Jeg lurer alltid på hvilket inntrykk folk sitter igjen med av meg. Hva er det de tenker om meg? Hvordan er det jeg oppfattes i et rom? Hvordan er det jeg faktisk ser ut når folk ser meg sitte et sted?

Jeg har tidligere skrevet at det ikke er opp til meg hva andre tenker om meg, og det stemmer jo, det føler jeg og mener jeg, men når jeg får en relasjon til noen så endres dette. Da er det plutselig veldig viktig for meg hvordan jeg oppfattes, og jeg elsker å høre hva andre tenker og betrakter rundt meg.

I yrket så er det meg likegyldig om folk ikke liker meg, eller er lei meg, eller ikke tenker noe spesielt om meg. Jeg er profesjonell, uttøver omsorg og jobber med etisk bevissthet, men sånn når de går hjem og snakker om meg så betyr ikke det så mye hva de faktisk sier og mener om meg. Dette har også gjeldt andre medstudenter, men noen folk vil jeg at skal tenke godt om meg. Hvorfor faen er det plutselig så viktig? Åh, det er så jævlig slitsomt.

Jeg opplevde litt amperhet, litt irritabilitet med en medstudent i praksis, og plutselig trigga det en rekke tanker i meg. Jeg følte meg litt lavt nede, var jeg ikke interessant? Hadde jeg gjort noe feil? Jeg forstår jo rasjonelt at det ikke er slik, at det antakeligvis bare var en dårlig dag, og alt sånt, men plutselig er det viktig for meg at denne personen anser meg som en positivt innflytelse eller noe godt rundt de. What the actual fuck.

Det går ikke over noen grenser, og jeg greier rasjonalisere meg vekk fra disse tankene ganske raskt, og ting løser seg jo umiddelbart, men hvor kommer disse grunnideene fra? Jeg tror mye av det handler om at jeg, til tross for en fasade av veldig selvsikkerhet, dypest sett er en veldig sårbar og usikker person. Jeg lener meg veldig på enkelte jeg føler enorm tillit til, og når disse har dårligere dager så får jeg også en dårligere dag. Jeg føler så enormt med de at deres stemningsleie påvirker meg igjen.

Jeg spurte hvilket inntrykk de hadde av meg; jeg var en anstendig person “skikkelig”, som kjøpte fra butikk, med en ekstrovert energi. Det er jo ganske sjokkerende hvordan jeg framstår i praksis og i jobb, og faktisk fungerer privat. Jeg er jo klodens mest introverte person, mens profesjonelt er jeg omgjengelig, kjærlig, og personlig. Jeg må da kunne smelte disse sammen, og jeg merker også hvor intenst jeg savner når jeg kommer hjem igjen. Jeg vil bare snakke i det uendelige med denne personen, jeg får så mye energi av en-til-en, spesielt når det blir litt dypere, men wow. Hva er det som skjer med meg? Jeg er så jævlig et overkomplisert primitivt menneske, fullstendig avhengsla emosjonelt og psykisk, med en totalpakke som skreder over uendelig mange diagnosekriterier. Jeg skal ikke sykeliggjøre meg selv, jeg er ikke psyk, men jeg tenker veldig på dette likevel.

Jeg har liksom begynt å smelte dette sammen til en viss grad. Jeg er en person som deler i mye større grad enn tidligere, er mer påskrudd, ikke så mye internalisert. Det er likevel vanskelig fordi så få evner å forstå hva det er som skjer. Jeg må føle en viss grad av forståelse for at vi skal bli venner, og det er ikke alltid jeg gjør det. Og da blir vi ikke noe mer enn medstudenter. Dessverre. Selv om jeg vil.

Jeg føler også ofte på en urettferdighet, de jeg kommer best overens med har alltid til en viss grad et snev av en barriere mot meg. Det kan være forskjellige ting – alder, hobbier, interesser, men jeg føler ofte på det. Jeg ser at de sitter inne med noe de ikke får delt, det er nesten litt låst, men jeg har ikke nøkkelen, eller jeg mangler den der og da. Og det skjer hele tida, det er som om vi må varmes opp igjen. Forholdet blir godt, og på glid, men så separeres vi og da må vi varme det opp igjen for å komme tilbake til de gode samtaleemnene. Men er det faktisk slik eller hva skjer?

Jeg føler også ofte at folk er veldig omgjengelige en periode, så låser de seg, og jeg forstår ikke om det er noe som faktisk skjer eller bare noe jeg antar. Dette er spesielt tydelig når, f.eks., en praksisperiode går mot slutten. Da slutter liksom de fine sosiale samtalene, og mye bærer preg av at vi ikke lenger skal være med hverandre.

Jeg tror grunnleggende jeg sliter med separasjon, med å gå vekk fra relasjoner som har blitt bygd opp, at jeg føler bittert på tapet av noe, og ikke evner å se på det som noe positivt. “Don’t cry because it’s over, smile because it happened”, greier jeg ikke.

Problemet er ikke egentlig de andre, eller noen andre, eller en eller noe, men meg selv. Jeg har låst meg selv, jeg deler ikke like fritt av meg selv, og når jeg ikke gjør det så tar jeg heller aldri sjansen på meg selv. Det er jeg som er låsen, og derfor også jeg som må være nøkkelen.