En venneløs tilværelse er ganske vanlig. Mange opplever det, selv uten å være bevisst det. Jeg tror det kan sammenlignes med å trene. Si at du trener styrke aktivt i et år, annenhver dag, strengt regime, og så plutselig får du ikke trent på en uke. Trener du fortsatt da? Ja. Gitt at du har trent aktivt i en uke, og så ender opp med å ikke trene på en uke. Trener du da? Nei.

Det er nesten som om det er en slags nedkjøling eller et snev av momentum som opprettholdes rundt mange forskjellige greier. Har du venner du er med hver dag så har du de fortsatt når livet blir for opptatt og du ikke får sett de på noen måneder. Det bygges opp noe som vedvarer selv ved avbrekk og pauser. Kontra hvis du snakker med noen aktivt i en uke, og så ikke ser de igjen. Etter tre uker vil du neppe anta at dere er venner. Det er noe spesielt som skjer med tiden i slike tilfeller.

Vi tar så mye for gitt. Det er en slags flytende sameksistens som blir krystallisert, og til noe fast, og vi antar at det er strukturelt og godt fundamentert. Og så går tiden, og det kan sammenlignes med varmebehandling, plutselig blir det flytende igjen. Og vennskapet renner bort.

Mange, spesielt mødre, som får barn kan oppleve dette. At de har gode relasjoner med viktige mennesker før de får barn, før de blir gravide, men så tvinges de til å avlyse så mye fordi de er kvalme, barnet krever sitt, det er ikke tid nok i hverdagen. Og prioriteringene endres. Det oppstår plutselig en kulturkrasj når en endelig møtes. Og mødre tvinges til å omgås andre mødre, og da snakkes det ikke om stort annet enn barnet og alt rundt det å være mor. Det kan være fint og flott, men det kan også by på utfordringer. Du mister muligheten til å snakke ut om utfordringer du møter ellers, og du vil jo helst snakke om en serie du så på, eller noe overfladisk, eller et problem med kjæresten, eller noe mer dypt. Alle dine relasjoner handler i stor grad om det å være gravid, om å ha barn, om alt det som skjer rundt barnet. Du får aldri fred, og sider ved deg selv undergraves konstant i det du stadig blir presset inn i en bestemt kategori med et snevert språk, og en kultur du ikke egentlig er noen stor tilhenger av.

Du kan klage og syte, men bare på måter som er akseptabelt. Du må for all del ikke tråkke over denne grensen fordi da stemples du som en dårligere mor. En dårligere forelder. Klagen må alltid ha et snev av selvironi, ha et formål, men også dekke alle de fine sidene. Du kan ikke si at du angrer på å få barnet, men du kan si “elsker ungen altså, men noen ganger…”. Alt må være trykket akkurat flat nok og romme de positive sidene hele tiden, selv når du ikke føler de. Selv når livet blir vanskelig så må du omringe deg og kle deg i en hyperpositiv tilnærming. Noe annet er ikke akseptabelt, folk vil ikke lytte til deg. Det må stort sett være overfladisk, tynt, lettfordøyelig, forsøker du å hinte om noe mer, om noe med dybde, blir du fort sett på som avvikende.

Dette gjelder ikke bare graviditet, men også folk som har fått kreft. Det er noe som skjer der. Det er som om alle relasjoner tror de også får kreft hvis de omgås deg. Du blir mer og mer isolert, og hva du synes er viktig og hva du vil snakke om er ikke viktig for de rundt deg. Du er med på et arrangement, og er omringet av folk du elsker, men føler deg mer ensom enn noen gang før. Det er som om dere er rundt middagsbordet, og alle har fine tallerkener og vakkert bestikk, alle får servert mat, men du får ikke det. Du tviholder, du forblir, men innser at du ikke egentlig får noe igjen. Du forsøker å være deg selv, men ser at du stadig blir forbigått, du får ikke invitasjoner, folk tar ikke initiativet, du er “en venn av”, du er ikke vennen. Midt i selskapet sitter du er, helt alene, omringet av mange mennesker. Lyden blir stille, og du merker at tankene går.

Du vil bare bli behandla som alle andre, men merker at når du sier noe så hører de ikke etter. Du er blitt et maleri folk betrakter, en tom stol, oppvask. Du er der bare fordi det ikke var greit å ikke ha deg der, men du merker også at det hadde fungert enda bedre uten deg. Du forsøker å svare på noe noen sa, men merker at ingen forventer at du egentlig sier noe. Du snakker ikke for stille, de bare hører ikke etter. Når du endelig får noe oppmerksomhet så merker du at det er nesten som om de blir påminnet at du faktisk er der. Som om det var uventa at du var der.

Det er som om alle bare ser en bestemt status eller posisjon ved deg. Har du kreft så er det alt folk hører når du snakker, er du en mor så er det alt folk opplever. Dette er også tilfellet hvis du er deprimert, da er det bare tristhet, selvmord, negativitet, selv når du uttrykker noe utrolig vakkert og fint så blir det satt inn i den samme rammen. “Så fint, det tror jeg ho har godt av, ho som er så deprimert!”. For all del, ikke for mye. Da er du en syter, da er du en klager, da er du til bry.

De vil gjerne at du er der. Eller, de sier så. Men det er egentlig bare en slags sosialisert form for forventning om å ikke la noen være alene, men hvordan du blir behandlet er verre enn eksklusjon. Det blir som gruppepress, bare vær der, men ikke forvent noe. Vær der så vi slipper å føle på noe, så vi slipper å måtte føle oss dårligere i det noen er så uheldige å huske at du eksisterer. Når du ikke er der så merkes det først i det de får øyet på deg igjen. Når du er der så merkes du ikke i det hele tatt. Sier du noe så blir det raskt tilsidesatt, du blir lett skjøvet til side.

Det er som om du bare er et objekt de flytter rundt på. En talisman, et totem. Selvfølgelig skal du være med, men hvem “du” er har de ikke kjent på flere år nå. Det er ikke du de vil ha med, men å unngå følelsen av å være slem. Så du er velkommen, men det hadde vært greit om du avlyste selv. Selvfølgelig kan du sitte her, men da må du også være stille. Snakker du så lytter vi ikke. Lytter du så ser vi deg ikke. Går du så merker vi det ikke. Kommer du så må venninna ned i kjelleren for å hente en stol. Er du ikke der så er det ikke engang en tom stol ved bordet.

Mange antar at det å være alene er veldig ensomt. Det å være med andre kan være mer ensomt. Og påpeker du at du opplever en endring så har ikke de andre merka noe til det. Du blir forvirret selv, kanskje det bare er en bagatell? Du har ikke innsett hvor gradvis denne prosessen har foregått, men noe har skjedd her. En relasjon har fordampet helt, og nå er du bare et skjelett uten kjøtt og muskler, et ekko av hva som engang var. Du er et bilde av en avdød onkel som bestemor hadde og du ble gitt da ho døde. Folk registrerer det ikke, fordi de små handlingene er så små og ubetydelige en for en, men du blir bare visket ut. Forglemt og forvist til å være en av 500 på vennelisten på Facebook. Ikke den som strøyk deg i håret når du hadde det som verst.

Alt er bare damp, luft, intet.