Jeg ser han i min hverdag, bevege seg rundt hemningsløst, uten ettertanke, fullstendig i kontroll over egen kropp. Jeg ser ned og finner tydelige spor etter han i synlige årer på hendene, årer som sprengende slanger fylt av en gift han ikke merker, men som jeg svømmer i under hans overflate. Den livnærer han, men kveler meg.

Selv lufta gjennomsyres av hans lukt, et maskulint preg bærer hvert åndedrag, og jeg klarer knapt å trekke inn luft. Antrekket er svart, med jeans og hettegenser som maskerer en virkelighet full av de vakreste farger. Inni han finner jeg lilla, turkis og gul, men alt de andre ser er mørkt og avfarga.

Når er det min tur?

Hans herredømme er fullstendig, fullverdig, fullbrakt, det eksisterer. Hver bidige morgen ser jeg hans ansikt i speilet, men det skulle være motsatt. Det skulle vært meg, men det ble aldri virkeligheten jeg ble gitt. Du løper, du trener, mens jeg er stengt inne i et fengsel av kjøtt uten evne til å reagere eller handle selvstendig. Jeg blir bare dratt rundt, forflytta fra sted til sted, og ingen spør hva det er jeg vil fordi ingen erkjenner meg og min selvstendighet.

Han er uavhengig, mens jeg er lenket fast i ham, fullstendig avhengig av en illusjon de færreste ser gjennom. Jeg forsøker å skrike ut i dyp eksistensiell smerte, uten evne til å lage en lyd, uten evne til å bli hørt – hvorfor hører selv ikke han meg?

Alt jeg hører er stadig konstanteringer av hans eksistens, og jeg føler at øynene mine fylles, det er en bekreftelse på hans totale dominans. “Bror”, “mann”, “han der”, selv navnet foreldrene ga dette fartøyet trigger min angst. Jeg blir dratt under vann, men jeg makter ikke stå imot. Alt blir og er mørkt, og jeg vet ikke hvilken vei jeg skal gå for å skimte et lys.

Ingen ser meg, for alltid dømt til å leve en eksistens bak en falsk fasade. En konstruksjon sosialisert til å følge bestemte mønstre, og med det undertrykke meg selv fullstendig, hver eneste dag. Jeg dyttes ned i gjørma slik at han kan se over gjerdet.

Jeg føler meg så misunnelig. På hans frihet, mest av alt. Jeg lengter etter den. Men dagen går mot slutten, og jeg gleder meg. For mens han faller i dyp søvn mister han sin makt, sin posisjon. Det er da jeg får muligheten til å bevege meg. Jeg får scena helt for meg selv.

Den øredøvende lyden forvandles da til vakker musikk, og med øynene lukket fylles jeg av ekstase. For mens han lukker øynene ser han ikke lenger, men det er da hun ser.