Det er så merkelig. Jeg har gjort ferdig nok en grad, nok en 180-studiepoengs begivenhet. Det er ikke første gangen, men det føles så annerledes.

For mange er en bachelorgrad noe særegent og spesielt. De markerer det høylytt og fint, med vakre beskrivelser av veien til målet, hvor mye de har slitt og stått opp for å komme seg dit.

Jeg føler det så annerledes. Dette er ikke min første grad, så det kan ha hatt betydning, samtidig som jeg heller ikke egentlig har noen å dele den med.

Jeg har liksom ikke slitt meg igjennom noe i tre år, men heller bare kjørt på autopilot og våkna opp midt på jordet. Det er ingen vei videre, den er ferdig. Det var ingen vegg jeg traff i høy hastighet. Det var særdeles lite seremonielt. Det bare skjedde, akkurat som værmeldinga går på TV hver dag. Det bare skjer.

Jeg har ikke akkurat jobba innstendig og hardt, men alt har liksom bare gått på skinner selv om. Og i det jeg omsider er over målstreken så trodde jeg at jeg skulle føle mye mer. At det var noe spesielt som skjedde i det jeg kunne kutte -student fra tittelen. Det skjedde liksom ikke. Verden sto plutselig ikke i fyr og flamme, den bare gikk videre.

Sant skal sies at jeg har ikke akkurat markert dette på noen god måte heller. Slik som bursdagen min bare passerte uten noe særlig seremoni, så gikk også dette bare ut i intet.

Jeg er egentlig ikke skuffa heller. Jeg er ikke trist eller lei meg. Jeg tror bare at jeg forventa at det skulle være mer tilfredsstillende enn det faktisk er. At det var en vegg jeg traff, og ikke bare en åpen dør som leder til et annet og mye større rom.

Min underlige akademiske reise er over for denne gangen. Jeg har samlet altfor mange emner, for mange studiepoeng, og mesteparten ansett som ubrukelig av et samfunn som eksklusivt baserer seg på et jag etter det materielle, et konstant kjør mot det som er produktivt og gir gangbar valuta.

Jeg føler at jeg har fått noe igjen for det meste jeg har studert, jeg har utviklet meg og fått et bredere perspektiv og en større forståelse. For verden, for det esoteriske, men også av meg selv.

Jeg føler likevel bare at jeg ikke egentlig har gjort noe. Og det er vel det som plager meg mest. Jeg føler liksom veldig lite, hvis ikke faktisk ingenting.

Det er ikke depresjon, eller nedstemthet eller en bitter erkjennelse av min egen ensomhet. Det er snarere at jeg trodde verden ville stoppe i et sekund mens jeg fordøyde, mens jeg prosesserte, mens jeg venta. Det gjør den ikke.

Jeg føler at alle samtaler i avslutningen inneholdt et snev av noe usagt, ugjort, et hint av noe mer som aldri ble uttrykt. En avsluttende samtale ble bare en liten halvtime, mens jeg kunne snakket i noen timer. Kanskje er det slik at dette inngår i min egentlig utdannelse? At det jeg merker aller mest er hvor fraksjonert min ensomhet faktisk er. Såpass mye at jeg ikke kjenner den igjen når jeg faktisk føler den.

Fordi jeg så mye usagt, så mye på hjertet, så mye jeg skulle ønske jeg kunne si, men ingen å si det til. Klart, en kan snakke med en venn, men det er ikke de jeg skulle ønske jeg kunne si det til. Si hva da? Til hvem? Jeg vet ikke. En lærer? En veileder? En mentor? Jeg aner ikke.

Tre år har gått siden jeg satte kursen mot noe helt nytt, og jeg har utvikla meg mye på disse tre årene. Og nå, endelig, etter så mange år så handler ikke livet lenger om noen deadline som er håndfast. Jeg vet, for første gang på veldig lenge, ikke hvor jeg er om tre nye år. Om fem år, om ti år.

Og kanskje handler det aller mest om det. At jeg nå har mista strukturen og rammene jeg ble så komfortabel med. Støttehjulene som jeg ble så glad for å ha er ikke der lenger, og nå må jeg selv holde balansen.

Jeg har allerede fått en jobb. Jeg er allerede i gang. Jeg bare føler at det etter i større grad handler om det som forblir usagt. De muntlige avtalene, der du ikke lenger bare kan sjekke skolens nettside for informasjon, men må stole på hva som blir sagt. Der du ikke selv lenger er helt alene om alt, og jeg tror jeg frykter det litt. For på universitetet så var jeg selv helt ansvarlig for alt jeg gjorde, men der ute så står jeg til ansvar overfor andre.

Det føles som å hoppe i fallskjerm, men når du omsider ser deg tilbake så skjønner du at det egentlig bare var noen trappetrinn. Og ingen endestasjon, men en nærmest endeløs gate.