Som mennesker er vi født med visse instinkter innebygd i oss, som er så selvfølgelige at vi tar de for gitt. Vi erkjenner de like lite som vi manuelt puster. Det er en viss automatikk i det som bare fungerer uten at vi selv er delaktig i det. Et selvgående byråkrati hvor ingen lenger er klar over hvem som styrer hvem, eller hvilket fundament som ligger helt nederst i et hav av prosedyrer og rutiner.

Det gir mening at vi ikke trenger å puste manuelt, og det er heller ikke en ting vi må tenke lenge på for å forstå viktigheten av. Det hadde fort blitt tungvint å måtte våkne for å trekke pust, i den grad en faktisk våkna. Disse grunnleggende systemene innebygd i oss vedlikeholder vårt fartøy mens vi er på jorda, mens vi er her, og trenger ikke større drøfting og begrunnelser enn det. Men vi har også andre instinkter på toppen av dette igjen.

En av disse er vår selvfølgelige del av en større helhet. Vi føler oss som et ledd i noe mer, eller en del av noe større utenfor oss selv som individer. Dette kan ha religiøse fortoninger, altså at vi er en del av Guds plan, eller tilsvarende. Det kan også være nokså enkelt, som at vi er en del av et kollegium, eller en del av et nabolag.

Vi er i dag flere mennesker enn vi noensinne har vært tidligere. Jeg husker dagen da Norge bikka fem millioner innbyggere. En skulle tro at det betydde at vi hadde mindre ensomhet, men det stemmer ikke helt. Klart, det var ensomhet tidligere, men i dag er den veldig eksistensiell og er en del av en nokså avfarga modernitet.

Det er mye med dagens samfunn som våre besteforeldre ville blitt sjokkert over. Jeg tenker ikke på mangfoldet eller Integrering, klassekamp og kvinnekamp og likekjønna ekteskap, ei heller på teknologien. Jeg tenker på kommunikasjon. I dag forbindes ordet med utvekslingen av informasjon, gjerne digitalt via sosiale medier og tilsvarende, men det kan også være så enkelt som en sporvei eller en bilvei. Noe som forbinder noe som i utgangspunktet er spredt.

Verden i dag preges av selvfølgelighet rundt kommunikasjonslinjer. Det er en selvfølge at det finnes ferske bananer på Kiwi, eller at en kan oppdrive en fungerende vaskemaskin. Det som tidligere var luksus har blitt hverdagskost nå. Og i den prosessen har vi også blitt løsrevet fra erkjennelsen av det magiske i arbeidet som legges ned.

Våre besteforeldre kjente bakeren, eller læreren, eller doktoren, eller presten. Såklart, sto du utenfor samfunnet da av en eller annen grunn, gjerne de jeg skisserte over, så ble du dømt til å stå på utsiden resten av livet. Jeg forsøker ikke å male et portrett av fortiden som noe enestående og lykkelig. Jeg forsøker bare å nøste i den tendens til at verden i dag ofte preges i større grad av fremmedgjorte mennesker, og et system som ikke er humant lenger.

Du kjenner ikke nødvendigvis til ho som fikser på bilen din, eller han som klipper håret. Folk er ikke folk utenom det at de oppfyller og har en bestemt funksjon. Vi har ikke kapasitet lenger til å snakke med andre mennesker etter en intens dag på jobb, og vi har ofte mer enn nok med de vi allerede har i livet.

Bananene eksisterer bare plutselig på Kiwi. Vi har ingen kjennskap til hvordan den havna der fordi vi ikke kjenner noen som fikk den dit. Tidligere kjente du til barna til kjøpmannen, du ble invitert til dåpen til eldstesønnen. Du fikk høre hvor slitsomt det var å importere bananer, og hvorfor de alltid var litt brune. Du fikk se hvordan han sparka i trekassen for å skremme vekk fremmede kakerlakker. Nå er det bare Bama.

Det er ikke lenger Trygvesen El og Fiks, men Power. Og ho som knapt går på videregående som står bak kassa er ikke et individ, men en forlengelse av Power. Denne tendensen gjør seg veldig gjeldende hvis en tidligere har opplevd noe dårligere kundeservice fra Power, og det igjen oppstår en feil. Da forventer en at personen som knapt har eksistert i mer enn 17 år skal stå personlig ansvarlig for dette.

Vi fungerer ikke helt i denne verden slik den er lagt opp. Vi er flokkdyr, men flokken eksisterer ikke. Vi prøver febrilsk å finne noe som ikke er der. Og jeg tror nøkkelen til ensomheten ligger i det. En kan føle på ensomhet hvis en er alene, åpenbart, men også sittende sammen med folk en rasjonelt tenker og vet bryr seg om deg.

Ensomhet handler om mening. Vi trenger alle en funksjon. Utfordringa i dag er bare den at vi ikke er noe mer enn denne funksjonen. For mange er dette mer enn nok. Og mange har ulike funksjoner, altså roller, og kan fint leve med det. Mens for andre så slår et spørsmål ned som lyn fra klar himmel – er dette alt?

Det blir som når en bosetter seg i Spania i stor forventning om at hver dag skal bli som en eneste lang ferie, men raskt innser at hverdagen kaller. Plutselig står du i et fremmed land og må lære deg en ukjent kultur, et annet språk, og er veldig merkelig politisk og juridisk system. Det som før var ferie er nå hverdagslig, og forventningene knuses i tusen biter.

Det er en veldig bitter erkjennelse å sitte iblant mange mennesker vel vitende om at de hadde vært der uten deg, og hadde hatt det like fint. Jeg unner de det, for all del. Det er bare så surt å innse at du egentlig ikke har større verdi enn en sukkulent kjøpt på IKEA fordi den ikke trenger så mye vann. Du er der av vane, av obligasjon, fordi noen følte at du også må inviteres når en annen blir invitert.

Jeg har skrevet veldig mye om min egen situasjon tidligere. Jeg er venneløs, jeg har faktisk ikke et eneste menneske jeg kan ringe, spørre om noe, drøfte og undre sammen med. “You’ll find your tribe” kan noen skyte inn med, men faktumet er at det ikke stemmer. Jeg kan godt ha vennskap, men da må jeg også ofre absolutt alt og den dagen jeg setter grenser og står opp for meg selv så forsvinner de. Folk ønsker en tålmodig person som lytter og gir de gode råd. En gratis psykolog de kan ringe når som helst. Jeg har ikke det privilegiet selv. Da er jeg masete, da er jeg krevende.

Jeg har altså en bestemt funksjon, og jeg har alltid denne i alle grupper av mennesker jeg omgås. Folk forteller meg sine dypeste hemmeligheter, men når jeg deler 5% så lytter de knapt til noen få ord og venter standhaftig på å kunne skyte inn med noe mer. Så da kan jeg dedikere flere timer til å høre på de, men de orker ikke, eller har ikke tid til å sjekke noe som ville tatt de femten minutter fordelt på tre måneder. Det er for krevende.

Jeg er bare et speil. Og jeg kan fortelle folk hva de tenker og hvorfor de gjør det. Jeg kan løfte folk, og gjøre at de føler seg sett. Og selv om det er en synd å skulle tenke på vennskap som en serie transaksjoner, så er det vanskelig å ikke gjøre det når du alltid står igjen med regninga til slutt.

Jeg vokste opp veldig godt. Med mye materielt velstand. Altså, ikke noen overklasse akkurat, men kanskje midt i eller nedre middelklassen. Det er gjerne det emosjonelle jeg aldri fikk. Mine foreldre har aldri kjent meg, de har aldri hatt noe interesse av det heller.

Jeg vet at hvis noen spurte de om meg så kunne de ramsa opp ting enhver annen kunne lest seg opp gjennom en overfladisk studie av min Facebookprofil.

Det blir så åpenbart når de kan ramse opp alle venna til mitt søsken, mens deres favoritthistorie fra eller om meg er en språklig glipp jeg gjorde som tiåring. Jeg ble latterliggjort når jeg ville prøve noe nytt, og den eneste aktiviteten jeg fikk være med på var speideren. Noe som ikke krevde noe av de, og et sted de bare kunne plassere meg en gang i uka. Jeg ble aldri med på speiderturer. Jeg fikk aldri noen merker i speideren. Jeg viste ingen interesse. Svømming ble det ikke noe av, friidrett ble det heller ikke noe av. Fotball fikk jeg først starte på når jeg selv møtte opp. Dette i sterk kontrast til mitt søsken, hvor det var jevnlige dugnader, kamper og treninger. Kontrasten ble så voldsom, og jeg skjønte aldri hvorfor. Jeg fikk ikke noe emosjonelt fra de, og måtte lære meg selv alt sammen.

Jeg sleit så lenge med min egen identitet. Jeg trodde lenge jeg var adoptert, og gikk å venta på at de skulle fortelle om det. Jeg var så søken på familie at jeg ble fascinert over å ha en tremenning som gikk på samme barneskole som meg. Ikke at vi var venner, eller kjente hverandre, men det føltes litt ut som tilhørighet.

I barndommen ble spill en virkelighetsflukt. Jeg kunne drømme meg inn i karakterer som levde liv med en funksjon, i en sammensveisa gjeng med mye historikk. De hadde tilhørighet, og litt parasosialt kunne jeg også få den opplevelsen. Den høyst fiktive virkeligheten blødde litt ut på meg, og jeg tok ofte karaktertrekk fra skikkelser jeg hadde sett fra filmer og serier og spill, helt uten å være klar over det.

Jeg ble tvunget til å flytte fra alt som var hjem og trygt og vakkert til et helt ukjent sted, og der gikk jeg ikke i samme klasse i mer enn et par år av gangen. Åttende på Steinerskolen, niende og tiende på offentlig skole. Og så selvfølgelig tre ulike klasser på videregående, men uten de få jeg hadde blitt kjent med iløpet av året.

Gradvis gikk jeg fra en person som søkte tilhørighet i andre, til et skall av meg selv. En ekstremt hardt ytre, som ingen kunne penetrere. Jeg er livredd intimitet. Jeg turte ikke invitere folk med hjem i frykt over hva mine foreldre kunne finne på. I frykt over hvordan jeg ble dømt, både av de, men også av andre. Jeg følte en sterk beskuelse i alt og alle, og følte samfunnets dom over alt jeg gjorde.

Selv nå kan jeg overtenke ting jeg har gjort. Ble dette feil? Jeg føler konstant at det vil komme en email eller et brev eller en telefon fra noen som forteller meg at jeg må møte i retten, eller på kontoret, eller hos noen. Jeg vet at jeg ikke har gjort noen feil, men det er likevel der.

Til tross for å ha vært ensom og alene store deler av mitt liv har jeg likevel aldri vært bitter. Jeg bærer ingen nag til verken foreldre eller andre. Jeg er et resultat av flere forskjellige faktorer som har spilt inn, noen mer uheldige enn andre.

Jeg har ikke søkt tilhørighet i andre på flere år. Jeg har vært fullstendig alene. Uten noen. Og jeg føler egentlig ikke på ensomheten lenger heller. Det er så merkelig, men alt jeg ønsker er en funksjon. Jeg ønsker å være av verdi for andre, for noen, for en. Alt jeg vil er å bli verdsatt og anerkjent, men det er ikke en selvfølge.

Jeg har nå veldig mye gående for meg. Jeg lever et liv som gir meg mening til en viss grad, er økonomisk stabil, har det jeg trenger. Igjen, tilsvarende min barndom og oppvekst, er jeg materielt trygg. Jeg har bare ingen, jeg står alene. Det er ingen som kjenner meg, eller ønsker å bli kjent med meg. Jeg er likevel optimistisk og villig til å gå langt for de som trenger det. Jeg bare frykter intimitet, og jeg kan føle beskuelsen veldig når jeg først blir kjent med noen.

Jeg ønska meg en tvilling mest av alt. En som var i en tilsvarende situasjon, som ikke nødvendigvis var lik meg, men som likevel kunne unne meg litt tid. Et vennskap hvor verken jeg eller den andre visste hvem som betalte sist. Jeg blir så lett forelska i andre i håpet om at de skal være denne personen, men så innser jeg gradvis hvor ubalansert relasjonen egentlig er. Dette blir jo hovedsakelig fra mitt ståsted, og vil derfor høres nokså egoistisk ut. Det får gå. Ingen vennskap må være perfekte. Jeg søker ikke egentlig perfeksjon. Jeg søker bare noen som ikke bare ser meg, men ønsker å se meg. Og da var det lett å romantisere og idealisere tankene rundt en tvilling, fordi du er forbundet av noe større, nærmest lenket til hverandre.

Jeg skriver til en blogg ingen egentlig leser, som egentlig er veldig symbolsk for alt jeg er og gjør. Blogg som plattform og medium eksisterer ikke lenger, spesielt ikke de som skriver veldig mye. Tilsvarende så er jeg også avleggs, egentlig.

Det er mye frihet i å være alene. Hadde jeg bare kunne nyte den i tillegg, men jeg føler den så utrolig sterkt til tider. Det er så mye jeg begrenses av, og ikke tør å gjøre, fordi jeg ikke har tryggheten i å vite at jeg likevel har noen som liker meg som jeg er. Og ikke bare i kraft av det jeg kan gjøre for de.

Kommunikasjonslinjene er veletablerte, men det er bare ferske bananer uten at noen helt vet hvordan de havna der. Veien har fersk asfalt, men det er helligdag og butikkene er stengt. Folk forteller meg om opplevelser de har, som jeg ikke engang har tenkt på som en mulighet. Åpenbart rasjonelt mulig, men ikke en virkelighet jeg faktisk befinner meg i. Det er som å plutselig bestemme seg for å bli profesjonell idrettsutøver i en alder av 35. Helt utenkelig.

Materielt går det fint. Jeg vet bare at jeg ikke sikter noe særlig høyt. Et liv i manglende emosjonell tilknytning og tilhørighet har jeg gjort at jeg låser meg i møte med andre, jeg deler ikke frivillig om det mest intime, og jeg blir aldri med på noe. Jeg er din kollega som alltid er pålitelig og hjelper deg med å slukke branner, men som sjeldent deler av seg selv. Jeg kan guide deg til et mål, eller veilede deg videre. Men jeg er også et spøkelse. En person som opptar plass, og en du først merker fraværet av når det har gått en stund.

Det er likevel en type frihet i dette som er et stort privilegium andre ikke har. Jeg har ingen forbehold. Det gjør ikke noe om jeg kaster bort en dag, eller finner på noe merkelig. Det er ingen partner som må bli igjen og stå for alt arbeidet alene, eller barn som blir neglisjert. Jeg kan gjøre omtrent hva jeg vil uten at det får noen konsekvenser for andre enn meg selv.

I mine verste perioder låser jeg meg selv inne, fortrengt til mitt eget lille rom langt unna andre mennesker. Det er selvsagt problematisk på alle måter, men det verste er ikke at jeg stenger døra for andre. Det verste er at jeg låser døra for meg selv også.

Jeg har pressa meg selv til mange ting i år som ville vært utenkelig for bare noen år siden. Det må jeg fortsette med. Jeg kan aldri stole på motivasjonen, fordi den er sviktende konstant. Jeg blir ikke mer motivert av å ha det gøy eller gjøre noe fint. Jeg må likevel gjøre det. Jeg må leve livet, og faktisk ta initiativ til å bli en ekte person igjen. Den prosessen vil nok vare hele livet, men det er veldig mye innsikt å hente i forsøket.

Jeg har alltid vært redd. For det verste som kan skje, men også bare en underliggende følelse eller fornemmelse av at noe kommer til å skje. Jeg må trosse den. Fordi, helt enkelt, hva er egentlig det verste som kan skje?

At jeg bruker mer tid enn tiltenkt? At jeg ikke mestrer alt på første forsøk? At jeg gjør tabber og dummer meg ut? Nei. Det er uunngåelig. Det er en del av det å leve. Du skal lære, og for å lære må du faktisk gjøre noen feil. Mange feil. Det krever mot å snu internalisert sosial angst fordi jeg frykter ikke andre mennesker, men jeg frykter meg selv. Uten grunn, og jeg vet det. Det er bare så tragikomisk at jeg er en person med et stort ego, samtidig som jeg også betrakter meg selv som fullstendig ubrukelig og verdiløs.

Jeg kan ikke gjøre stort med de stemmene, men jeg kan velge hvem jeg lytter til. Jeg må fungere samstemt med min vilje.