Jeg har observert en tendens hos mange mennesker, kanskje alle, til å betrakte andre enten som brønner eller stiger. Dette gjelder spesielt i situasjoner hvor en tvinges på hverandre i en periode, enten det gjelder skole, jobb, eller i andre anledninger.

Enkelte er som brønner. De er lave mot bakken, det virker som om alt de er kan observeres ved første øyekast. De oversees lettere fordi de ikke naturlig hever vår posisjon. De er for lave, og vi kommer knapt noe høyere ved å stå på de.

Så har du enkelte som er som stiger. Mennesker har en tendens til å tro at ting som er høyt også er stort. Barn forteller at de har blitt store, og det er synonymt med høyde og vekst. Det å kalle noen for stor er fint når det er snakk om høyde, men frekt når det er snakk om fylde. Setter du to glass med like stort volum vil de fleste foretrekke det høyeste foran det bredeste. Disse menneskene virker store, de er ruvende over alt, og en kan lett klatre på de for å komme høyere. Du får et bedre ståsted, en utkikkspost, og de rundt deg kan se deg bedre når du klatrer i stigen. Det øker egoet ditt, og du får en tilfredsstillende følelse når du blir beskuet, folk ser opp til deg.

Problemet er egentlig bare den at hvis du ser det fra siden av så ser du at stigen er relativt tynn, det er ikke noen særlig dybde der. De har en klart Instrumentell verdi, de brukes utelukkende for å øke din egen status og prestisje. Til forskjell så er brønnen ganske så lav, men du kan drikke dypt av den. En endeløs kilde til vann.

Folk flest orker ikke drikke. Det krever noe av de. De må være tørste, de får heller ikke noe synlig igjen. Ingen kan se på andre at de er tørste eller har drukket sin andel. Dette til forskjell fra stigen, som ikke krever noen anstrengelser fra deg, hvor folk ser opp til deg allerede ved første trinnet oppover.

En lei tendens ved stigene er at jo mer ivrig du blir i klatringa jo nærmere kommer du bakken. Du når et punkt hvor balansen skifter og stigen faller overende. Til forskjell så kan du moderere ditt inntak fra en brønn, men også der må du være forsiktig. Blir du for ivrig kan du falle uti og drukne. Da blir alt du var borte til fordel for alt som brønnen er. Vannet uten ende.

Stigen tar deg mot lufta. Luft er ett av fem klassiske element, og kan indikere et behov for å dele meninger med verden, et behov for å øke sin sosiale prestisje. Det er det paradoksalt synlige, måten du bedrer deg selv på ved å gjøre ting som er høyst synlige for andre. Men luft er også svingende, tilsvarende det du opplever i det du klatrer for høyt.

Brønnen er på en måte tildekket vann. Vann kan representere intuisjon, det indre, empati, men også for mye av det gode. Det har en tendens til å bli avhengighetsskapende, og du kan da ende opp med å innta for mye, hoppe uti, og drukne.

Mennesker velger for det meste å kommunisere og være aktiv med stiger, fordi de krever mindre av oss, og de øker vår posisjon betraktelig umiddelbart. Det er høyst overfladisk, men veldig synlig overfor alle andre. Og i en verden hvor kampen mellom det ytre og det indre forlengst har fått en seirende side, så velger de fleste nærmest instinktivt det som bekrefter dem selv. De velger å være med og snakke med den som bekrefter, men velger aldri selv å bekrefte. De søker anerkjennelse, men anerkjenner aldri selv noe tilbake, med mindre selve handlingen med å anerkjenne også et et trinn de kan stå på.

Brønnen står der bare, den gjør ikke stort utav seg. Den er høyst privat, og krever tillit. Du må stole på at vannet ikke er giftig, at det ikke er dyr som bruker det, og stort sett har du vann i springen selv. En stige derimot står der og venter på at du bruker den. Den er forførende, fordi du kan klatre i Babels tårn, du kan komme nærmere noe høyere. Og alle andre kan se at du er høyere, hva du har fått til og oppnådd. Stoler du på brønnen er det ingen som synes noe spesielt om det annet enn brønnen selv, men bruker du stigen så får du skryt for hvor tøff du er, hvor enestående du er, du som er så høyt oppe. Og du kan beskue de du ser under deg. Du ser ned på folk, der du svinger lett i lufta.

En brønn er forankret i jorda, rigid, materialistisk, men også tålmodig. Den har sin funksjon og gjør det godt. Den er kjedelig, men praktisk. Du vet hva du får. Den krever en introspektiv tørste. Du kan ikke bare drikke, du må ha en velvillighet til å gå dypere, til å innta mer, uten at du oppnår ytre og umiddelbare belønninger som er synlige for alle andre. Du får mye igjen for hver slurk du inntar, men det er ikke lett å se det fra utsiden. Det å drikke av denne endeløse kilden krever noe mer av deg, og forandrer deg underveis.

En stige derimot er anvendelig, du kan klatre opp på taket, eller henge opp et bilde, du kan flytte på den. Dens konstruksjon er tilstivnet flammer, metall, den er inspirerende, fordi du umiddelbart får ideer om hva du kan bruke den til. Den inviterer til spenning, til utforskning, og du må være selvsikker for å bruke den. Den er lett å gripe tak i, og du oppnår umiddelbare resultater. Du kommer høyere opp, men innser ikke at det ikke er du som svever, du bare står på en stige. Du endrer deg ikke, du blir bare mer synlig for andre.

Folk flest er enten stiger eller brønner. Og i en verden med mennesker som alle ønsker å bli sett så er det stigene vi søker mot. Vi har på mange måter konkurranseutsatt brønnens funksjoner til mer overfladiske apparater, til vannet i springen, isbitmaskinen på kjøleskapet, til doomscroll og intetsigende lettfordøyelig innhold. Vannet har blitt kommersialisert og overfladisk, det har blitt distansert fra sin opprinnelige kilde. Du finner det i selvhjelpsbøker, i fokus på mental helse på forenklede premisser, en kultur med validering, hvor det å virke validerende er viktigere enn å faktisk sørge for at den andre føler seg validert.

Og i alt dette står fortsatt brønnene der, forplantet, forankret, fortrengt til ren nostalgi. I ensom taushet, fordi dens verdi ligger i det skjulte, det stille, i en verden som stadig bråker, som stadig krever mer synlighet.