Jeg skriver ofte noe gjentagende om visse temaer, og på helt nye måter, samt en oppfriskning av eldre emner. Jeg må likevel tilbake til vennskap, fordi jeg føler på så mye rundt de.

Aristoteles mente at det eksisterte tre typer vennskap, eller at de kom i tre former.

• Vennskap basert på nytte: Disse vennskapene er basert på gjensidig fortjeneste. Hver person får noe igjen for vennskapet, og er noe en har med en kollega eller en medstudent. De kan oppleves veldig sterke, men i det nytteverdien forsvinner så oppløses også vennskapet. Altså, når du slutter i jobben så får du heller ikke meldinger fra de, eller når en praksisperiode er over så opphører også årsaken til kommunikasjon.

• Vennskap basert på glede: Disse er basert på gjensidig glede. Dette er gjerne noe du bygger opp gjennom gjensidige interesser, hobbier eller noe som gleder en. Hver person får noe igjen for vennskapet, og det styrkes gjennom å gjøre en aktivitet, men i det denne gjensidige gleden forsvinner så opphører gjerne også vennskapet.

• Vennskap basert på det gode: Den høyeste og lengstlevende formen av vennskap. Den er basert på gjensidig respekt, beundring, og et ønske om at den andre skal ha det bra for sin egen skyld, ikke ut av egeninteresser. Disse vennskapene tar lang tid, og krever felles verdier. De er sjelden.

Det er ganske åpenbart at hvis alle dine interesser og aktiviteter er ting du gjør alene så evner du bare ikke å skape gode relasjoner til andre. Det er en naturlig selvfølge. En naturlig konsekvens. Skjer A så må B skje som en følge av det. Jeg har aldri vært interessert i ting som ikke også ga meg noe, jeg er en ekstremt uavhengig person, som aller helst foretrekker mitt eget selskap, samtidig som jeg er så jævlig avhengig av andre, og ønsker så frytkelig sterkt å ha noen jeg kan gjøre noe for. Jeg vet hva jeg må gjøre, men jeg bare gjør det ikke.

Jeg konstruerer en ekstrem standard for alle folk rundt meg, og når de ikke når opp til disse så halshugger jeg de. Ikke verbalt, ikke fysisk, men emosjonelt. Det er som om de er en helt annen person enn den jeg trodde de var, når det slettest ikke er slik. Jeg innser egentlig at jeg gjør det for å holde folk på avstand, for å ikke slippe de inn. Det er en forsvarsmekanisme som gjør at alle vennskap bare blir værende på nytte-nivået, fordi der er det trygt. Når vi beveger oss over i andre former så skjer det ting i meg som gjør meg usikker, engstelig, redd, og fryktelig påvirket av de. Dette er normale følelser, men jeg vil bare ikke stå i de, ikke litt engang. Så da kutter jeg det heller ut enn å forsøke. Det verste du kan få er avvisning, men får du det så er du jo egentlig i samme situasjon som du var i før du ble kjent med dem. Så hva er problemet?