Jeg har hatt og fortsetter å slite med en ganske merkelig indre sosial angst. Den manifesterer seg ikke på samme måte som den typiske sosiale angsten. Jeg blir ikke nervøs, svetter ikke, eller får andre plager i et fullstappa rom med forskjellige mennesker. Jeg er ikke redd for å ta kollektiv, eller for å holde et foredrag, eller for å snakke med andre. Det går stort sett greit.

Jeg er redd for at andre skal se meg. Ikke den jeg presenterer meg som, ikke masken min, og den jeg virker å være utad. Jeg er redd de skal kunne se forbi dette, og se den jeg faktisk er. Se forbi lagene jeg kler meg med og se helt inn til min indre kjerne.

Introduksjon går ofte fint, og vi kan snakke sammen i timevis uten problemer. Utfordringene kommer når vi innleder noe dypere, noe mer sammensveisa. Når du allerede kjenner til mine lag, men det er ikke mer å ta av eller bli kjent med. Når jeg ikke kan servere noe mer overfladisk lenger og det kreves mer. Enhver relasjon er et gitt antall retters middag.

Og jeg føler på det. Jeg merker at det er gift i maten jeg serverer når vi kommer så langt. Det er for mye salt, det smaker ikke godt. Jeg har en forutinntatt antagelse om at jeg er for dårlig, for dum, for rar, for merkelig, at jeg egentlig ikke fungerer, at jeg egentlig sliter. Enhver sosial interaksjon blir som å løpe et kappløp med noen som er bedre trent. Jeg kan holde følge en stund, men vet at jeg ikke evner det i et lengre perspektiv. På et aller annet tidspunkt vil det snu, jeg vil ikke kunne løpe mer, og folk rundt vil kunne se det.

Jeg merker det på hele meg. Det er helt bizarre. Jeg er liksom ikke nervøs for å holde et foredrag, men blir nervøs hvis vi skal snakke sammen for tiende gang. Det hindrer meg mye. Jo bedre kjent vi blir jo verre blir det. Ikke alltid, men ofte nok til at det ødelegger mye.

Jeg beskriver ikke ting fullstendig, jeg er ikke helt med. Jeg deler ikke av den jeg er i frykt for at det vil frarøve meg noe, at jeg vil bli mindre. Jeg kan fortelle at jeg spiller, men når jeg skal beskrive hva jeg spiller sliter jeg. Og jeg kommer ikke med hvorfor naturlig heller. Jeg holder folk på armlengde. Jeg er mystisk, jeg er frakobla, jeg snakker ikke samme språk som mange, jeg er ikke en du blir godt kjent med. Jeg har ikke de samme kulturelle referansepunktene du har.

Til tross for dette har mitt store prosjekt de siste årene vært å være meg selv i alt. Jeg kan ikke endre ditt bilde av meg, så hvorfor skal jeg bry meg? Det er vanskelig. Det er en evig kamp for å fortsette å kjøre på, for å fortsatt være den jeg er. I alt. Hele tiden. Jeg er en person som har mange indre lag, og et rikt sjelsliv, men utad virker kald og fraværende.

Jeg har internalisert en grunnleggende ide om at det er noe feil med meg. Det skaper et skille, og gjør at jeg kan føle meg ensom i et rom med mange. I starten handler mye om hva en gjør, og hva en tenker. På et tidspunkt går en fra å gi en god presentasjon, til å faktisk være. Det er da jeg sliter. Jeg tilhører ikke den samme verden som mange andre. Når jeg er tom for noe å gi så mister folk interessen. Problemet er at jeg har levd på denne måten så lenge jeg kan huske. Jeg er alltid den som må filtrere meg for å passe inn. Eller i det minste antagelsen om det. Og med tiden har det blitt verre å slippe taket på det. Det er en eksistensiell fremmedgjøring av hvem jeg er.

Jeg har en internalisert forestilling og en frykt for at folk skal trekke seg tilbake i det de blir bedre kjent med meg. Det er en forventning om det. Og når det skjer blir jeg ikke skuffa. Det er på en måte ikke en frykt for å være annerledes, eller å ikke ha noe. Det er en frykt for at det jeg har å tilby ikke er det folk vil ha.

Det er tankemønstre som har blitt til handlingsmønstre. Det hjelper ikke at jeg kan mye, at jeg har studert mye, at jeg er flink i mine oppgaver, nøye, at jeg har mye å tilby. Den er der likevel. Jeg har opplevd en forbedring de siste årene fordi jeg har gitt mer faen. Problemet er at det fortsatt ligger der, helt nederst. Bakt inn i meg. En forestilling om å stå på utsiden i vinterværet og stirre inn vinduet til en varm stue med lys og en svak knitring fra peisen. Jeg kan kommunisere med grimaser og kroppspråk, og vi kan faktisk ha en god og levende samtale, men det føles alltid som om vi gjør det i ytterdøra. Jeg venter bare på at du skal lukke den.