så da blir disse utbruddene veldig hardhendt beskrevet. Jeg skulle så gjerne ønske jeg bare kunne skrive “i sad :'(“, men det kommer heller en rant på noen tusen ord, og gjerne altfor sent eller i en tid det ikke passer seg.

Så kommer selvsagt medlidenheten også, som om det var den jeg ønska meg. Du forsøker å sette deg inn i noe du ikke har kompetansen til å hevde, og du står overordnet over meg i et forsøk på å “hjelpe”, du innskrenker min autonomi, du behandler meg som et barn, du skreller vekk alle de tingene jeg holder på, alt jeg er blir redusert ned til en enkel kategori slik at du kan angripe akkurat det og ikke trenger å anerkjenne meg som person, tar på deg et ansvar du aldri ble meddelt, en rolle ingen ønska at du skulle ha, og igjen angrer jeg på at jeg i det hele tatt delte med deg. “Du kan dele alt du vil med meg”, my ass. Du misbruker tilliten, du forkaster alle spilleregler, du bryter deg inn, murstein gjennom ruta, fordi du tror det er kullosforgiftning i leiligheta. Ingenting provoserer mer enn den. Du antar jeg har mista kontrollen totalt, frykter at jeg slår sprekker og ikke kan gjenreise meg, og nå må du foreta deg drastiske valg. Det er en mektig misforståelse, og uansett hvor mye jeg advarer om at dette kan skje så skjer det like mye uansett. Jeg blir til et barn i dine øyne, og jeg orker ikke tanken på å snakke med deg mer. Fordi hvordan faen kan jeg det når jeg viser deg mitt mest sårbare og du kutter meg i mindre biter fordi de er lettere å bære enn å se totalen av alt jeg har vist deg?

Dette har aldri egentlig ødelagt en relasjon, heldigvis, men denne tosidigheten i meg gjør det vanskelig å ha et forhold til meg fordi jeg er så evig avhengig av dine behov, og plutselig får du flere tusen ord om mine behov, når det heller burde være litt “give and take”. Det er synd.

De aller fleste som har litt kontakt med meg forteller at jeg er “next level”, “for smart for ditt eget beste”, “indestructible”, eller noe tilsvarende. Det er jo veldig gode komplimenter, ting som sikkert er rett, men det hjelper så lite når jeg, og den jeg er, plutselig slår sprekker. Fordi det er sant som en sa for lenge siden:

“You’re Bubbles who occasionally bursts”.

“Alt du sier er utkledd, som en forkledning, som en maskerade. Men når jeg kommer til deg, kommer jeg med mitt ansikt blottet.”
– Franz Kafka

Hva var det jeg egentlig frykta så voldsomt tidligere? Hva var det som lenka meg fast til en kjeller i flere år? Internt fordrevet inni en villa med innlagt vann, tilgang på mat og alle muligheter til å utforske meg selv og andre, likevel valgte jeg å bare forbli der jeg var. Hvorfor? Det er så vanskelig fordi jeg tror ikke det egentlig handla om andre mennesker. Jeg var ofte veldig ekstrovert på nett, og andre steder. Problemet var, slik jeg så det da, baggasjen jeg bar på. Jeg hadde en altfor tung ryggsekk som jeg følte at andre kunne ense, de kunne se at jeg bar på den i fysiske møter, derfor ble det lettere å snakke med folk på distanse. Det var som om noe kleint hadde skjedd, som vi måtte snakke om for å komme oss videre, men samtidig ikke forstå hva det var. Jeg orka ikke å navigere vennskap in real life, og ble værende online. Separert geografisk og med avstand ble alt så utrolig mye enklere. Da kunne jeg plutselig være meg selv igjen. Men igjen oppsto jo de samme problemene – ryggsekken jeg bar på ble plutselig igjen tung, og jeg droppa ut av alt det også. Så hva skjer egentlig med meg?

Hvor langt skal en strekke seg ut av sin komfortsone i et forsøk på å fikse seg selv? Det er en vanlig tanke at hvis en har sosial angst så bør en oppsøke sosiale situasjoner som et ledd i eksponeringsterapi, men i hvilken grad bør du faktisk gjøre dette?

Jeg sleit lenge med ganske omfattende sosial angst, noe som virka veldig vilkårlig. Jeg kunne fint møte opp et sted, men hvis noen anerkjente min eksistens så slo det meg helt flat. Jeg ble ødelagt av anerkjennelsen.

Jeg var i en konfirmasjon i kirka i 2016, og hadde egentlig ingen problemer med å være der, jeg sang med, jeg var med, men i det jeg fikk øyet på ei jeg kjente godt til, og så at ho kjente meg igjen, så ble alt veldig mye tyngre. Eksponeringsterapi ville ha involvert henne, kanskje jeg kunne sendt ho en melding for å møtes, men ville det vært produktivt? Jeg vet at ho ville ha forsøkt å hjelpe, men ville det hatt den effekten en ønsker?

Problemene ligger i ordet “problem”, altså hva er det egentlig som hindrer fungering? Hvis det er generell sosial angst så vil nok eksponeringsterapi fungere fint. Føler du at du får hjertebank av å gå i butikken så vil nok det løse seg hvis du bare gjør det, og blir trygg på det, men det var aldri mitt problem. Jeg sleit med forståelsen av at andre kunne anerkjenne meg i større grad enn “pose?”. Så de meg som et medmenneske så var det gjort, da var jeg ute av døra. Derfor kunne jeg være med i familiesammenkomster hvor jeg bare var “familiemedlem nummer 4”, men ikke selv ta kontakt med ei som kjente meg på et dypere nivå.

Jeg følte det i samtaler med familien, hvor mye jeg forsøkte å dekke over meg selv, hvor mye jeg forsøkte å komme ting imøte heller enn å la det skje naturlig og så møte det. Jeg undergravde meg, og forsøkte å mykgjøre alt. Men hvorfor? Jeg følte på en dyp personlig skam over alt. Som om andre foretok handlinger som reflekterte på meg, og jeg og mine ord og handlinger reflekterte på de.

Med vedvarende sosial angst minsker også de trygge arenaene, du har ikke lenger et nettverk å lene deg på, eller noen å oppsøke for forståelse. Du kan ikke boltre deg på noe, men må umiddelbart løpe et maraton i et forsøk på å bli bedre. Du kan ikke bare ta på deg skoene, fordi banen eksisterer ikke. Da blir det fort veldig intenst at noen ønsker et personlig forhold til deg, og ting blir stadig vanskeligere. Det blir bare mørkere og mørkere, men samtidig så ønsker du deg så helt forjævlig en venn du kan dele ting med, som inviterer deg med på ting, men du aner ikke hva du skal ha på deg. Og alt blir slikt. Du ønsker deg et endstage vennskap, men må forsøke å forholde deg til overfladiske vennskap i et forsøk på å bygge opp noe før du kommer til det stadiet hvor vennskapene faktisk kan fungere som eksponeringsterapi. Og jeg er en person som har en hel liste med veldig sterke avvikende meninger, ting som folk bruker som veldig identitetsgivende griller jeg bare ved å nevne at jeg er radikal feminist, venstreradikal sosialist, militant veganer, you name it. En av disse er ille nok, forsøk å finne noen som holder ut tanken på alle sammen fletta i en identitet.

I 2016 hadde jeg et omfattende nettverk online bestående av en solid gruppe mennesker jeg identifiserte meg sterkt med, men likevel fant jeg ikke noe støtte i det. Den boltra meg ikke eksistensielt, den hjalp ikke på identiteten min, så når jeg fikk øye på den jeg kjente i 2016 ble jeg livredd. I 2024 var det motsatt. Da hadde jeg ghosta dette nettverket, og hadde egentlig ingen støtte i noen nettverk, men da tok jeg, av eget initiativ, kontakten. Så hva hadde egentlig skjedd som fasiliterte dette? Hva muliggjorde dette?

Jeg merker også dette fra den første praksisperioden til den siste nå. I den første var jeg egentlig veldig engstelig, jeg var redd for å gjøre feil, fikk vanvittig gode komplimenter, mens i den siste nå møter jeg opp uten frykt, bare begir meg hemningsløst ut i verden og deler fritt med medstudenter uten frykt for å dømmes som rar eller teit eller dust. Jeg bare gjør ting, er plutselig veldig aktivt fungerende. Så hva skjedde egentlig her?

Der andre kan fortelle om en prosess i de vakreste detaljer, om legemidler, om terapi, om noe konkret som snappa de ut av det verste, så kan jeg ikke det. Jeg har liksom ikke egentlig tatt et tak i noen problemer, eller forsøkt å gjøre noe annerledes, jeg vet bare ikke. Det er som om jeg bare stivna til, som om jeg bare ble forankra, våkna en dag og bestemte meg for å ikke være noen andre enn meg selv, men uten å forstå hvorfor det skjedde. Og jeg må ærlig innrømme at jeg frykter det litt, fordi jeg ikke forstår logikken. Hvorfor var jeg ikke slik for fem år siden? For syv år siden? Det er så ufattelig. Jeg har misbrukt så mange år på å frykte det verste uten å ha faktisk opplevd noe alvorlig, ikke engang et lite hint engang.

Den enkleste forklaringa jeg har er at jeg har, uten bevissthet om det, foretatt en ACT selvstendig og alene. Jeg har konkretisert ned mine verdier, forstått de og måten jeg kan gjennomføre de på, fått noen mål med livet, og begir meg ut for å realisere de. Men hva med resten da? Hvorfor er jeg fortsatt så likegyldig til vennskap og andre mennesker på et relajsonelt nivå når jeg har så mye omtanke til andre ellers? Spør noen om hjelp så får de et helt leksikon med ressurser, og jeg løper i aksjon umiddelbart, men noe skjer når en relasjon går fra å være funksjonell til å bli mer personlig. Det er ikke slik at jeg er unnvikende, eller føler sosial angst, eller ellers, jeg blir bare tappa for energi og ork. Det er jo gjerne motsatt for de fleste. “Såklart vi kan ta en kaffe, men Gud bedre om du spør meg om hjelp… “

Det er omtrent som om jeg har lyst på mennesker som trenger meg til noe, men ikke orker å høre på den øredøvende stillheten som følger den helt utmattende overfladiske preget vennskap ofte trenger. Fuck me, folk gir meg så ick. Hjelp, jeg er et romvesen. I 2022 spurte en tilfeldig person meg om hjelp til en eksamen, og jeg ga så mye at de fikk en A. Denne samme personen sendte meg senere en melding med litt annet innhold, og jeg bare orka ikke. Noen ganger orker jeg ikke, jeg har interne fallgruver jeg detter nedi, men samtidig så ønsker jeg jo så utrolig intenst å vite hva de gjør, hvordan de har det, og alt slikt. Jeg føler en tomhet som er så fjern, og ingen forstår den.

Det er som om de funksjonelle relasjonene gir meg en form for kontroll, jeg kan kontrollere hva jeg gir, hva jeg får igjen, jeg står med klare kort jeg kan bruke, mens i personlige relasjoner så er de eneste kortene jeg har min sårbarhet og usikkerheten vokser. Hva om de ikke liker meg? Hva så? Hvem faen bryr seg om de ikke liker meg? Og erkjennelsen av dette har gitt meg en solid forankring.

Jeg trenger folk som deler mer enn mine politiske overbevisninger. Jeg har hatt bekjentskap til folk som deler alle mine overbevisninger, men jeg har mislikt sterkt fordi jeg føler de ofte er falske eller performative på en måte. Men er de faktisk det? Jeg tror det kanskje er unnskyldninger for å komme meg unna. Jeg er så flink til å rasjonalisere, og jeg makter å logisk begrunne en umulig situasjon på de merkeligste måter. Jeg tror kanskje egentlig det handler mer om at disse menneskene faktisk er mer lik meg, de har mange av de samme problemene og interessene, og det frykter jeg fordi vi da faktisk kan bli, vel, venner. Yuck.

Jeg har også ofte hatt skikkelig transfobiske venner, og det uten store problemer, hvorfor? Fordi vi ofte deler visse egenskaper, et sett med usagte verdier, som ikke er konkretiserte. Det blir alltid et problem når de vil snakke om kjønnsinkongruens, selvfølgelig. Og da oppstår gjerne “misforståelser”, hvor de føler seg personlig angrepet, som om de forventa at jeg skulle være enig i alt de kom med. Denne dype inkongruensen mellom de som ofte deler mine verdier, og de som ikke gjør det, men som deler mine usagte verdier, er merkelig. Jeg tror mye av det ligger i at de transfobiske vennene har denne “mangelen” som gjør at de kommer mer på avstand, det er noe jeg vet vil gjøre et vennskap umulig langvarig, noe som gir meg et rom å navigere i. En nødbrems jeg kan trekke i når ting blir for vanskelig.

Jeg kan fortsatt merke de gamle mønstrene, de unnvikende tendensene i plutselig oppståtte sosiale situasjoner. Når jeg blir oppringt kan jeg føle et skikkelig “æsj”, det kan ta litt tid før jeg svarer fordi jeg rasjonaliserer i hurtig tempo alle årsaker til å ikke svare. “Hvorfor faen plager du meg med å ringe?”, men nå svarer jeg – og jeg får alltid mye igjen for det. Det samme med familiesammenkomster og diverse. Jeg føler på en nyvunnen energi i møte med folk, men merker også de tendensene til å ville trekke meg unna. Jeg kjemper på en måte i et dypt splitta sinn, men hvor den som trekker seg unna blir stadig mindre dominerende.

For å runde av så tror jeg at eksponeringsterapi i mitt tilfelle handla mindre om eksponering mot andre enn eksponering mot meg selv. Jeg måtte tåle å være i selskap med meg selv, forstå meg selv, innse mine verdier og min egen verdi. Jeg måtte blottes for meg selv, for å makte å overleve. Og plutselig ble alt annet mindre viktig. Jeg slutta å spille fordi det ikke ga meg en flukt fordi jeg ikke lenger trengte å flykte. Jeg gjør ting nå jeg bare drømte om for ti år siden, men hvordan havna jeg her?

Åh Gud bedre folk er så jævlig kjedelige. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet ikke om det er et ledd i sterk anhedoni, eller avolisjon, eller apati. De tre forbanna A-ene, men faen så kjedelig folk er.

Det vakre med å få kontakt med folk over nett er at de lettere slipper seg løs. De er ikke forplikta til å vedlikeholde sin fysiske kropp, og kan møte opp usminka, udusja, uten at alt er på stell, og bare begi seg ut på et eventyr, de kan faktisk være mer lik seg selv, fordi hvis noe blir feil kan de alltids trekke seg tilbake. Jeg elsker det.

Folk er så utrolig overfladiske, på en helt merkelig måte. De forteller meg hva de forventer at jeg vil høre, men det er virkelig ikke hva jeg ønsker å vite. Når jeg spør de om hvordan det var i syden så sier de at de har bada, spist is, solt seg, “så mye fint vær!”. Fuck me. Jeg tar da vel det for gitt? Hvorfor faen ellers har du reist ned dit? Er du virkelig sjokkert over at det er fint vær i Spania eller hvorfor tenker du at det er det jeg ønsker å vite? Må jeg spisse spørsmålet mitt såpass mye at du evner å fange opp at jeg ønsker større nyanser enn et tilfeldig Facebookinnlegg?

Jeg hører og ser når du forsøker å stikke ned en annen verbalt, og jeg må selvfølgelig ofre meg selv i et forsøk på å roe ned situasjonen. Sørge for at alle blir anerkjent, sørge for at alle blir sett, og sørge for at ting ikke eskalerer. Jeg må selvfølgelig ofre eget selvbilde, mine meninger og tanker og følelser, slik at ting ikke eskalerer. Jeg ønsker alltid å svare direkte, men må dekke til alt slik at det ikke sårer. Folk er så jævlig porøse, det er bare luft. Jeg graver, men det er ikke noe mer, jeg innser at jeg faktisk bare veiver med spaden i løse lufta, har jeg virkelig blitt såpass psykotisk? Hvor faen er jorda jeg gravde i?

Hver jævla samtale inneholder forbanna small talk. Vi må liksom overøse med glidemiddel, og jeg håper på fullstendig penetrasjon, men du bare fortsetter å smøre på glidemiddel. Når er det nok? Når skal vi faktisk komme til et poeng? Må jeg virkelig lide meg gjennom en halvtime med pjatt for å finne noe av substans?

Jeg ser setningsoppbygginga, ordvalget deres. Hvordan de på liv og død absolutt må virke smartere. De snakker på en pseudoakademisk måte fordi det er vanlig kutyme her. Vi er i høyere utdanning, da kan vi ikke snakke på noen annen måte enn som om vi skulle skrive på en masteroppgave. Folk er livredde for å dømmes, mens jeg blir stempla og diagnostisert som en med paranoide ideer når jeg bare føler det? Folk holder fast i sikkerhetselen sin som om de satt i et fartøy i full fart mot en fjellvegg. Når de gjør en liten feil må de unnskylde det med alt mulig rart. De føler seg kleine, de føler seg rare, de må forsvare seg, de må få meg til å forstå at dette slettest ikke er vanlig oppførsel fra de. Jesus fucking Christ. Som om jeg noensinne har dømt de? De unngår de meningsfulle samtalene, og strever med å vedlikeholde en maske, en fasade som fylles av klisjeer. Jeg husker alt, så jeg husker også sist gang du var på sydentur, og hvordan du beskreiv den. Drep meg heller, stikk meg rett ned, enn å si akkurat det samme igjen. Gud bedre. Da ville vi i det minste fått noe å snakke om mens jeg lå der blødende.

“Det må være lov å kose seg litt”, hvem faen er det som begrenser deg? Hvorfor må du underdrive alt og begrunne deg selv så jævlig mye? Fuck off.

Alt er et jævla narrespill, hvor de frykter for sitt omdømme i enhver ting de snakker om. Som om enhver flause skulle komme på CV. Jeg ser og hører hvordan de unnskylder seg når de såvidt banner i frykt for å dømmes som uprofesjonell, eller den verste anklagelsen av de alle – barnslig. Jeg må virkelig holde maska når jeg hører “fy fader”, hver mimiske muskel i ansiktet ønsker å trekke seg sammen, jeg føler ansiktet mitt skjelve, som om det var en klappstol noen rydder vekk, som om det hadde gjort noe om du virkelig trykka til? Hva er det du frykter at skal skje? Fucking cunts.

Hvem du faktisk er skjuler du i sosiale konvensjoner, i et forskrudd syn på hva det er jeg faktisk ønsker å vite. Du antar at jeg er smart så du må si noe smart, og ordvalget blir så overdrevent fjernt at jeg ikke forstår hva du faktisk mener. Du sporer helt av, men ser tilbake og antar det er min skyld. Selvfølgelig kan jeg bli såra, og jeg setter også pris på at du forsøker, forgjeves, å ikke tråkke feil, men si da heller “unnskyld” enn å komme med en ordsalat. Ja, jeg er veganer, men fucking hell. Når er det jeg faktisk blir kjent med deg? Du presenterer deg med navnet ditt i et solid håndtrykk, men når er det jeg får vite noe om deg? Du må selvfølgelig føle deg trygg, men det må da eksistere noe dypere enn dette et sted i deg, den faktiske deg du bare viser liggende under teppet på rommet ditt? Kan du ta den fram så vi faktisk får snakka sammen? Vær så snill…

Folk er bare en samling av repetitive sosialdynamiske mekanismer, samlet i et stykke kjøtt de dundrer rundt med, og forteller meg meninger som om det var noe de selv har innsett, noe de har funnet på helt selv, “sine egne meninger”, my ass. De forstår ikke at jeg også vet hvor deres meninger kommer fra. Jeg har lest boka, jeg vet hvorfor du mener det du mener, hvorfor du sier det du sier, og også hvorfor du sier det på måten du gjør det på. Du stjeler ene foreleseren sine ord direkte, og tror du kan komme deg unna med det. Tror du ikke foreleseren har stjelt det fra et sted? Folk skal alltid befinne seg i trygge sosiale rammer, innenfor hva de anser som “normalitet” og det som er akseptabelt. De forteller meg de kleineste og rareste seksuelle hendelser som om de antar det er nok til å sette meg ut. Dawg, du må forsøke hardere.

Jeg kan dele med deg hvordan jeg fingra ei, følte at hånda mi hadde vært i et basseng, så ned på den og så at den var blodrød. Hele hånda var helt rød, og fingrene hadde rynker og svømmehud. En stank av konsentrert jern og andre mineraler oste i rommet. Det var vanskelig å puste, og jeg skjønte ikke først hva det var jeg så. Der andre hadde frika ut, forble jeg rolig, jeg beholdt min stoiske ro, og var nærmest mer nysgjerrig enn satt ut. Kan ikke hevde at motparten delte min fascinasjon i det jeg så at ansiktet hennes ble minst like rød som hånda mi.

Jeg kan fortelle hvordan jeg gikk ned på ei og fikk plutselig et stykke kjøtt eller en klump i munnen som gjorde at jeg umiddelbart brakk meg, men jeg forsøkte å døyve den så ho ikke ble satt ut. Du vet når du holder tilbake et nys? Det var litt det samme. Kan fortsatt føle den smaken, tror det var koagulert og gammelt blod. Forhåpentligvis? Ene hullet er jo ganske nærme det andre. Hva skal du ha til middag, min kjære?

På helse og sosial sto jeg foran hele klassen og beskreiv mannens kjønnsorgan i de mest fagre detaljer, jeg så at jeg satte ut lærerne og klassen forsøkte å sette meg ut med de rareste spørsmålene, uten å innse at jeg ikke biter på. Spør du meg om noe så får du et fullstendig svar. En lærer spurte en gang et dumt spørsmål, “er det noen av dere som har røyka hasj?” og jeg rakk opp hånda instinktivt. Spør du dumt, skal du faen meg få høre det.

De innser selvfølgelig ikke hvilken degenerate de har med å gjøre. Jeg vet mer enn deg, jeg vet mer om seksualitet enn deg, jeg vet flere nisjeting enn du vet, du kan aldri fortelle meg noe som vil sette meg ut eller ødelegge ditt omdømme. Et helt liv på nett sammen med verdens største avvikere har gjort meg desensitivisert for enhver rar historie, fordi jeg kjenner til en som fant opp konseptet. Åja, du har nettopp lært om en rar fetisj? Skal jeg ødelegge mitt omdømme nå eller holde kjeft og late som om jeg er sjokkert og overraska? Og selvfølgelig, når jeg faktisk forteller noe intenst og merkelig, ja – da er det ikke lenger akseptabelt. Fuck me. Jeg klikker, jeg orker ikke mer, jeg er så jævlig sliten.

De banner med en lav stemme, trekker ut “åh fy faaaaen” hvor ordene blir lavere og lavere for å understreke at “ja, jeg banner, men jeg er også bevisst at det ikke alltid er akseptabelt! Se på meg, er jeg ikke flink?”. Er det virkelig rart jeg blir psykotisk når jeg omringes av alt dette konstant? Hvor sliten jeg føler meg i enhver sosial sammenheng fordi jeg må bedrive brannslukking hele tida, og trøste de mest nevrotiske introverter, eller de mest hysteriske ekstroverter. Ja, det er virkelig jeg som lider av mentale problemer. Ja, jøss.

Jeg føler at vi gjør ungdommer en bjørnetjeneste som vi også gjør for de som sliter med alvorlig klinisk depresjon, eller suicidalitet, eller en rekke andre problemer. Vi forteller folk at det de føler nå er noe forbigående, at ting vil bli bedre, at dette bare er midlertidig. At selv om ting er veldig mørkt nå så trenger det ikke å føles slik for alltid, og en dag vil sola skinne igjen. Men stemmer det faktisk?

Blir ting faktisk bedre?

Vi har egne dager og store markeringer for mental helse, vi skal løfte dette fram og “snakke om det”, men gjør vi faktisk det? Forenklet sett kan en si at spiser du for mye blir du tykk, spiser du for lite blir du tynn, men vi alle forstår at det er flere faktorer som avgjør. Grunnleggende handler det likevel om et valg vi foretar, små valg hver eneste dag, som avgjør. Små valg som blir til store utfordringer. Og det er her vi gjerne gjør folk en bjørnetjeneste i det vi forteller de at ting blir bedre.

Det stemmer ikke. Det er ikke noe som faktisk blir bedre. Altså, for all del, mange opplever VGS i en liten forskrudd småbygd sammen med vrangsynte mennesker, hvor de føler de ikke får utfolde seg, og når de begynner på universitetet så føler de at livet plutselig faller på plass og de får bli noe mer. Selvfølgelig blir ting bedre da, men det er en manglende forståelse av hvorfor ting ble bedre. Vi antar altfor ofte at livet er noe passivt, at det er et sett med filmer vi ser på som noen setter på, og noen ganger er det gode filmer og andre ganger er det dårlige filmer, men vi innser ikke selv i hvor stor grad vi har påvirka filmene vi har satt på.

Så nei, ting blir ikke bedre. Livet blir ikke lettere. Du må gjøre livet lettere.

Jeg jobba en stund på en institusjon og hadde mye med en som var paranoid schizofren. Jeg kom godt overens med hen, og hen spurte ofte etter meg når jeg ikke var på vakt. De andre rundt lurte på hvorfor, hva var det jeg gjorde som var så unikt? Hen fortalte at jeg var snill. Hadde jeg magiske evner og berøring? Nei. Jeg så ikke “paranoid schizofren”, men en person. Jeg så ikke en diagnose, men en hvilken som helst annen person. Jeg snakka ikke om pjatt og fjas, men samtidig også på en tilsvarende måte jeg ville snakka med hvilken som helst om det. Alt ble gjort slik hen ville, og jeg så denne personen, anerkjente dens behov og ressurser, og strakk meg langt slik at hen fikk oppleve hverdagen nøyaktig slik som hen ønska. Jeg frykta aldri for min egen sikkerhet, til tross for å ha hørt historier om utagering. På kødd kunne jeg si at vi var like rare, og med det anerkjente jeg både meg selv som person, og hen som et medmenneske.

En del av markedsføringa mot mental helse-markeringer handler om å ta et øyeblikk og snakke og lytte til en kollega, eller en venn, som sliter. Fortelle de at “jeg er her for deg”. Men ofte er vi ikke faktisk faglig i stand til det. Vi har ikke den faktiske nødvendige kompetansen til å lytte, eller til å snakke ut om folks problemer. Vi mener det godt, men ofte sliter folk på en dypere måte enn det vi er i stand til å takle. Og dette forverres i det vi forsøker å sende de inn i psykiatrien. Der møtes de med apati, eller med uendelig lange ventelister, og når de har kommet fram til en med den nødvendige kompetansen kan det ha løst seg, men erfaringen sitter fortsatt igjen i de. Når de opplever problemet igjen så oppsøker de ikke hjelp.

Personlig så elsker jeg når folk forteller meg at “jeg er her for deg”, det høres så vakkert ut, og jeg forestiller meg det, og det gir meg en glød. Jeg vet det er løgn, jeg vet du ikke faktisk kommer til å være der for meg når tida kommer. Det har jeg erfart, men i det jeg hører det? Fint. Så lenge jeg har det bra så kan jeg leve på den fantasien, men i det jeg får det verre og du ikke er der for meg, så blir det verre. Så ikke lov for mye, ikke fortell det, ikke si det. Det er et romantisk og idealistisk ideal vi tenker er mulig å gjennomføre, noe vi vet kreves i et vennskap, men vi ofte ikke gjør når livet virkelig krasjer.

Vi må kunne være ærlige om mental helse, men det hjelper lite når du stemples og settes i bås i det du viser et symptom som ikke kan romantiseres. Det føles som om folk ønsker seg en lidelse, vi beskriver symptomer som om de var superkrefter. Vi ønsker så gjerne å være der for andre, vi ønsker å tilby noe, så vi trøster med lovnader vi aldri kan holde.

ADHD = quirky, og hyper-produktiv, men vi blir helt skremt når personen river dørhengselen av i et forsøk på å ta seg inn i sitt eget rom fordi de klarte å låse seg ute.

Autismespektrumlidelse = geni, savant, overmenneskelig intellekt, når de ofte ikke besitter disse evnene i det hele tatt, men sliter med alt alle andre tar for gitt.

Schizofrenispektrumlidelser = overnaturlig innsikt i vår virkelighet, “for smart for sitt eget beste”, når de ofte sliter med enorme vrangforestillinger, paranoide ideer, når de låser seg inne og isolerer seg fra alle i dyp eksistensiell frykt.

Bipolar = moro med så mye energi til å gjøre alt en bare ønsker seg, når de ofte opplever helt ekstreme depresjoner som skreller vekk alle ting de holder kjært og nært. Når de gjør ting på et par sekunder i ren impuls som de må bøte på resten av livet.

Depresjon = så poetisk og dyp du er, når belegget på tennene får sitt eget belegg, når motivasjon er så dalende at du ikke vet hvor sofaen starter og huden din slutter.

Angstlidelser = du er så organisert, når de ikke ser hvor mange timer du bruker på unødvendig bekymring rundt hver minste lille detalje i frykt for at noe skal stikke seg ut, når du møter opp presist på tida, men har brukt to dager på å forberede deg i rent angstanfall.

Borderline = intens, lojal, ekstremt følelsesmessig, når de ikke forstår hvor dypt du frykter å bli forlatt, når de ikke forstår hvordan du allerede føler deg forlatt og leser det i hver eneste setning de skriver til deg.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det har ingen hensikt. Jeg føler at vi snakker for mye om at vi bør snakke, men når vi får muligheten så stemples vi, og vårt skakkjørte psykiatriske helsevern kan bare behandle de absolutt verst utsatte, de mest pleietrengende. Det finnes ingen mellomting, ingen som kommer for å redde deg. Derfor mener jeg at vi gjør folk en bjørnetjeneste når vi snakker om hvor “midlertidig” de vonde følelsene er. Hvordan alt skal bli så mye bedre bare de holder ut litt til. Det trenger ikke faktisk å stemme.

Vi skjuler unna de verst lidende slik at vi kan fortsette å leve i en fantasi om at alle blir ivaretatt. De møter opp på sine egne egnede steder, ute av vårt syn, borte fra storsamfunnet, slik at vi ikke blir nødt til å innse at den verden vi ble gitt faktisk er nokså fucked. Slik at vi ikke blir skremt vekk av folk som ikke opplever eller oppfører seg nøyaktig lik alle andre, med symptomer som gjør de annerledes. Vi stempler de slik at alle kan forstå at disse menneskene tilhører en egen rase. Og vi bygger under denne ideen i TV-serier og filmer, hvor selv ordet “schizofren” blir sidestilt med noe farlig. Selv sykepleierstudenter, som lærer om dette, frykter å møte på disse i frykt for sitt eget liv. Vi googler mentale lidelser og leser forenklede diagnosekriterier som er ment å fange opp så mange aspekter som mulig, uten å sette oss inn i hvor forskjellig det kan manifestere seg. En tilstand som borderline har et gitt antall diagnosekriterier, et visst antall symptomer du må ha hatt en stund, men hvis du virkelig vil lære om borderline må du lese en bok på 654 sider. Da sier det seg selv at det er en lang strekning mellom disse to stasjonene, det burde være større forståelse for at det faktisk eksisterer og rommer langt mer enn en først skulle antatt.

Ting vil ikke bare bli bedre på en magisk måte, du må faktisk selv gjøre det bedre. Du må være din egen reddende engel, du må berge deg selv. Så ting kan bli bedre, men bare hvis du gjør det for din skyld. Du må gjøre det. Det kommer ingen andre. Du må selv finne sunne mestringsstrategier, du må selv navigere dette livet. Selvfølgelig finnes det hjelp, det finnes profesjonelle som er der for deg, men du må ofte selv oppsøke disse. Vi antar at verden er et nettverk bestående av mennesker, og at i det vi trenger hjelp så vil dette utløse en reaksjon et eller annet sted, noen vil se det, men det er ikke tilfellet. Du blir bare forbigått, du blir bare forlatt, du blir mistenkeliggjort og sykeliggjort, og etterlatt. Det trenger ikke være sånn, men du må selv ta det steget.

Vi trenger ikke en passiv forsikring om at livet blir bedre, at vi en dag vil våkne til en ny virkelighet, men et aktivt reisverk som sørger for at vi opparbeider oss den nødvendige kompetansen, og vi trenger veiledning for å finne konkrete strategier for å håndtere den verden vi ble gitt.

Enhver relasjon bygger på visse prinsipper, disse er gjensidig forsterkende i den forstand at når den ene parten gjør det, så bygger det seg opp en forventning om at den andre parten også skal gjøre det. Og i det dette blir gjort så blir forholdet forsterket. Det er et fundament som legges bit for bit, bestående av handlinger som grunnmur, som gir relasjonen en slags permanence i det dette gjentar seg over tid.

Et hus blir til, spiker på planke. Forholdet til andre har alltid en viss bakgrunnsmusikk som en danser etter. Og etter hvert blir selve dansinga til noe en gleder seg til, og gjør forholdet sterkere. Ethvert forhold krever at det er noe en aktivt gjør, gjerne en interesse, eller at en samles om noe vanskelig, som gir det en årsak til å fortsette å eksistere.

I grunnskolen og på VGS har du alltid skolen som et samlingspunkt, og går du tom for innhold i forholdet kan du alltid returnere dit for å få påfyll. Det er noe en kan gjøre i fellesskap, og det gir deg muligheter til å utfolde deg selv på en trygg måte. Du kan finne et fellesskap fordi du tvinges på et hundretalls mennesker daglig. Relasjoner er enkle fordi livet er enkelt. Du har trygge rammer og rom til å utforske både deg selv og andre i. Du har noe du kan returnere til når livet blir vanskelig, og du har et sted å skjule deg når det blir vanskelig. Dette endrer seg i voksen alder.

Høyere utdanning og universitetet er også tilsvarende VGS, men plutselig blir rammene endret. Der du på VGS sto friere, må du nå i større grad fokusere på hvem du vil bli, hvem du vil være, og hvordan du oppleves. Du har ikke friheten til å tenke at du alltid skal et annet sted, men du må leve her og nå. Du har ikke tida til å rote rundt fordi kravene øker. Både til deg selv og til andre. Prisen på billetten stiger, og du får færre sjanser til å oppnå en tilknytning. På VGS kan jeg mislike naturfag, men like norsk, men vi sitter fortsatt sammen. Enten i klasserommet, eller i kantina etter timen. I høyere utdanning så er selv hvordan en lærer mer opp til den enkelte, og forelesninger gir ikke så mye rom for sosial omgang. Du snakker løst under det akademiske kvarteret, men samtalene blir nesten alltid utelukkende til noe tull. Der det tidligere var mulig å danne relasjoner på en fri og naturlig måte, må du nå bevisst gå inn for det. Det krever at du ikke bare gir av deg selv, men at det du gir virker på en hensiktsmessig måte.

Etter høyere utdanning er du fullstendig ferdig. Nå må du finne hobbier og interesser, mer flytende samlingspunkter hvor du ikke tvinges til å forbli i noe, noe som også gjør at vennskapene og relasjonene du danner deg forblir flytende. Folk er også annerledes, de er mer posisjonerte, de har allerede opparbeida seg vennskap og relasjoner, og har fått inn alle de ønsker seg i sitt liv. Folk oppsøker ikke disse samlingspunktene for å skaffe seg nye bekjentskaper, men heller for å vedlikeholde en interesse. Det er slettest ikke umulig å danne forhold, men det blir vanskeligere.

Folk får seg kjæreste, barn, de har en jobb som krever sitt. Energien som før var ubegrensa blir nå stadig innskrenka, og byrden blir større ved ethvert uforutsigbart forhold. Tida strekker ikke til. Samtalene blir overfladiske, og konkretisert rundt noe svada. Folk glemmer at de allerede har snakka om noe, og de gjentar seg. Handlingene gjentar seg. Folk preges av sykdom, av bortgang, av uforløste hendelser fra sin fortid. Og hvordan skal du angripe dette problemet? Det er ikke lett å skulle gripe fatt i noen som allerede har “deg”, og har hatt “deg” utkrystallisert i et vennskap som har vært pågående i femten år. Din posisjon fylles allerede av noen andre, så du må takke deg med å få en mer perifert rolle. Du jobber deltid, uten betaling. Du tenker at du kan jobbe deg til en bedre posisjon. Og plutselig endrer interessene seg, og du mister bindeleddet, og relasjonen faller i grus. Du står der med noen måneder arbeid som for alltid vil forbli ulønna.

Dette er også problemet når en, som en ofte gjør i voksen alder, forsøker å gå tilbake i tid. Du når ut til en tidligere bestevenn, en du kjenner veldig godt, selv om mange år har gått. Forbindelsen blir sterk i starten fordi den innebygde kjemien, den opprinnelige årsaken til vennskapet, alltid forblir der. Dere er de samme menneskene, har fortsatt opplevd så mye likt, og har like måter å oppleve verden, men plutselig krasjer dette idealet med en virkelighet som oppleves mer kynisk og kald, og “voksen”. Relasjonen forblir værende i fortid, et evig hav av tid er vanskelig å navigere. Tida har skrapt i måten du er på, den har satt sine spor, og du kan forsøke å sminke deg tilbake, men du forblir prega av det. Du har allerede opplevd en rekke ting, og dette har gitt et handlingsrom som for alltid vil virke innskrenka og for alltid forbli lite. Du har ikke lenger den aksepten for avvik, for feil, for problemer. Det passer ikke inn. Jeg tror du er en, du tror jeg er en annen, og når disse to møtes oppstår gnistninger og konflikter. Fordi hvem faen tror du at du er som kan få definere meg basert på noe jeg slettest ikke er? Du ser likhetstrekk mellom den jeg er i ditt sinn og den du har opplevd tidligere, selv uten historisk presedens for å mene det. Selv uten begrunnelse, og du stemples og settes i bås. Og du kan aldri unnslippe dette, men må nå forsøke å navigere deg igjennom det. Og her slutter ethvert forsøk på å reetablere noe som helst.

Vi er, til tross for alt, egenrådige og sta. Vi mener vi vet best, og de aller fleste begrunner sine standpunkter emosjonelt. Da oppstår det en konflikt når den ene parten forsøker seg på en objektiv tilnærming, den virker kald, og virkelighetsfjern for den andre. Og plutselig står du der, et vennskap fattigere, men med visstheten om at det ikke gikk. Det romantiske bildet du strevde med å skape ble forvandla til noe avskyelig. Og du kan ikke engang se hva du fant tiltrekkende ved det. Du forsøkte å male med oransje, fordi det er en farge du aldri har prøvd å skape noe med tidligere, men i det du begir deg ut på forsøket har du forvandla noe alle ga komplimenter på til noe andre kommenterer “jeg ser du har malt”. Forhold fra fortida blir ofte prega av et ønske om at den andre parten ikke har endra seg, men stått stille. Når vi likevel møter det livet den andre har levd, med disse forandringene, så skjer det noe nærmest anomisk.

Vi forblir rotløse i møte med dette. Vi antok at det var visse spilleregler, men får ikke et motsvar når vi bryter de fordi de er så konkretiserte. Og heller enn konfrontasjon får du en kald skulder, og må takke deg med at forholdet er over før det i det hele tatt begynte. Du preges av det, og etter hvert gir du heller opp. Du er ikke avoidant, du bare orker ikke. Du er ikke ensom, fordi du innser at du er den eneste du kan stole på. Det er anomisk i den forstand at vi har mista strukturen som tillot vennskapet å blomstre, og uten vann visner det bort. Der noen normer gjaldt under de verste periodene, så blir de skjøvet til side, og en opplever heller mindre retning og form. Det blir vanskeligere å forholde seg til hverandre, fordi en kan ikke samles rundt en ting, men må forholde seg til hverandres liv så fullstendig. Og det krever betaling i form av energi en ikke lenger har, et overtrekt kredittkort som myndighetene setter foten ned for. Og du står der, igjen, uten betalingsevne.

Toget kommer snart.

Jeg fråtser meg i negativitet, i lidelsen, jeg er på buffet og velger i mengder, jeg fyller tallerken med fortvilelse, og ser med glede på en skinnende ny tallerken jeg griper mot med lubne fingre i håp om å få fylle den også før jeg setter meg ned for å spise. Åh, jeg glemte å hente negativiteten, kanskje en kelner kan gjøre det for meg?

Hvor lenge har jeg vært slik? Jeg husker at folk alltid opplevde meg som veldig “cheerful” og “bubbly”, et av mine mest anerkjente kallenavn var nettopp “Bubbles” fordi jeg har denne Jekyll and Hyde-kvaliteten. Jeg er både overbevist og fullstendig optimistisk til andre, overøsende med de vakreste ord, setter ut selv fjerne bekjente og medstudenter med hvor utrolige de er, samtidig som jeg dreper ethvert håp på at jeg selv fortjener noe tilsvarende. Gir de meg et kompliment skyter jeg det død før jeg rekker å tenke, før jeg i det hele tatt har foretatt meg står jeg der med en rykende pistol, jeg har instinktivt avvist det.

Fy faen jeg hater når jeg forsøker å dele noe av mitt liv, en vanskelig opplevelse eller noe tilsvarende og får et helt script tilbake som de også har anvendt på andre i lignende situasjoner. “Åh, jeg forstår. Det må ha vært en veldig vanskelig opplevelse!”. Fucking hell, jeg blir så sint. Jeg må selvfølgelig stå der stoisk og nikkende anerkjennende, men innerst inne vil jeg virkelig slå løs på de, denge løs på de til blodet spruter og knokene sprekker. Det er den raskeste veien til ren frustrasjon. Selvfølgelig handler det om at jeg ikke takler å være sårbar overfor andre, men samtidig så kommer det av en forståelse av at du ikke egentlig virker empatisk, bare at du så gjerne vil være det. Du vet at dette krever empati så du bruker et manus du ble gitt og sosialisert til, et hvor du er så jævlig forståelsesfull og virker så medlidende. Det er en falskhet i det fordi jeg vet utmerket godt at du ikke nødvendigvis føler på det, du bare vet at situasjonen kaller for noe slikt og da kjører en algoritme internt i deg.

“Vanskelig situasjon > uttrykk empati, kjører manus nummer 47”.

Da greier du ikke å bare lytte, eller å forsøke sette deg inn i dette fra min synsvinkel, men vil heller virke overordnet det hele. Medlidenhet dreper meg, det er min verste tendens.

Jeg opplever andre som jattende med i noe jeg slettest ikke mener, de forteller meg “ja, så absolutt!”, som om jeg ønsker at de skal bekrefte det jeg sier, og når stillheten tar oss fordi de er livredde for å mene noe rundt meg så tar jeg meg selv i å kle meg i den. Fuck deg, hvorfor tør du ikke mene noe? Må du alltid være så jævlig enig i alt jeg sier? Greier du ikke å mene noe annet enn det jeg mener?

Vi står og snakker og alt jeg sier er som ord fra profeten, hvorfor er du slik? Kan du ikke bare fortelle meg hva du mener? Hvorfor må du forsøke å fordekke det i en endeløs ordsalat av ord og begreper du ikke mener før du forsiktig hinter om noe som er i samme gata som det du faktisk mener? Jeg kjører bilen, men du slår av GPS og forventer at jeg skal finne fram.

Før orda er ordentlig uttalt ligger de døde på bakken råtten og forjævlig der det for bare et par sekunder siden yret av liv. Fuck deg, si noe annet, vær så jævlig vennlig. Gjør meg en eneste tjeneste i dette livet og fortell meg noe annet enn nøyaktig hva jeg forventer at du skal si? Ja, kanskje jeg er eldre enn deg, kanskje jeg har autoritet over deg, kanskje du føler at jeg er smartere, kanskje føler du at jeg vet bedre, kanskje føler du at alt du sier er så dust og dumt, men FORTELL MEG NOE ANNET. Vær så snill?

Igjen sitter jeg her skrivende på et mesterverk en annen skal få nyte godt av, mens jeg ikke får sjansen til å engang se fruktene av. Tror du ikke jeg er jævlig glad i frukt? Hvorfor kan du ikke bare grille meg i det minste? Du forteller alle andre hva du mener om meg, men holder igjen rundt meg? Hvor er logikken?

Jeg fråtser, jeg sikler i det jeg sluker lidelsen rått, og klager på at den gikk ned altfor lett. Den er ikke mettende, og jeg ønsker meg enda mer. Jeg trenger ikke sterk drikke for å få det ned, lunkent vann som har stått stille i tre uker fungerer utmerket.

Det er så sjukt hvor ulidelig positiviteten er. Hvordan folk maler veggene med den for å skjule hvor tomt rommet egentlig er, hvordan alt er så engasjerende, hvordan de mest banale ting beskrives som “det var sterkt og viktig!”. Fuck deg. Brenn i helvete. Gud bedre om jeg må lide meg gjennom et innholdsløst “live laugh love”-skilt, “start your impossible”, how about you go fuck yourself?

Avskyr jeg den falske positiviteten folk bruker som glidemiddel fordi jeg selv ikke ønsker å trekkes med og inn i noe? Problemet er jo gjerne at folk faktisk mener det positivt, de lyver ikke, de kødder ikke, de er positive. Og det er skummelt, det er skremmende, fordi innerst inni meg, dypest sett, er jeg også positiv. Og hvis jeg anerkjenner deres positivitet, må jeg også anerkjenne meg selv.

Jeg er tydeligvis sendt hit for å løfte alle andre, men samtidig tråkkes ned i høflighetens navn. Ja, selvfølgelig, stå på meg så du får se over gjerdet. Det regna dagen før og jeg bader i gjørme, men så lenge du får sett over så går det helt fint. Jeg spør deg hva du ser, og du lyver og sier at alt ser så flott ut på andre siden. Kan du ikke i det minste se ned i et sekund før du sier noe? Ser du ikke at jeg drukner her? Jeg får ikke puste, det er så jævlig, alt flyter liksom rundt, og jeg føler smerter i ryggen jeg ikke trodde jeg skulle føle før jeg fylte 70. Så vennligst, for en gangs skyld, fortell meg hva du faktisk mener. Fortell meg hva du ser før jeg faller sammen og du aldri igjen får se det?

Vi skal jo tross alt gå hele veien til togstasjonen, du kan i det minste fylle tomrommet med hva du faktisk mener, fordi i det vi setter oss på toget så er det takk og farvel.

Dette er noe jeg opplever som til dels veldig sært å forsøke å beskrive, det er noe som er vanskelig å forstå med mindre man har levd uten fysisk kontakt en stund. Mennesker er sosiale skapninger, og berøring er essensielt for god helse. En del terapiformer er jo nettopp innrettet slik, hvor berøring er en viktig komponent. Spedbarn må jo faktisk få berøring, og jeg tror ikke egentlig det er noe mindre viktig i voksen alder. Vi mister så mye av det som er oss når vi ikke får kontakt. Det er som å putte en mynt på en myntkikkert når du står på en utsiktspost, og du kan knapt beskue stranda på andre siden av havet. Jeg står der rett ved siden av deg, men det er et helt rom mellom oss to.

Jeg savner ikke berøring, tilsvarende det at jeg ikke egentlig savner andre mennesker, men jeg opplever virkelig gnister ved berøring. Det er veldig spesielt fordi jeg anvender det aktivt i jobbsammenheng eller når jeg går inn i en rolle som omsorgsyter, men i det private så mangler jeg nærmest muligheten eller evnen. I rollen jeg ofte er i så berører jeg, men jeg opplever ikke den gjensidige gleden fordi den ofte er til dels fordekt av denne masken jeg bruker. I det private, i den grad jeg faktisk får gjensidig berøring, så skjer det ting i meg som er magisk. Det er virkelig narkotisk.

Folk vet at jeg ikke er en som kommer til å berøre de, og de unngår også å berøre meg, eller komme borti meg, det er som en uskreven regel, folk forstår det, folk ser det. Jeg viker fra de, jeg står ikke på de, jeg er ikke nær de, jeg setter meg slik at det ikke er en liten sjanse for å komme borti. I jobb så er det nærmest motsatt, jeg kan være der fysisk for pasienter, terapeutisk berøring er ofte viktig for personer som ikke har så mye annet, men jeg evner ikke å gjøre det samme med kollegaer. Jeg er ikke en som gir klemmer, selv om jeg elsker å gjøre det, selv om jeg elsker å ha fysisk kontakt. Det er et aspekt jeg ikke unner meg selv, og alle kan se det i måten jeg fungerer i et rom, hvordan jeg distanserer meg fra alle og enhver.

I de periodene hvor dette skjer gjensidig så opplever jeg en intens kjemi mellom oss, det er en forståelse av vår relasjon som er helt uvirkelig. Det er noe hypnotisk over det, hvor alt annet bare forsvinner, og vi omfavnes i de par sekundene med berøring. Det virker så unaturlig å skulle beskrive dette, fordi det høres og lydes så creep ut, men det er virkelig ingen annen måte å få gjort dette på. Jeg oppsøker det ikke, jeg unner meg det ikke, og jeg vet at jeg dreper potensielle relasjoner ved å la være. Ord er ord, men det er gjennom handlingene de får et reisverk, det er nettopp der ting bygges, i de små tingene vi gjør når vi smelter sammen.

Selv når jeg skal overrekke en annen en ting, type en penn, så holder jeg den slik at de kan gripe fatt i den uten å komme i kontakt med meg. Det er litt som når jeg gikk på speideren og du lærer hvordan du skal gi noen andre kniven ved å holde i den skarpe enden selv, bare at den “skarpe enden” nå er min fysiske bolig. I de milisekundene vi kommer borti hverandre merker jeg likevel hvor ufattelig og utrøstelig berøringssulten jeg faktisk er. Det er som om noen lager mat når jeg eksplisitt har bedt de la være, jeg kan lukte det i lufta, jeg merker det i magen, hvordan den romler. Jeg er så jævlig lei.

Jeg skulle gi noen noe og i de sekundene vi berørte hverandre så opplevde jeg gnistninger som gjorde at jeg mista meg selv. Lyset ble slått helt av, og jeg forsto hvor sulten jeg var. Hvor sliten jeg var. Hvor mye jeg trengte en venn.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke unner meg selv det, jeg skyr det, men aner ikke hvorfor eller hvordan det ble slik. Jeg har blitt mye bedre til å oppsøke det, men likevel så føler jeg meg så utrolig mager. Jeg er som skinn og bein, sulten etter et tiår i det verste mentale fengselet. Jeg vil bare ha en klem, men jeg kjenner ingen. I motsetning til andre som opplever et narkotisk stoff så oppsøker jeg det likevel ikke. Jeg er så avhengig, men jeg unner meg ikke det. Jeg vet ikke om det er fordi jeg tror det er giftig, men jeg vet hva konsekvensene av det kan være.

Jeg opplevde den beste klemmen noensinne for noen måneder siden, og det som ble betrakta som nervøsitet, var egentlig i virkeligheten nærmest en fullstendig kollaps. En anerkjennelse av hvor mye jeg hadde tapt, hvor mye jeg hadde forsakt, hvor mye jeg hatt gitt opp, i et forsøk på å overleve. I et desperat forsøk på å fortsette å eksistere til tross for hvor lite jeg ønska å leve. Min skjelving, min risting, ble ansett som nervøsitet, og med rette, men det var så jævlig mye mer. Jeg ville ikke gi slipp, jeg ville stå der i to timer, fullstendig brista, fullstendig blotta for alt. Jeg måtte gi slipp, fordi det ikke hadde vært noe hyggelig syn, fordi jeg vet hva som holdt på å skje. Jeg holdt på å skrelle vekk alle lag, og bare la den gutten jeg fortrengte skinne igjennom, å bare la den jenta jeg forglemte skimte fram mellom hvert hjerteslag. Jeg holdt på å presentere meg selv slik jeg er, og det kunne jeg ikke. Jeg kan aldri det. I fullstendig lykkerus holdt jeg på å overgi meg selv til denne personen, bare vise alt jeg var, helt fortapt, helt borte, men jeg holdt maska. Jeg tror ikke egentlig det hadde gjort noe, jeg tror du hadde hatt forståelse, men jeg kunne ikke vise hvor utrolig mye det betydde for meg.

Jeg ble revet i biter, og jeg så ned og forsto ikke hvordan bitene fungerte sammen. Jeg forsto ikke hvordan de i det hele tatt kunne være en del av meg, og hvordan jeg skulle klare å pusle dette sammen igjen etter. Jeg følte meg så utrolig sårbar, mitt skjold holdt du og etterlot meg blotta foran tusenvis av mennesker midt i Norges mest trafikkerte by. Et endeløst hav av inntrykk, stimuli, mennesker overalt, biler som bråkte, trikken som suste, folk med uttallige ord skrevet i subtile ansiktstrekk, mimikk som forklarte meg hele deres livshistorie. Du blotta meg, og jeg måtte forsøke å dekke meg til. Men jeg ønska det, jeg ville være der for deg, fullstendig.

De tjue minuttene etter var helt på autopilot. Det basale i meg var alt som var igjen, jeg hadde falt helt for denne virkeligheten, en hvor jeg kunne igjen få oppleve ektefølt og gjensidig glede. Jeg var sulten, og du serverte det beste måltidet en fange kunne bedt om. Jeg er så takknemlig, selv om jeg aldri fortalte deg det.

Du reanimerte meg så fullstendig, jeg var som et lik du blåste liv inn i. En tom kropp du fylte, uten å selv forstå det. Jeg ble for intens i min iver etter å gjengjelde det, men du vekka meg så fullstendig til livs igjen, som om du grep tilbake i tida ledet meg tilbake hit. Du grep tak i hånda mi og førte meg tilbake til virkeligheten. Det var noe magisk ved det, uansett hvor kortvarig det var.

Det verste med min mentale tilstand er egentlig hvor ufattelig mye jeg ønsker og elsker berøring fra de jeg elsker, men jeg lar aldri noen komme til det punktet hvor dette er mulig. Jeg slipper de ikke inn, jeg lar meg ikke føle det. Jeg utagerer og trekker meg fullstendig tilbake før det når det punktet, jeg friker helt ut og blir rar. I motsetning til så mange andre så sliter jeg ikke sosialt i den forstand at jeg ikke forstår hva som kreves. Jeg vet så utmerket godt hva som kreves, jeg kan sette opp en tiltaksplan akkurat nå som vil gi meg det om noen måneder, som vil føre til lykke, men jeg gjør det likevel ikke. Jeg greier ikke. Jeg hater det så jævlig mye. Jeg vet at hvis jeg vil løpe maraton så bør jeg gradvis øke intensiteten og lengden jeg løper over en gitt periode, og akkurat tilsvarende er det når jeg nå forsøker å begi meg ut i verden, men jeg knyter ikke joggeskoene, jeg går rundt med støvler i sommervær.