Schizorant

Jeg har hatt og fortsetter å slite med en ganske merkelig indre sosial angst. Den manifesterer seg ikke på samme måte som den typiske sosiale angsten. Jeg blir ikke nervøs, svetter ikke, eller får andre plager i et fullstappa rom med forskjellige mennesker. Jeg er ikke redd for å ta kollektiv, eller for å holde et foredrag, eller for å snakke med andre. Det går stort sett greit.

Jeg er redd for at andre skal se meg. Ikke den jeg presenterer meg som, ikke masken min, og den jeg virker å være utad. Jeg er redd de skal kunne se forbi dette, og se den jeg faktisk er. Se forbi lagene jeg kler meg med og se helt inn til min indre kjerne.

Introduksjon går ofte fint, og vi kan snakke sammen i timevis uten problemer. Utfordringene kommer når vi innleder noe dypere, noe mer sammensveisa. Når du allerede kjenner til mine lag, men det er ikke mer å ta av eller bli kjent med. Når jeg ikke kan servere noe mer overfladisk lenger og det kreves mer. Enhver relasjon er et gitt antall retters middag.

Og jeg føler på det. Jeg merker at det er gift i maten jeg serverer når vi kommer så langt. Det er for mye salt, det smaker ikke godt. Jeg har en forutinntatt antagelse om at jeg er for dårlig, for dum, for rar, for merkelig, at jeg egentlig ikke fungerer, at jeg egentlig sliter. Enhver sosial interaksjon blir som å løpe et kappløp med noen som er bedre trent. Jeg kan holde følge en stund, men vet at jeg ikke evner det i et lengre perspektiv. På et aller annet tidspunkt vil det snu, jeg vil ikke kunne løpe mer, og folk rundt vil kunne se det.

Jeg merker det på hele meg. Det er helt bizarre. Jeg er liksom ikke nervøs for å holde et foredrag, men blir nervøs hvis vi skal snakke sammen for tiende gang. Det hindrer meg mye. Jo bedre kjent vi blir jo verre blir det. Ikke alltid, men ofte nok til at det ødelegger mye.

Jeg beskriver ikke ting fullstendig, jeg er ikke helt med. Jeg deler ikke av den jeg er i frykt for at det vil frarøve meg noe, at jeg vil bli mindre. Jeg kan fortelle at jeg spiller, men når jeg skal beskrive hva jeg spiller sliter jeg. Og jeg kommer ikke med hvorfor naturlig heller. Jeg holder folk på armlengde. Jeg er mystisk, jeg er frakobla, jeg snakker ikke samme språk som mange, jeg er ikke en du blir godt kjent med. Jeg har ikke de samme kulturelle referansepunktene du har.

Til tross for dette har mitt store prosjekt de siste årene vært å være meg selv i alt. Jeg kan ikke endre ditt bilde av meg, så hvorfor skal jeg bry meg? Det er vanskelig. Det er en evig kamp for å fortsette å kjøre på, for å fortsatt være den jeg er. I alt. Hele tiden. Jeg er en person som har mange indre lag, og et rikt sjelsliv, men utad virker kald og fraværende.

Jeg har internalisert en grunnleggende ide om at det er noe feil med meg. Det skaper et skille, og gjør at jeg kan føle meg ensom i et rom med mange. I starten handler mye om hva en gjør, og hva en tenker. På et tidspunkt går en fra å gi en god presentasjon, til å faktisk være. Det er da jeg sliter. Jeg tilhører ikke den samme verden som mange andre. Når jeg er tom for noe å gi så mister folk interessen. Problemet er at jeg har levd på denne måten så lenge jeg kan huske. Jeg er alltid den som må filtrere meg for å passe inn. Eller i det minste antagelsen om det. Og med tiden har det blitt verre å slippe taket på det. Det er en eksistensiell fremmedgjøring av hvem jeg er.

Jeg har en internalisert forestilling og en frykt for at folk skal trekke seg tilbake i det de blir bedre kjent med meg. Det er en forventning om det. Og når det skjer blir jeg ikke skuffa. Det er på en måte ikke en frykt for å være annerledes, eller å ikke ha noe. Det er en frykt for at det jeg har å tilby ikke er det folk vil ha.

Det er tankemønstre som har blitt til handlingsmønstre. Det hjelper ikke at jeg kan mye, at jeg har studert mye, at jeg er flink i mine oppgaver, nøye, at jeg har mye å tilby. Den er der likevel. Jeg har opplevd en forbedring de siste årene fordi jeg har gitt mer faen. Problemet er at det fortsatt ligger der, helt nederst. Bakt inn i meg. En forestilling om å stå på utsiden i vinterværet og stirre inn vinduet til en varm stue med lys og en svak knitring fra peisen. Jeg kan kommunisere med grimaser og kroppspråk, og vi kan faktisk ha en god og levende samtale, men det føles alltid som om vi gjør det i ytterdøra. Jeg venter bare på at du skal lukke den.

En venneløs tilværelse er ganske vanlig. Mange opplever det, selv uten å være bevisst det. Jeg tror det kan sammenlignes med å trene. Si at du trener styrke aktivt i et år, annenhver dag, strengt regime, og så plutselig får du ikke trent på en uke. Trener du fortsatt da? Ja. Gitt at du har trent aktivt i en uke, og så ender opp med å ikke trene på en uke. Trener du da? Nei.

Det er nesten som om det er en slags nedkjøling eller et snev av momentum som opprettholdes rundt mange forskjellige greier. Har du venner du er med hver dag så har du de fortsatt når livet blir for opptatt og du ikke får sett de på noen måneder. Det bygges opp noe som vedvarer selv ved avbrekk og pauser. Kontra hvis du snakker med noen aktivt i en uke, og så ikke ser de igjen. Etter tre uker vil du neppe anta at dere er venner. Det er noe spesielt som skjer med tiden i slike tilfeller.

Vi tar så mye for gitt. Det er en slags flytende sameksistens som blir krystallisert, og til noe fast, og vi antar at det er strukturelt og godt fundamentert. Og så går tiden, og det kan sammenlignes med varmebehandling, plutselig blir det flytende igjen. Og vennskapet renner bort.

Mange, spesielt mødre, som får barn kan oppleve dette. At de har gode relasjoner med viktige mennesker før de får barn, før de blir gravide, men så tvinges de til å avlyse så mye fordi de er kvalme, barnet krever sitt, det er ikke tid nok i hverdagen. Og prioriteringene endres. Det oppstår plutselig en kulturkrasj når en endelig møtes. Og mødre tvinges til å omgås andre mødre, og da snakkes det ikke om stort annet enn barnet og alt rundt det å være mor. Det kan være fint og flott, men det kan også by på utfordringer. Du mister muligheten til å snakke ut om utfordringer du møter ellers, og du vil jo helst snakke om en serie du så på, eller noe overfladisk, eller et problem med kjæresten, eller noe mer dypt. Alle dine relasjoner handler i stor grad om det å være gravid, om å ha barn, om alt det som skjer rundt barnet. Du får aldri fred, og sider ved deg selv undergraves konstant i det du stadig blir presset inn i en bestemt kategori med et snevert språk, og en kultur du ikke egentlig er noen stor tilhenger av.

Du kan klage og syte, men bare på måter som er akseptabelt. Du må for all del ikke tråkke over denne grensen fordi da stemples du som en dårligere mor. En dårligere forelder. Klagen må alltid ha et snev av selvironi, ha et formål, men også dekke alle de fine sidene. Du kan ikke si at du angrer på å få barnet, men du kan si “elsker ungen altså, men noen ganger…”. Alt må være trykket akkurat flat nok og romme de positive sidene hele tiden, selv når du ikke føler de. Selv når livet blir vanskelig så må du omringe deg og kle deg i en hyperpositiv tilnærming. Noe annet er ikke akseptabelt, folk vil ikke lytte til deg. Det må stort sett være overfladisk, tynt, lettfordøyelig, forsøker du å hinte om noe mer, om noe med dybde, blir du fort sett på som avvikende.

Dette gjelder ikke bare graviditet, men også folk som har fått kreft. Det er noe som skjer der. Det er som om alle relasjoner tror de også får kreft hvis de omgås deg. Du blir mer og mer isolert, og hva du synes er viktig og hva du vil snakke om er ikke viktig for de rundt deg. Du er med på et arrangement, og er omringet av folk du elsker, men føler deg mer ensom enn noen gang før. Det er som om dere er rundt middagsbordet, og alle har fine tallerkener og vakkert bestikk, alle får servert mat, men du får ikke det. Du tviholder, du forblir, men innser at du ikke egentlig får noe igjen. Du forsøker å være deg selv, men ser at du stadig blir forbigått, du får ikke invitasjoner, folk tar ikke initiativet, du er “en venn av”, du er ikke vennen. Midt i selskapet sitter du er, helt alene, omringet av mange mennesker. Lyden blir stille, og du merker at tankene går.

Du vil bare bli behandla som alle andre, men merker at når du sier noe så hører de ikke etter. Du er blitt et maleri folk betrakter, en tom stol, oppvask. Du er der bare fordi det ikke var greit å ikke ha deg der, men du merker også at det hadde fungert enda bedre uten deg. Du forsøker å svare på noe noen sa, men merker at ingen forventer at du egentlig sier noe. Du snakker ikke for stille, de bare hører ikke etter. Når du endelig får noe oppmerksomhet så merker du at det er nesten som om de blir påminnet at du faktisk er der. Som om det var uventa at du var der.

Det er som om alle bare ser en bestemt status eller posisjon ved deg. Har du kreft så er det alt folk hører når du snakker, er du en mor så er det alt folk opplever. Dette er også tilfellet hvis du er deprimert, da er det bare tristhet, selvmord, negativitet, selv når du uttrykker noe utrolig vakkert og fint så blir det satt inn i den samme rammen. “Så fint, det tror jeg ho har godt av, ho som er så deprimert!”. For all del, ikke for mye. Da er du en syter, da er du en klager, da er du til bry.

De vil gjerne at du er der. Eller, de sier så. Men det er egentlig bare en slags sosialisert form for forventning om å ikke la noen være alene, men hvordan du blir behandlet er verre enn eksklusjon. Det blir som gruppepress, bare vær der, men ikke forvent noe. Vær der så vi slipper å føle på noe, så vi slipper å måtte føle oss dårligere i det noen er så uheldige å huske at du eksisterer. Når du ikke er der så merkes det først i det de får øyet på deg igjen. Når du er der så merkes du ikke i det hele tatt. Sier du noe så blir det raskt tilsidesatt, du blir lett skjøvet til side.

Det er som om du bare er et objekt de flytter rundt på. En talisman, et totem. Selvfølgelig skal du være med, men hvem “du” er har de ikke kjent på flere år nå. Det er ikke du de vil ha med, men å unngå følelsen av å være slem. Så du er velkommen, men det hadde vært greit om du avlyste selv. Selvfølgelig kan du sitte her, men da må du også være stille. Snakker du så lytter vi ikke. Lytter du så ser vi deg ikke. Går du så merker vi det ikke. Kommer du så må venninna ned i kjelleren for å hente en stol. Er du ikke der så er det ikke engang en tom stol ved bordet.

Mange antar at det å være alene er veldig ensomt. Det å være med andre kan være mer ensomt. Og påpeker du at du opplever en endring så har ikke de andre merka noe til det. Du blir forvirret selv, kanskje det bare er en bagatell? Du har ikke innsett hvor gradvis denne prosessen har foregått, men noe har skjedd her. En relasjon har fordampet helt, og nå er du bare et skjelett uten kjøtt og muskler, et ekko av hva som engang var. Du er et bilde av en avdød onkel som bestemor hadde og du ble gitt da ho døde. Folk registrerer det ikke, fordi de små handlingene er så små og ubetydelige en for en, men du blir bare visket ut. Forglemt og forvist til å være en av 500 på vennelisten på Facebook. Ikke den som strøyk deg i håret når du hadde det som verst.

Alt er bare damp, luft, intet.

Jeg har observert en tendens hos mange mennesker, kanskje alle, til å betrakte andre enten som brønner eller stiger. Dette gjelder spesielt i situasjoner hvor en tvinges på hverandre i en periode, enten det gjelder skole, jobb, eller i andre anledninger.

Enkelte er som brønner. De er lave mot bakken, det virker som om alt de er kan observeres ved første øyekast. De oversees lettere fordi de ikke naturlig hever vår posisjon. De er for lave, og vi kommer knapt noe høyere ved å stå på de.

Så har du enkelte som er som stiger. Mennesker har en tendens til å tro at ting som er høyt også er stort. Barn forteller at de har blitt store, og det er synonymt med høyde og vekst. Det å kalle noen for stor er fint når det er snakk om høyde, men frekt når det er snakk om fylde. Setter du to glass med like stort volum vil de fleste foretrekke det høyeste foran det bredeste. Disse menneskene virker store, de er ruvende over alt, og en kan lett klatre på de for å komme høyere. Du får et bedre ståsted, en utkikkspost, og de rundt deg kan se deg bedre når du klatrer i stigen. Det øker egoet ditt, og du får en tilfredsstillende følelse når du blir beskuet, folk ser opp til deg.

Problemet er egentlig bare den at hvis du ser det fra siden av så ser du at stigen er relativt tynn, det er ikke noen særlig dybde der. De har en klart Instrumentell verdi, de brukes utelukkende for å øke din egen status og prestisje. Til forskjell så er brønnen ganske så lav, men du kan drikke dypt av den. En endeløs kilde til vann.

Folk flest orker ikke drikke. Det krever noe av de. De må være tørste, de får heller ikke noe synlig igjen. Ingen kan se på andre at de er tørste eller har drukket sin andel. Dette til forskjell fra stigen, som ikke krever noen anstrengelser fra deg, hvor folk ser opp til deg allerede ved første trinnet oppover.

En lei tendens ved stigene er at jo mer ivrig du blir i klatringa jo nærmere kommer du bakken. Du når et punkt hvor balansen skifter og stigen faller overende. Til forskjell så kan du moderere ditt inntak fra en brønn, men også der må du være forsiktig. Blir du for ivrig kan du falle uti og drukne. Da blir alt du var borte til fordel for alt som brønnen er. Vannet uten ende.

Stigen tar deg mot lufta. Luft er ett av fem klassiske element, og kan indikere et behov for å dele meninger med verden, et behov for å øke sin sosiale prestisje. Det er det paradoksalt synlige, måten du bedrer deg selv på ved å gjøre ting som er høyst synlige for andre. Men luft er også svingende, tilsvarende det du opplever i det du klatrer for høyt.

Brønnen er på en måte tildekket vann. Vann kan representere intuisjon, det indre, empati, men også for mye av det gode. Det har en tendens til å bli avhengighetsskapende, og du kan da ende opp med å innta for mye, hoppe uti, og drukne.

Mennesker velger for det meste å kommunisere og være aktiv med stiger, fordi de krever mindre av oss, og de øker vår posisjon betraktelig umiddelbart. Det er høyst overfladisk, men veldig synlig overfor alle andre. Og i en verden hvor kampen mellom det ytre og det indre forlengst har fått en seirende side, så velger de fleste nærmest instinktivt det som bekrefter dem selv. De velger å være med og snakke med den som bekrefter, men velger aldri selv å bekrefte. De søker anerkjennelse, men anerkjenner aldri selv noe tilbake, med mindre selve handlingen med å anerkjenne også et et trinn de kan stå på.

Brønnen står der bare, den gjør ikke stort utav seg. Den er høyst privat, og krever tillit. Du må stole på at vannet ikke er giftig, at det ikke er dyr som bruker det, og stort sett har du vann i springen selv. En stige derimot står der og venter på at du bruker den. Den er forførende, fordi du kan klatre i Babels tårn, du kan komme nærmere noe høyere. Og alle andre kan se at du er høyere, hva du har fått til og oppnådd. Stoler du på brønnen er det ingen som synes noe spesielt om det annet enn brønnen selv, men bruker du stigen så får du skryt for hvor tøff du er, hvor enestående du er, du som er så høyt oppe. Og du kan beskue de du ser under deg. Du ser ned på folk, der du svinger lett i lufta.

En brønn er forankret i jorda, rigid, materialistisk, men også tålmodig. Den har sin funksjon og gjør det godt. Den er kjedelig, men praktisk. Du vet hva du får. Den krever en introspektiv tørste. Du kan ikke bare drikke, du må ha en velvillighet til å gå dypere, til å innta mer, uten at du oppnår ytre og umiddelbare belønninger som er synlige for alle andre. Du får mye igjen for hver slurk du inntar, men det er ikke lett å se det fra utsiden. Det å drikke av denne endeløse kilden krever noe mer av deg, og forandrer deg underveis.

En stige derimot er anvendelig, du kan klatre opp på taket, eller henge opp et bilde, du kan flytte på den. Dens konstruksjon er tilstivnet flammer, metall, den er inspirerende, fordi du umiddelbart får ideer om hva du kan bruke den til. Den inviterer til spenning, til utforskning, og du må være selvsikker for å bruke den. Den er lett å gripe tak i, og du oppnår umiddelbare resultater. Du kommer høyere opp, men innser ikke at det ikke er du som svever, du bare står på en stige. Du endrer deg ikke, du blir bare mer synlig for andre.

Folk flest er enten stiger eller brønner. Og i en verden med mennesker som alle ønsker å bli sett så er det stigene vi søker mot. Vi har på mange måter konkurranseutsatt brønnens funksjoner til mer overfladiske apparater, til vannet i springen, isbitmaskinen på kjøleskapet, til doomscroll og intetsigende lettfordøyelig innhold. Vannet har blitt kommersialisert og overfladisk, det har blitt distansert fra sin opprinnelige kilde. Du finner det i selvhjelpsbøker, i fokus på mental helse på forenklede premisser, en kultur med validering, hvor det å virke validerende er viktigere enn å faktisk sørge for at den andre føler seg validert.

Og i alt dette står fortsatt brønnene der, forplantet, forankret, fortrengt til ren nostalgi. I ensom taushet, fordi dens verdi ligger i det skjulte, det stille, i en verden som stadig bråker, som stadig krever mer synlighet.

I feel as though Valour best summarizes the period I’m in at the moment. It feels like I’m on a battlefield in a prolonged state of attritional warfare. The chain of command has broken down, no new orders coming in over the radio, and the snow blankets the ground, covering up the dead and dying. The booms of cannons and the rays of machine gun fire is deafening, drowning out the screams of the wounded.

I’m a single soldier trying to understand this new reality, this new phase, with no overview or a core strategy, what am I to do? Rush at the enemy, hoping to break through?

With the chain broken, we’re no longer a cohesive unit, but singular molecules swimming around, polarizing, repellent forces of attraction, and I notice the indifference taking hold in the people around me. Like beads on a chain cut at one end, we’re simply rolling on the floor, underneath the crevices where light has never touched before. Some have managed to escape the room altogether, but is now stuck and secluded in another realm of existence beyond our scope of imagination. Our initial momentum, whilst great, can’t carry us forever. And with nothing more to push us around, we come to a stop, having spun around for a little while. I feel as if I’m a singular bead that’s rolled underneath the bookshelf and into the corner, alone, but with no clear sight of what’s going on in the room at large.

And now I’m not getting any new orders, no voice on coms, no messages, and the quiet has set in. I’m not noticed, not tallied among the dead or wounded, I’m simply left underneath, and alone in the corner I’ve made my home.

I’m not recognized, not acknowledged, and the bead that once glimmered in the light now receives no light. It collects dust, and the words of warmth that carried me so far has stopped. The well has run dry. I realize that I’m not a soldier in a well oiled war machine, but a singular entity veiled off from the rest of both imagination and reality. And there’s no hope for rescue, because no one cares for bead number 47 in a chain of a 100 beads.

No one cares. There’s freedom in that, and a better person would leverage that position, but I’ve lost all my initial momentum. For now all I can do is gander at the walls, hoping to catch a sighting of some difficult to perceive shadows dancing on the walls in the corner I’ve made my home. My refuge, my sanctuary, as my isolation drains all the colors off of my skin, and my very essence turns to dust.

My skin being as thick and hard as it is makes it impossible to erode completely, I can’t even find company in the dust that weighs me down. There’s a permeating stillness that seeps into the holes that once chained me to my brethren. My shield and armor makes me impenetrable, but also susceptible to falling through the cracks, of drowning in the ever darkening fabric of reality. A person is a sum of many things, but here I’ve lost access to it all. I’m less than real, and my tenuous grip on reality is slowly draining the little strength I have left. Should I just let go? Accept the outcome, accept that which must come to pass at one point for all of us? Or should I stay here in the corner for a little while longer, hoping they run out of beads and go looking for their missing bead?

In this day and age you don’t. In another era you might’ve. Now you’d simply purchase some more, you’d get a different set, better suited for your purpose. And I’m stuck by myself, a chalice of broken dreams, visions and a container of memories of what could’ve been, but never came to pass.

A broken dream.

Drained, empty, nothing left.

Running on fumes hoping it’ll catch a spark and initiate a chain reaction, catalyzing some reaction, or forming a structure.

I need one.

Badly.

No separation between work and life outside, it all leads back to work.

And I feel so unmotivated because praise rarely works unless it’s rational.

I turn praise in my mind into a taken for granted thing. Of course I should know this, and you’re only pointing it out by praising me. Criticisms stings, especially unearned. How can you expect me to know all of this three days into it all?

No.

I don’t want to be tested. I want to be recognized, I want to gradually attain mastery over it. Not just be pushed off, and either sinking or swimming.

I’ll just drown. On purpose.

But I will go on. I have no choice but to do so.

It’s a strange feeling to see 2025 on the calendar, and it gets even stranger when you realize that it’s actually true. We’re in 2025.

Every year since 2018 has felt like a semi lucid dreamscape, where who I am as a person is continuously changing, all the while unable to be steadfast or grounded in the present. I still remember losing a dear friend in 2017 and becoming viciously depressed over it, and now a lifetime has passed since that fateful evening. Legitimately eight years has gone by, and what do I have to show for it?

My life isn’t markedly different, I’m just more alone. With no drive to reach out nor nurture the ever diminishing relationships that I do have.

I remember playing Black Ops 2 in 2013 on the daily, spending hours in-game either deep in a session of multiplayer or on some hours long quest in Zombies. That game was set in 2025, and now we’re actually there. And it’s no longer ten years ago either, but a child reared to puberty ago.

Nothing actually gives my life momentum, neither studies nor work, nor relationships that came and went. I’m still stuck in quicksand, just the more I struggle against it the quicker I sink. I’m practically still where I was in 2013. Sure, technology has developed somewhat, but I’m still spending my time researching topics, doing my own studies, thinking and fantasizing about some alternative reality, too stuck, too afraid or too reduced to nothing to engage with the real world in any meaningful capacity.

Is it anxiety or just that I’m hopelessly submissive in the face of the void?

Back then, in 2013, I would spend my time studying concepts from Black Ops 2. Easter Eggs, alternative theories, building hype for the next DLC. Watching endless YouTube videos, thinking broadly about society and my own impact on it. And neglecting all my friends, disappearing into solitude never to be seen again, ghosting everyone. Not much has changed since then. The game has been swapped continuously over the years, but I’m still just a chalice bereft of meaning. Filled to the brim with stagnant water, useless information, unnecessary facts and factoids.

But the worst part about it all is the fact that I’m quite content. Am I though? Or is it just that I’m pushing away all that would drive another individual to better themselves? Have I finally neglected myself and in turn ghosted my own ego?

2025 is a wondrous year. A year where a lot will happen, either by force or by will. I’m going to try to make it worthwhile, and finally drive a wedge between who I was and who I am and have always been. I have nothing to be afraid of, because in the end I have no one I’m responsible to or for. No one cares enough, and I have no one to lose. Why not make the most of this freedom to be and do whatever I want?

2025, I will try.

Spending time awake while the world sleeps brings a profound sense of disconnection that’s difficult to fully grasp, but also one that’s utterly useless to try to find a meaning to.

It doesn’t really matter whether I’m awake or asleep, if it’s in the middle of the day or way past 3 am. It’s just a socialized necessity or a custom that makes it easier or more acceptable to be awake during regular working hours.

If I spend time doom scrolling at 3 am I’m a degenerate and lazy dipshit of a loser, if I do the same at 4 pm I’m just relaxing. One day bleeds into the next, but nothing actually changes, there’s no discernable difference between one day and the next, no mark or sign of a change, at all.

In 11 days it’ll be Christmas, and yet it’s as if we’re in February and Christmas won’t come for almost a year. I’m unable to find anything meaningful because it all feels the same, it all feels so utterly hopeless. I’m grasping for some connection to something else, but it’s not there. It was never there. I’ve always been disconnected.

Going back to messages sent in 2013 wondering what could’ve been had I joined a best friend on her trip to France. Would things have been different had I been more persistent and texted someone back in 2015? I’m left with questions that can never be answered. Why didn’t I record more of my moments in 2017?

The questions leads to more questions. Why, given my endless reservoir for empathy, did I stop answering people? Why did I leave them out in the cold? I never intended to answer, I didn’t put it off for a few months, I just never replied. What went through my mind? How did my connection splinter so much I just couldn’t be bothered with anything?

I wanted to be a stylist when I was a teenager, but suddenly at one point I just couldn’t care about anything regarding myself. I went from spending hours in front of a mirror to detesting the person who stared back at me. The person who could no longer express their gender identity due to faulty genetics, instead forced into a hypermasculine appearance. And I just couldn’t cope.

I stopped shaving, I stopped brushing my teeth, I stopped showering. I ate awful food, drank pure carbonated sugars. Nothing gave me pleasure besides playing a game which I developed a clinical addiction to. And so when people reached out I didn’t reply, not because I disliked them, or didn’t want anything to do with them. But because I disliked myself. I hated myself, so why would I reply and break their illusion at all? Shatter their expectations of me built up over the years based on someone I once was, but not who I am anymore.

Instead I ditched it all, I ghosted it all. And now it’s been such a long time that there’s not a shred of evidence of my existence anywhere. I’m nobody, with nothing to my name. No friends, no one who knows who I am. And worst of all I am content. Safe in this illusion of resilience that’s become my inescapable prison.

You don’t react. I’m attempting to communicate, but you don’t react. You’re staring into space, and despite the fact that I’m trying my hardest to occupy said space you’re not cognizant of my presence.

Why can’t you see me?

I’m screaming louder, trying to make a sound, checking the frequency but there’s no reaction. My shouting is muted due to my own blown eardrums, I’m shaking in an attempt to produce a loud enough voice for you to hear it.

Why can’t you hear me?

I’m grabbing you, but you’re not there. I’m touching you, but it’s as if you’re unable to sense me. As if I was just stagnant air occupying the room. I just want to touch you, and to have you know I’m here.

Why can’t you feel it?

It’s as if I’m not even here, but if not then where?

An empty glass brimming with potential through its absence of water. Your thirst has built up because you haven’t had anything in a while. You can’t wait to experience it again, the past has taught you that it will be satisfying. You pour into it, gleefully anticipating taking a sip.

The water seems possessed of purpose, shimmering as you pour, it sings an appeasing melody as it fills the glass to the brim.

You take a sip and it was everything you wanted. You can’t help yourself, you start drinking it in, in your rush to experience it all you don’t leave a second to enjoy it, instead swallowing without tasting, without experiencing.

In the end the glass is once again empty, but where it used to hold endless potential, it now serves no purpose. Where it used to be a source for future joy, it now serves as a reminder of a future annoyance. You must deal with the empty glass, it’s unclean, it needs to be dealt with.

You’re left wondering if there was any point to it at all, maybe you should’ve let it be, and not poured initially.

You come to realize that the people who’ve known you the longest, your own parents, actually don’t know you, but know of you.

That the people you’ve interacted with the most in life don’t make any effort in getting to know you.

They take no interest in you, and if you share you get empty platitudes quickly turning the conversation back to their lives and needs and wants.

You feel like you belong to the family, but realize that you’re not there because of love but due to some hidden social obligation. You were assigned a family at birth, but you’re unable to get another one.

When the people who should get to know you take no interest in you, what does it say about you? When striking up a conversation with a random stranger met at a bus stop is as encouraging, as hopeful as a conversation in a phone call with your own kin, what do you make of it?

They gave me their genes, but instilled in me a deep fear of connection, of showing emotions, broke my sense of self down into pieces that no longer fit together. And where others are sad, clinically depressed over this, over the realization calling late at night, I’m not. I’m empty.

The vessel should contain love, but all I’ve ever felt was fear. Fear of the loss, fear of bonding. When all of my interests are turned to algorithmic phrasings, the “need to be said”, I’m reduced down to nothing but something with utility rather than a purpose. It shouldn’t be necessary, it’s not with others. Their relationships are effortless, but I need to prepare for even a simple phone call. Failure to prepare leads to awkwardness, to nothingness.

As I’m writing my thesis I’ve not received a single question about its aims or purposes, nor are any of my interests given weight. As quickly dismissed as I’ve uttered them, shot and left bleeding out in some alley behind a dumpster. And all of this so that they can dominate the conversation, so that they get to dictate the topics. Their needs are always highlighted, but never a sincere question about my own requirements or wants.

At the end of the day you realize that you’re not actually a daughter, but a being transposed onto them, but unnoticeable other than an empty plate or chair. They don’t know or care for any of my hobbies, my interests, all my fun turned to silence. While speaking with them all I notice is this crushing silence, the questions that should naturally arise never do. And at the end of the call that’s all that I hear, and the ironic thing is that the emptiness is also all that I am.