Livet er liksom som en eneste lang kjøretur. Du drar forbi innkjørsler du aldri kommer til å svinge inn i, rundkjøringer du bare beveger deg igjennom uten en eneste tanke om hva som ligger den andre veien.

Du er fast bestemt på å følge en vei, den som leder deg hjem. Du vet det ikke enda, men det er en illusjon. Det er selve ferdselen, reisen, som er livet. Ikke hvor du ender opp, ikke de utallige stedene du kjører forbi, noen bevisste og andre ubevisste.

Du unner ikke engang en tanke om hva som ligger rundt hjørnet på høyre side når du vet at du skal til venstre. Det er som om det ikke eksisterer noe annet enn akkurat det som leder deg til din destinasjon.

Du er som vann som bare flyter i en retning igjennom en rennestein. Uten evne til å endre retning eller bli bevisst muligheten. Du er situert i en umulig og fastlåst situasjon, du bare beveger deg framover. Helt ustanselig.

Det er bare når du ser deg selv bak i speilet at du forstår hvor feilslått alt sammen var. Hvor mye du faktisk hadde muligheten til å endre retning, til å bevege deg. Du innser at de avløpene som var som rissa inn i stein egentlig ikke eksisterte.

Klart, det finnes utallige usynlige bånd som trekker oss i retninger. Du har fått barn som krever sitt, en kjæreste som ønsker seg dit, og en bolig og en jobb som føles som mitt. I alt dette så trekkes du videre, delvis tvunget til å følge en bestemt retning.

Jeg vet at nostalgi er et rusmiddel en lett blir forført av, og at tankene om det som var for syv år siden er veldig forførende. En husker ikke de dårlige opplevelsene like godt, ei heller de gode. Du husker bare at det eksisterte noe godt der. Og at du hadde syv år på å gjøre noe mer ut av det. Men vannet renner ustanselig. Tiden beveger seg framover, og viser ingen barmhjertighet. Du får ingen pust i bakken, bare enda en dytt. Framover. Framover.

Det er som om vi står i en kø, hvor normene dikterer vår atferd og bevegelse. Der du en gang stod omringet av folk du ville på konsert med, og venta på å hente noen billetter, står du nå alene og venter på å få passet ditt. Der du en gang var høyt elsket og berykta i en vennegjeng som alltid skulle holde sammen, står du nå igjen med noen fåtall skjermbilder fra dagene som en gang var, men aldri igjen skal bli.

“Tiden leger alle sår”, sies det. Vi misforstår den. Vi tenker at det er slik at med tidens gang vil vår smerte og savn bli redusert, men det er ikke slik. Det er bare at vi, med tidens gang, vil bli redusert og gjort ubetydelig. Med tiden vil alle spor av oss forsvinne, og den vi en gang var vil forvitre.

Det er tiden i bilen som er viktig. Der vi satt i en endeløs kø, til en endestasjon vi kalte vårt hjem, men aldri egentlig var det.

Og når du nå går forbi ditt barndomshjem, med viten om at syv andre har bodd der siden du bodde der, så vet du at det du ser ikke er barndomshjemmet. Det eksisterer ikke lenger, selv om bygget er der. Skolen du gikk på finnes fortsatt, men ikke egentlig. Og selv om hjørnet vi sverga evig troskap til hverandre fortsatt eksisterer, så finnes ikke de båndene vi knytta da lenger.

Alt en holder kjært forsvinner med tiden, ned i dragsuget som er vår livsstrøm. Den som dytter oss framover. Den som dytter oss fra hverandre. Og den som, ved ren tilfeldighet, også dytter andre inn i vår bane for et sekund.

Ta vare på det som er nå, med visshet om at det allerede er i fortid innen du rekker å reagere på det. Elsk inderlig, og ærlig, og fullstendig. Ikke la samfunnets normer diktere din indre, ditt sjelsliv, din flamme.

Vår ferd er et øyeblikk i et kosmisk eventyr, men for oss er dette alt som noensinne vil og noensinne har eksistert. Så aldri hold igjen. Ikke angre på veier en aldri tok, eller muligheter en aldri greip tilstrekkelig fatt i. Det er illusjoner, du tenker du har valgmuligheter, men du har allerede tatt valget før du innser at de eksisterte.

Vannet er ustanselig.