Enda en runde rundt sola. Jeg føler det ikke, og kan ikke engang erindre sist jeg opplevde det. Jeg tror jeg husker at det å bli ti år innebar en spesiell følelse. “Wow, jeg er ti år”, fordi jeg da måtte bruke hele to sifre for å beskrive min alder.

På ungdomsskolen var det en rekke aldre av betydning. Jeg husker at den kriminelle lavalder var 15 år, og følte at det var litt nifts. Endelig skulle jeg, en potensiell hardbarka yrkeskriminell, måtte stå til ansvar for mine gjerninger? Jeg husker at det var en som var ett år eldre enn resten. Han gikk i tiende og jeg husker at vi kødda med at han endelig hadde fått “sengelappen”. Han var blitt 16. Jeg var 13 og betrakta han som nærmere voksen. De som var 17 år var gamle. De var fullkommen voksne mennesker.

Jeg husker at jeg skulle flytte ut innen jeg var 16 år. Jeg hadde planene klare. Jeg skulle gå helse og sosial, så ta helsefagarbeider og bli lærling og forsvinne inn i egen selvstendighet. Jeg skreiv ned de planene og det var noe jeg fantaserte om daglig. Slik gikk det ikke, selvfølgelig.

Det å bli 18 var stort fordi da kunne du få lappen. Jeg husker at det var nervepirrende å sitte på med folk jeg bare for noen år siden lekte Boksen går med i en barnehage på kveldstid. Skal jeg virkelig stole nok på folk som knapt greier å vaske seg?

Faktisk så stopper beretningen om meg i en alder av 18 år. Det er da jeg slutter å la andre komme inn, det er da jeg slutter å eksistere slik jeg en gang gjorde det. Jeg klarer ikke, jeg tør ikke, jeg føler det hele tida. Den tikkende bomba jeg bærer på, som alle ser, som alle føler, i det jeg går inn i et rom. Jeg har ingen bombe på meg, men alle ser den, alle antar det. Jeg lover, jeg er ikke sånn. Det er som om jeg ikke har dusja på flere uker når jeg treffer nye mennesker, og alt de sier og gjør holder meg våken til langt på natt. Ja, jeg vet. Jeg er verdiløs, jeg vet jo ikke engang hvem jeg er. Du må ikke si det så mye. Jeg makter ikke mer, og jeg flykter inn i en indre verden preget av ren idealisert fantasi, hvor ting skjer, og ting gjøres.

Etter det er neste alder 20 år. Da kan du kjøpe sprit. Det er vel omtrent da du har fått deg bolig, barn, kjæreste og har lagt planene klar for alt som skal skje videre? Det var hva jeg trodde i en alder av 13. Jeg husker at jeg hadde en venn som var fem år eldre, mye fordi han kunne kjøpe røyk. Men så ble jeg selv 20, og følte egentlig at jeg hadde stagnert siden jeg var 16 år. Det var ingen endring, det var ingen naturlig progresjon. Jeg var bare ett år eldre, men verden bøyde seg ikke plutselig og gjorde meg fullkommen voksen, slik jeg hadde blitt forespeila det. Jeg følte at jeg ble svikta litt. En illusjon som braste i stykker. Alt som var igjen var glasskår med et speilbilde av barnet i meg, nå omtalt som 21-åring.

Livet etter videregående ble plutselig veldig annerledes. Da forsvinner alle støttespillere, regler for handlinger og det naturlige møtepunktet. Alle du har kjent siden ungdomsskolen omtrent forsvinner til alle verdensdeler, og det eneste som er igjen er et eneste stort tomrom.

Jeg skulle ta et år i Mexico etter videregående, men jeg valgte å ikke dra alikevel. Nå hadde det vært mer enn ti år siden. Det er alltid litt morsomt, men også trist, å lese mine egne søknader til forskjellige steder.

Det var ingen som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, si, være. Det var jo det ungdomsårene var til for. Og de var forbi, men jeg var like ukjent for meg selv. Jeg hadde feila fullstendig i et prosjekt jeg tenkte mange skjønte i det de ble femten år. Nå satt jeg her, som 22-åring, fullstendig disillusjonert og maktesløs i møte med en verden som virka kald, kalkulert og kategorisert.

Jeg tok nødløsning etter nødløsning. Hoppa fra ene til det andre i håp om å finne meg selv. Kanskje noe skulle utløse noe annet? Det er jo sånn folk har fortalt at de har funnet seg selv. Så jeg skulle bli prest, jeg skulle bli lærer, jeg skulle bli filolog, jeg skulle bli akademiker, jeg skulle bli filosof, jeg skulle bli økonom. Jeg skulle bli, men ble aldri. Et år gikk, og et år kom.

Jeg var 25. Og nå er det så lenge siden at det ikke eksisterer noe som kan gi et hint av hvordan livet faktisk var. Har jeg noensinne vært 25 år? Ikke vet jeg.

Mange kan fortelle om opplevelser og historier som skriker “26 årsalderen”. Det kan ikke jeg. Livet bare gikk videre, og et sett med pensumbøker ble til et annet sett med bøker. Jeg leste og studerte, men det ga meg aldri noe. Jeg fikk et fantastisk snitt, og jeg følte at jeg lærte så mye, men jeg fikk aldri praktisert det eller gjort noe fornuftig med det.

Fantes jeg? Finnes jeg? Og nå, når selv dette er lenge siden, så innser jeg at jeg kanskje aldri har vært noe som helst. Kanskje jeg egentlig ikke er noe, annet enn at jeg er 31 år.