Jeg husker en periode fra barndommen hvor jeg var utstasjonert til min vaktpost langs gjerdet. Det var langtekkelig arbeid, og krevde enormt med tålmodighet. Standhaftig sto jeg der, speidende utover en isblank vei.

Jeg var ikke utstyrt med stort mer enn en kjeledress, noen støvler av typen Cherrox i form av en krokodille på begge bein. Det var kaldt, bittert og surt. Snøen falt hardt ned i ansiktet, og gjorde at følelsene i kinnene forsvant. Det var mørketid, og sola hadde for lengst gått ned. Jeg hadde ingen lys annet enn de gule små som ble til store i det de forsvant rundt hjørnet.

Femti meter bak meg sto bygningen. Der jeg ikke lenger ønsket å være, men ble forvist til hver eneste dag. Skoledagen var over, klokka var på vei mot fire, men jeg hadde allerede stått der ved gjerdet i en time. Som svak bakgrunnsmusikk kunne jeg høre snakk fra voksne og barn, de som ble igjen litt for lenge, de som hadde det gøy. Det var ikke noe for meg. Jeg skulle holde øye med veien.

Jeg husker hvordan hvert nye lys som skinte opp veien fylte meg med optimisme. “Der kommer de!”, tenkte jeg, og hjertet ble splitta med øks i det de ikke senket farten, men fortsatte videre mot det store intet.

Var dette alt? Hvor var de?

Tankene begynte å gå, drømmer gjort om til mareritt. Jeg var så bevisst hva som kunne gå galt allerede fra en tidlig alder. Hvordan skulle jeg klare meg nå? Helt alene i en verden jeg aldri hadde følt særlig tilhørighet til?

Jeg måtte bare stelle meg opp igjen, holde fast i gjerdet. Jeg hadde ikke hansker, og fingrene ble til fantomsmerter hvor det eneste hintet om deres eksistens var at jeg fortsatt sto oppreist langs det alt for lange gjerdet.

Mange ville gitt opp. De ville gått inn, gått til noen andre, gjort noe annet, fått lov til å være inne. Det var ikke meg. Det var aldri meg.

Hvis jeg hadde blitt forlatt så skulle jeg stå der til alle mine lemmer ble til ett med gjerdet. Det var lite trøst å oppspore i omgivelsene som var mørklagt og iskaldt.

“kommer de der?” spurte jeg meg selv når tvilen satte inn for fullt. Enda en som passerte forbi og forsvant inn i mørket igjen, like raskt borte som det dukket opp.

Brillene hadde for lengst dugget over, og mørket hadde lagt seg. Snøen dekket bildet av veien, bare opplyst av et par stusselige lyktestolper som sto der, langt av gårde.

Jeg vet ikke hvorfor jeg aldri følte noen tilhørighet. Det var som om jeg bare var klippet inn i en kontekst, og like enkelt klippet ut igjen. Jeg kunne føle meg som et spøkelse, og i det jeg sto der å speidet ut fikk jeg mine mistanker bekreftet. Ingen av lysene var ment for meg.

Kroppen hadde begynt å gi tegn på kostnadene i den iboende optimismen som levde i meg. Det håpet om at jeg skulle få oppleve varmen fra et hjem igjen. Kjeledressen var ikke av den dyre sorten, men forbeholdt vind og ikke snø. Snøen hadde for lengst smeltet i Cherroxene, og krokodillene gråt tårer nedover mine bein.

“Kommer de ikke?”

Jeg vet ikke om jeg ga opp, jeg ble omsider lykkelig bevisst på at noen av lysene som passerte sakket ned farten, men når jeg gikk for å se om de tilhørte riktig fasong ble jeg likevel skuffet. Sønderknust. Enda en som ikke hadde stått langs gjerdet ble henta.

En etter en.

Det var færre stemmer i bakgrunnen, lydene og musikken ble skrudd ned. Jeg kunne se at noen av lysene på bygget forsvant inn i mørket. Den tiden av året hvor sola såvidt rekker å stikke innom en tur før den må videre.

Jeg sto der. Ved gjerdet.

Jeg vet ikke om jeg noensinne forlot gjerdet, om en bit av meg forble der, i evig håp om å finne de lysene som ville føre meg hjem.