Jeg har alltid forsøkt å se verden annerledes. Ikke alltid bevisst, men jeg har likevel gjort det. Sett det andre ikke ser, klart å sette ord på følelsene som andre har. Jeg er en naturlig problemløser, og ser muligheter mot utfordringer.

Jeg har bare ikke alltid selv klart å sette ord på mine følelser, på det jeg tenker og vil uttrykke. Ta denne bloggen som et eksempel. Jeg skriver rått om det aller verste, de dypeste og mest intense fryktene. Det som holder deg våken på natta. Men jeg skriver omtrent ingenting om hvem jeg faktisk er. Jeg er jo ikke mine lidelser, mine utfordringer.

Jeg fant et skjermbilde fra en gammel blogg jeg skreiv i 2012. Da forsøkte jeg å uttrykke hvordan jeg så folk, og forsøkte å kategorisere de. Jeg beskreiv folk med fire kategorier – is, flamme, stein og jord. Det var nok et forsøk på å ikke anvende de fire klassiske elementene, men dog. Jeg mener at de var veldig begrunna, og at jeg kunne posisjonere flere i de forskjellige kategoriene. Jeg husker ikke hvordan det systemet fungerer nå.

Jeg antar det har noe med at is smelter i kontakt med flamme, og at det vannet igjen kan slukke flammen. At stein kan flytte på jord, men kan også suges nedi og bli borte i den.

Poenget er likevel den at jeg forsøkte, på en høyst abstrakt måte, å uttrykke noe i meg. Men jeg brukte ikke vanlige språklige uttrykk eller normer. Jeg klarte ikke å si at den og den var sånn og sånn for meg. Det var da, som nå, veldig indirekte. Høyst systematisert, og på et abstraksjonsnivå som krever tolkning. Og det er der jeg har foretrukket å være. En person som krever tolkning. Jeg mener at det har gitt meg en viss beskyttelse.

Jeg lar ikke folk komme nært på meg. Jeg holder de på avstand. Ikke fysisk, men du merker det. Jeg svarer kortere på noen ting og lengre på andre ting. Jeg blir fraværende i perioder, og mens det å være mystisk kan være litt romantisk, så er det i lengden også sånn at ingen blir virkelig kjent med meg.

Og sånn gikk store deler av tjueårene. Jeg var en abstrakt person, et vandrende spøkelse. Jeg kunne sitte og snakke med deg i flere timer i et klasserom, men du ble aldri noe særlig klok på meg. Slik er ikke virkeligheten innrettet. Den krever konkrete svar, direkte fortalt og delt videre. Jeg har bare aldri passa inn, eller følt noen særlig tilhørighet. Og tida gikk, den fløy av gårde.

Jeg merka det plutselig i et jobbintervju for noen måneder siden. Jeg hadde ikke noe godt og konkret svar på et spørsmål av typen:

“Hva gjorde du i perioden umiddelbart etter videregående?”.

Jeg fikk jobben. Det var ikke et problem. Utfordringa er vel heller at den typen spørsmål dukker opp hele tida.

“Hvilken musikk hører du på?”
“Hvilke filmer ser du på?”
“Hva er din favoritt serie?”
“Hvilke spill foretrekker du?”

Jeg observerer at andre folk evner å svare på det lynraskt og med presisjon. Det er for meg en gåte. Jeg føler at jeg ikke egentlig har noen hobbyer, jeg har liksom ingen interesser av den lavgradige typen. Jeg har ingenting som bare kan kastes ut.

Alle mine interesser er verdibelasta, med utrolig mye dybde og mening bak. Det er ikke forenelig med en casual samtale på en busstur eller mellom kollegaer i en lunsjpause.

Jeg har ingen enkle svar på selv enkle spørsmål. Jeg lærte aldri det språket. Jeg er fullstendig involvert i det jeg begir meg ut på. Slik fungerer det vanligvis ikke.

Og selv her, på en blogg ingen leser, som fungerer mer som en dagbok, så er jeg unnvikende. Jeg tror det går tilbake til den grunnleggende frykten jeg har for å bli misforstått eller dømt. Rasjonelt vet jeg at det ikke har noe å si i det store bildet, hvem bryr seg?

Jeg bryr meg ikke hva andre tenker om meg, men disse vanene har blitt så internaliserte at selv på en relativt anonym blogg greier jeg ikke å beskrive det med ord.

Jeg er bare så knust over hvor mange år jeg misbrukte på å være livredd en ulv som aldri eksisterte. Hvor mye tid jeg brukte på å forberede meg på en konfrontasjon som aldri kom.

Det er alltid så kult å fly, til du innser at bakken ikke ligner den du tok av fra. Til du erkjenner at mens du var høytsvevende så gikk livet videre for de fleste, og mens du lander så har de for lengst reist avgårde.

Jeg har alt på plass. Alt jeg trenger. Jeg er økonomisk forsikra, har en jobb som betaler godt, har en hensikt med livet. Jeg har funnet noe som gir livet mening langt utover det å bare eksistere. Jeg er for det meste veldig glad, og jeg har nådd ut til enkelte og føler at det gradvis bedrer seg. Jeg føler meg ikevel ofte utrolig rotløs.

Jeg er en person som det egentlig er veldig enkelt å være venn med. Jeg vil aldri kreve noe av deg annet enn at du er den du er. Og har du ikke tid så gjør ikke det noe. Blir du borte så går det fint. Jeg er enkel å snakke med fordi jeg aldri dømmer. Og jeg merka tidlig at det egentlig ikke var så vanlig å eksistere på den måten. Jeg ble utslitt av drama i tenåra, av intriger og fæle mennesker. Jeg mista troen på verden, på mennesker, og på meg selv, i møte med en bitter og kald verden. Optimismen i meg slår likevel til, og jeg ser det vakre i verden. Selv om jeg også på alle måter står på utsida og ser inn.

Jeg tenner en fyrstikk og ser inn, og enda en, og ser inn. Verden blir stadig kaldere rundt meg, men jeg varmes av gleden jeg opplever i andre.

Jeg har ikke store ambisjoner, jeg er ikke materielt krevende, og har ingen problemer med lite. Jeg vet ikke. Jeg skulle ønske jeg hadde mot nok til å møte andre, til å være med andre. Til å bli sett slik jeg er. Jeg tør ikke, og derfor står jeg enda på toppen og ser ned på folkene som forlengst har landa trygt der nede. Jeg har ikke høydeskrekk, jeg er heller livredd for å aldri lande hvis jeg først begir meg ut og hopper.

Det føles alltid ut som om jeg må akseptere alt i det uendelige for at jeg skal ha vennskap. Mine grenser tråkkes over konstant, og jeg får veldig lite igjen for strevet jeg legger inn. Det er absolutt ikke en regel, men heller en tendens jeg ser i de mer typiske vennskapene jeg har hatt. Så lenge vi er beste venner så går det bedre, men er det i mellomrommet mellom bestevenner og bekjente så går det ofte svært dårlig.

Jeg skreiv på en blogg i tida mellom 2009-2016, og hadde en stund en del lesere. Men bloggen tørka ut i det jeg mista meg selv. For hvordan beskriver du overfor noen andre at du har levd et helt alternativt liv løsrevet fra det som er normalen?

Jeg vet ikke. Jeg ønsker å dele mer, og jeg tror jeg skal begynne å etablere meg igjen. Fysisk og digitalt tilstedeværelse. Jeg har ikke lenger råd til å skjule det. Det tjener ingen hensikt. Mitt store prosjekt framover blir derfor å hevde meg selv, fullstendig.