Det er nokså underlig hvor godt vant du kan bli til å bare eksistere. Til en eksistens blotta for alt som vanligvis er så meningsbærende for andre, helt isolert fra de bekymringene som andre ellers har. Ikke fordi du ikke bryr deg, men fordi du ikke har disse holdepunktene i livet ditt.

Kaster en et blikk på Maslows behovspyramide så trenger en et fundament å bygge noe viktigere på. Alle er inneforstått med at ernæring og væske og søvn er viktig. Det er lettere å oppfylle i et samfunn preget av overflod, nesten for lett.

Det er dette du skal konstruere på toppen av det fundamentale jeg mangler. Jeg sitter i et tomt hus, uten interiør, uten bilder, uten minner. Med noen stusselige gjenstander som gir et hint om at det en gang eksisterte noe mer, men som nå er som stein å regne i ren affeksjonsverdi. Mobilen har vært på lydløs i tiår, noen ganger vibrerende med mail om noe som er på tilbud. Det er kopper og fat og bestikk nok til mange, men ingen forventninger om å servere noen flere enn meg selv. Ytterdøra har en ringeklokke som jeg ikke selv vet hvordan lyder.

Hvordan starter du med å konstruere noe når alle andre forlengst har forbigått deg? Når veiledningen for å gjøre det har gått ut på dato, når de du kunne henvende deg til har gått av med pensjon?

Jeg har det egentlig veldig fint. Det er bare i de stille øyeblikkene sent på kvelden at jeg tar opp telefonen og scroller litt for langt i det dype hullet som eksisterer helt nederst i Messenger. Der det en gang eksisterte en tenåring som hadde ambisjoner, drømmer og ønsker. Som hadde vennskap og kjærlighet. Og jeg merker hvor inderlig det brenner, hvor dypt det stikker. At broddene fortsatt sitter fast i meg, og krever bare en bestemt måte å bevege seg på før de gjør seg til kjenne.

Det er som om jeg har blitt vant til de, jeg har akseptert de, og unngår de bevegelsene som gjør at de kommer til uttrykk. Det er ikke lenger lett å vite om årsaken er sosialt betinga, eller om det handler om noe annet. Er det slik at jeg er redd for å konfrontere det, eller handler det i grunn om å tviholde på noe som aldri en gang var, fordi å gi slipp på det betyr at en også gir slipp på ideen om hva det kunne blitt?

Nederst i meldinger leser jeg om en tenåring som ble glemt, som var i dyp krise, men som ingen så. En situasjon ingen visste, og i grunn om en person som vokste opp og aldri fikk vist det.

Jeg har blitt modigere, tar større og tøffere valg, gjør mer og mer fornuftige ting, lever mer i nåtid enn i drømmeverden. Det er likevel ikke nok. Det gir ikke mening, rent objektivt sett. Jeg preges av å bare eksistere.

Jeg sitter ikke igjen med noe som er mitt. Bare bøker som en dag må leveres tilbake på biblioteket. Det er alltid så flyktig, så svevende. En eksistens i damp, som omsider må returnere til urkilden, bare eksitert nok i et øyeblikk til å kunne håpe det kunne flyte.

Jeg er fremmedgjort i en kropp. Fanga i et mønster uten større mening, utrygg i meninger, og livredd for å dele noe av konsekvens eller betydning. Jeg vil ikke dømmes, jeg frykter at folk skal tenke noe om meg. Så jeg forholder meg nøytral, jeg deler ikke sterkt hvem jeg er. Ikke det dypeste i meg, i det minste. Jeg er et nøytralt lerret som alle kan male akkurat sånn som de vil, jeg speiler de, i frykt for at de skal se noe mer. Jeg skjuler meg for alle, men mest av alt skjuler jeg meg for meg selv. Jeg elsker mote, jeg elsker farger, jeg elsker optimisme og troen og gleden jeg får av å være til tjeneste. Jeg har bare ingen. Det er ingen som trenger meg, det er ingen som har behov for meg.

Lenge levde jeg i troen, og sett i ettertid fantasien, om at en dag skulle en sende en melding for å spørre hva som skjedde. Det ble aldri slik. Jeg kan gå å vandre i egen hjemby uten å bli gjenkjent. Jeg kan vandre på steder der andre må bruke forkledning for å være i fred. Jeg er et vandrende ekko av noe som en gang var, så fjernt i minnet at en ikke lenger vet om det faktisk var noe, eller om det bare var en fornemmelse.

Så lenge jeg speiler andre, og gir de den oppmerksomheten de ønsker seg så kan jeg få sole meg i glansen av deres eksistens. I det jeg forsøker å hevde meg selv så faller det bort. Jeg krenker deres luftrom, de må ha tid, de må ha distanse. Den ubetinga aksepten for alt de er jeg sjenerøst har skjenka de får jeg aldri tilbake. Skjenkebevilling blir inndratt, det blir funnet feil i søknaden. Og jeg ender opp med å høre timevis, men selv knapt få snakke i minutter. Det er som et pågående sosialt eksperiment hvor jeg må fordreie meg selv fullstendig for å få en smule anerkjennelse, men i det jeg starter å tro at det finnes en likevekt imellom oss, så trekker du i nødbrems og løper av gårde.

Jeg trodde lenge jeg ikke ønska noe mer ut av livet, men alt satt under lupen så må jeg heller spørre spørsmålet om jeg egentlig alltid har ønska mye mer, jeg har bare gitt opp? At det i grunn ikke handler om å ta til takke med det en har, men innse at en faktisk ikke har noe?

Veien blir til mens en går, hevdes det. Og det er et viktig forbehold – “mens en går”. Hvordan gjør en faktisk det? Hvordan går en nå, når alle andre har løpt forbi? Hva er det jeg skal gå til eller hvor er det jeg skal gjøre av meg?

Det eksisterer ikke noe mer der ute. Og det er den bitre sannheten. Kun flyktige forhold rundt noe som eksisterer i et sekund før det blir meid ned av noe annet forbigående. Jeg jobber innstendig, jeg gjør det jeg skal for å gi livet mening, men jeg merker også hvor forløsende det er å få snakke. Det å få kjenne. Det å få føle. Hvor mye jeg har nekta meg selv livet. Det er en saftig ironi her et sted. Jeg har objektivt sett ingenting, men er likevel mer engstelig enn noen gang for å miste alt?

Det er ikke det at jeg aldri ble valgt, eller havna sist. Jeg bare ble borte. Og i det jeg ble borte har jeg heller aldri vært savna. Min erfaring tilsier at det å bli borte egentlig er den jeg var når jeg var tilstede. Jeg eksisterte ikke, jeg bare tok opp rom. Og i det jeg ble borte så forsvant jeg aldri, tilstanden ble bare normalisert. Som gass som blir fortrengt. Ikke fordi det er ondsinnet, men fordi det ikke er plass. Det strider mot naturens lover.

De siste årene har bydd på fire klemmer. To av betydning. Jeg merker at jeg er sulten på så mye mer, men at jeg også føler tiden som tikker i bakgrunnen i enhver situasjon. Jeg har så få, så lite, at det jeg har blir så kjærkomment, det blir så dyrebart, at jeg er livredd for å miste det. Jeg er så engstelig for at noe skal skje. At jeg skal bli avslørt som noe mindre enn det de tror jeg er. Et eksempel til ettertanke, en taper i alle definisjoner av ordet.

Det føles ut som om jeg er i et fly på vei ned. At jeg må få sagt det tydelig nok hvor høyt jeg elsker deg. Men det er ingen fly på vei ned, jeg har god tid. Jeg har bare blitt så vant til å eksistere, at jeg frykter å være noe mer enn noe kroppslig. Jeg frykter å håpe, å drømme og føle. Jeg frykter å ha forventninger og forhåpninger. Et liv levd i konstant skuffelse gjør noe med deg mentalt. Jeg har likevel tatt vanvittige steg.

Jeg har vennskap jeg aldri trodde jeg skulle få igjen. En person jeg ikke kunne vært foruten. Det er bare så bittert å innse hvor mye jeg har slitt, og selv levd i fornektelse. Jeg bygget en kirke på fornektelsen, og tilba en alternativ virkelighet hvor jeg eksisterte som noe mer. En ide om at tiden ikke går nå, men en dag skal jeg begynne å leve, bare jeg kommer meg til neste stopp. En blind tro som slår sprekker i det årene går, og ingenting endrer seg.

Jeg er redd for å trekke ned sløret og la meg føle fullstendig, fordi jeg er i grunn redd for å virke sårbar. Jeg er bare så engstelig for at jeg, til syvende og sist, igjen skal stå helt alene. Uten noe som er mitt, uten noen igjen. Jeg er livredd for å være meg selv fullstendig, og gjøre det jeg ønsker å gjøre. Jeg er livredd for å leve, i den falske troen på at jeg vil tape, når jeg egentlig allerede har tapt alt. Jeg har egentlig ikke noe å tape. Og alt å vinne, men jeg klarer ikke riste av meg følelsen.

Jeg ble aldri sett slik jeg var, så jeg lærte meg tidlig å reflektere alle andres lys. Og nå frykter jeg innsyn i det tomrommet som eksisterer, at noen skal skru på lyset og innse hvor lite som faktisk finnes der inne. Jeg har ikke levd et normalt liv, jeg har ikke de tingene mange andre tar for gitt. Jeg har vært transparent, usynlig, forbigående. Du har gått forbi meg på gata flere ganger uten å løfte blikket en gang. Jeg sto bak deg i kassa på Kiwi, eller satt tre rader bak deg i klassen. Jeg var den som var der, men ingen kjente, den som tok opp plass en stund, men så ble borte. Og nå, når du har klatra til de store høydene, så står jeg nede. Bakerst i bussen et sted og ser undrende ut vinduet i den evige troen på at der ute må det eksistere et hjem. Et sted for meg.

Blant syv milliarder mennesker så må det finnes noen. Jeg har tvillingsjel, jeg har det vennskapet jeg ønska meg. Jeg er bare så skada av et liv levd i fornektelse. Jeg er så vant til å leve i ruinene av noe storarta fra antikken. Et tårn knust til det bare er grunnmuren igjen. Og nå når jeg omsider reiser en hytte bygd på stusselig treverk, så klarer jeg ikke unngå å sammenligne den jeg er, med den jeg var, med den jeg kunne vært.

Det er stort sett ikke et problem, men etter midnatt i den mørkeste delen av kvelden føler jeg likevel kulda som setter inn. En stadig påminnelse om hvor lite jeg egentlig har oppnådd, hvor mye jeg hadde gitt avkall på, og hvor mye jeg kunne hatt. Det verste av alt? Jeg savner meg selv.

Jeg er livredd for å igjen være helt alene.