Jeg vil skrive noen ord om et tapt vennskap, noen minneord, en slags nekrolog. Det er alltid vanskelig å vite i hvilken ende en skal begynne, og hva en skal inkludere. Det er så mye en kan skrive, uttallige skildringer i et forsøk på å sette ord på følelsene, som skal forsøke å gjøre noe dødt levende. På mange måter føler jeg meg magisk når jeg begir meg ut på dette, fordi i et lite øyeblikk er det som om vennskapet lever, som om det fortsatt er blod som suser gjennom årene, en kan fortsatt legge øret til og høre hjertebank. Det er dessverre en illusjon, det er et ekko av noe som en gang var aktive stemmer i et nå stille og tomt rom.

Jeg tror ikke vi noensinne klargjorde for hverandre hva vi faktisk ønsket av hverandre, og hvem vi var for hverandre, hvem du så i meg, og hvem jeg så i deg. Og jeg tror også at dette endra seg over tid, at det var nokså stabilt, men at det likevel gradvis ble forskjøvet. Dette er en naturlig konsekvens av bølgene som slår inn mot stranda, og litt om litt fjerner sanda, forskyver den, forflytter den. Der du sto for noen måneder siden peker nå steiner opp gjennom sanda, og stranda er ikke lik den du en gang kjente. Livet skjer, uansett hva en ønsker, vi kan aldri stå stille, men blir hele tida påvirka av dette skjøre samspillet mellom oss, som individer i en relasjon, og omverdenen.

Det er en vanlig tanke å ønske seg tilbake. Jeg skulle brukt sjansene mine bedre, bada mer, sola meg mer, vært mer på stranda, men uansett hvor lite du ønsker det, uansett hvor mye du håper at det var annerledes, kan du aldri unnslippe tidens beleiring av alt du holder kjært. Bølgene fortsetter å slå, øredøvende i et konstant tempo, inn og ut, og du ser ikke endringene som oppstår mens du er der. Det er bare med distanse du evner å se hvor forringa mye virker. Med avstanden blir også resten gradvis blekere. Minnet vårt er ikke noe en kan stole på, og vi mister grepet på det som faktisk hendte, det som skjedde, det vi opplevde. Vi sitter igjen med det som har blitt forankra emosjonelt, men ikke stort annet, og selv det blir gradvis mindre verdt. Det betyr ikke at det faktisk har mista sin verdi, men vi kan ikke lenger stole på at det vi husker faktisk har hendt.

Derfor sitter du igjen med en helt annen relasjon enn den jeg sitter igjen med. En helt annen virkelighet, en helt annen forståelse av hva som skjedde.

En verden i flammer og fra ingensteds oppsto denne vakre relasjonen igjen, gjennom gjørma krangla den seg fram, og ble definerende. Den konkretiserte alt, og satte et endelig punktum for mysteriet. Den besvarte spørsmål jeg hadde stilt meg selv, om mulighetene lå der, og det var blendende vakkert. Det var alt jeg hadde ønska meg, lengta etter, alt jeg ville ha, men i det glemte jeg å stille et spørsmål som var minst like viktig – hva er det du vil?

Jeg tok det for gitt at du alltid ville være der, at vår relasjon var unik, og at det hadde visse egenskaper ved seg iboende i seg selv. Vi var tre, du, jeg, og vår relasjon. Jeg tok så mye for gitt. Det er min største fallgruve.

Jeg kunne selvsagt beskrevet i store detaljer hvordan vi kjempa gjennom en rekke ting, fra morgen til kveld, men det blir meningsløst. Det er bare ikke noen hensikt i dette, den jeg er har blitt til stein i ditt sinn, du har en antakelse av hvem jeg er som jeg aldri kan motbevise. Og sånn er denne verden vi ble gitt – vi er høyst flytende som individer, stadig i endring alle andre steder enn i andres sinn. Der forblir vi til noe, og det kan aldri endres på. Av alt så sårer det mest.

Mye kunne forstås gjennom våre heftige rants, beskrivelser, og ordvekslinger. Det var likevel ikke enkelt å tyde, fordi der ord vi sier ofte menes sterkt i det vi uttaler de, så har de også en tendens til å bli flytende. Vi tror vi risser ord inn i stein, men innser ikke at stranda består av et nærmest uendelig antall mindre steiner som en gang tilhørte en større helhet. Og bølgene fortsetter å slå inn, og dra med seg ut, de vakreste ord. Der betraktninger en kommer med er permanent i det øyeblikket de uttales, så skifter de karakter i det vi opplever verden utenfor. Ting skjer rundt oss som gjør at betraktningene blir som leire, de må passe inn med resten.

Jeg var helt overbevist vår permanente karakter, og jeg tok den for gitt. At vårt stille rom aldri kunne gå tapt, at vi nå hadde dette. Gjennom mange prøvelser, forsøk, gjennom en hard kamp og to tøffe liv møttes vi i midten. Og vi forble i midten. To verdener som kolliderte i et lite øyeblikk mens vi omfavna hverandre, men som aldri kunne smelte sammen. Vår iboende energi harmoniserte fullstendig fordi vi er nokså like. Vi er på mange måter det samme mennesket, bare at tida har gitt oss arr og rynker som har skapt mønstre som gjør at vi opptrer forskjellig. Og når verden rundt oss krasjer tar vi til det eneste trygge vi har, vi går hver til vårt, hver til vår side. Og med et blikk over på den andre siden ser vi at broa som en gang forbandt oss, som en gang fungerte som en vei til en ny omfavnelse faller sammen og raser i avgrunnen.

Det er ingenting igjen. Noen minner digitalisert både her og der, noen karakterer, ord skrevet i tekster, men det er ingenting igjen av hvem vi var. Og det er den verste erkjennelsen – vi er ikke noe mer, og muligheten for mer eksisterer ikke, det potensialet er borte. Det er ingen måte å finne tilbake til hverandre heller, tida har ikke vært snill, og vår relasjon finnes ikke. På en måte eksisterte den kanskje aldri, fordi den relasjonen du hadde i ditt sinn var ikke kongruent med den jeg hadde i mitt.

Tanken på at bølgene ikke faktisk er havet som slår inn, men et sett handlinger og ord uttrykt i fortvilelse er vanskelig å navigere. Det er en kostbar erkjennelse av hvor sårt enhver relasjon faktisk er. Hvor lite som skal til for å tippe skipet overende, mens vi beskuer skipet som synker inn i havet, står vi på dekk uten livbåter, to stykk livredde sjeler, og en skjebne som venter.

Jeg tok det for gitt at vi hadde noe hellig, at vårt rom var ment for mer, at vi hadde fritt spillerom utkrystallisert som noe annet fra resten av omverdenen. Det var stedet en kunne komme til for å beskrive situasjoner, hendelser, personer, som en ikke kunne dele andre steder. Det var likevel ikke slik, og det er ingen sin skyld, det bare er sånn det var. Jeg levde i en fantasi om noe som ikke var underbygga med virkelighet, en følelse av et potensial jeg grep etter uten å måtte gjøre innsatsen den krevde.

Det er ord og minner jeg aldri fikk delt, videoer fra gamle dager jeg fant som jeg aldri fikk vist, en gave ment å gi om tretten år, det er sorgen, fortvilelsen, og lykken. Bilder av en person jeg aldri fikk malt, en tilstand jeg aldri fikk beskrevet skikkelig, historier du aldri vil få høre. Det er svada, pjatt og fjas, det er de dypere samtalene. Men mest av alt er det deg, og det at jeg aldri igjen vil få se ditt ansikt, eller være din venn, som smerter veldig. Og den brutale sannheten er vel faktisk den at jeg er noe annet enn “jeg” du tenkte, at “du” aldri eksisterte. Det betyr også at ethvert forsøk på å bøte på alt dette vil være forgjeves. En kan aldri ta tilbake handlinger i det de utføres, selv om de gjøres med beste hensikter, selv om de gjøres i et forsøk på beskytte seg selv. Det er en grunnleggende mistillit som råtner bort alt som en gang var så vakkert.

Vi vil nå gå rett forbi hverandre, uten et anerkjennende nikk eller en forståelse av at vi vet hvem vi er. Vi har allerede gjort det.

Du ønska deg noe annet, jeg ønska meg noe forskjellig. Og til sist endte vi opp på hver vår side, men nå uten evne til å skimte selv et lite hint av den andre personen. Jeg kan stå på kanten og rope, men det er ingen på andre siden som hører det. Jeg kan ikke enda finne noe glede i det øyeblikket vi delte fordi tapet er så omfattende, det er ikke bare det som gikk tapt, men det som aldri ble noe.

Og nå, i vårt siste øyeblikk, står jeg på kanten av en strand som jeg ser stadig forandre seg, og for hver bølge som slår inn blir minnene gradvis svakere, blekere, omformet, og forvrengt. Kanskje kunne vi møttes på ny, om ting hadde vært annerledes, om den hadde gitt oss bedre betingelser. Og nå, etter alt som har gått tapt, er det bare lyden av bølgene som slår inn som synger vår relasjons siste sang. En samspilt, innøvd melodi, en tekst hvor selv ordene stadig blir borte. Et hav vi aldri kan skimte, en strand vi aldri kan komme tilbake til, og et øyeblikk som for alltid vil definere alt vi er, og kunne vært, for hverandre.