“Alt du sier er utkledd, som en forkledning, som en maskerade. Men når jeg kommer til deg, kommer jeg med mitt ansikt blottet.”
– Franz Kafka

Hva var det jeg egentlig frykta så voldsomt tidligere? Hva var det som lenka meg fast til en kjeller i flere år? Internt fordrevet inni en villa med innlagt vann, tilgang på mat og alle muligheter til å utforske meg selv og andre, likevel valgte jeg å bare forbli der jeg var. Hvorfor? Det er så vanskelig fordi jeg tror ikke det egentlig handla om andre mennesker. Jeg var ofte veldig ekstrovert på nett, og andre steder. Problemet var, slik jeg så det da, baggasjen jeg bar på. Jeg hadde en altfor tung ryggsekk som jeg følte at andre kunne ense, de kunne se at jeg bar på den i fysiske møter, derfor ble det lettere å snakke med folk på distanse. Det var som om noe kleint hadde skjedd, som vi måtte snakke om for å komme oss videre, men samtidig ikke forstå hva det var. Jeg orka ikke å navigere vennskap in real life, og ble værende online. Separert geografisk og med avstand ble alt så utrolig mye enklere. Da kunne jeg plutselig være meg selv igjen. Men igjen oppsto jo de samme problemene – ryggsekken jeg bar på ble plutselig igjen tung, og jeg droppa ut av alt det også. Så hva skjer egentlig med meg?

Hvor langt skal en strekke seg ut av sin komfortsone i et forsøk på å fikse seg selv? Det er en vanlig tanke at hvis en har sosial angst så bør en oppsøke sosiale situasjoner som et ledd i eksponeringsterapi, men i hvilken grad bør du faktisk gjøre dette?

Jeg sleit lenge med ganske omfattende sosial angst, noe som virka veldig vilkårlig. Jeg kunne fint møte opp et sted, men hvis noen anerkjente min eksistens så slo det meg helt flat. Jeg ble ødelagt av anerkjennelsen.

Jeg var i en konfirmasjon i kirka i 2016, og hadde egentlig ingen problemer med å være der, jeg sang med, jeg var med, men i det jeg fikk øyet på ei jeg kjente godt til, og så at ho kjente meg igjen, så ble alt veldig mye tyngre. Eksponeringsterapi ville ha involvert henne, kanskje jeg kunne sendt ho en melding for å møtes, men ville det vært produktivt? Jeg vet at ho ville ha forsøkt å hjelpe, men ville det hatt den effekten en ønsker?

Problemene ligger i ordet “problem”, altså hva er det egentlig som hindrer fungering? Hvis det er generell sosial angst så vil nok eksponeringsterapi fungere fint. Føler du at du får hjertebank av å gå i butikken så vil nok det løse seg hvis du bare gjør det, og blir trygg på det, men det var aldri mitt problem. Jeg sleit med forståelsen av at andre kunne anerkjenne meg i større grad enn “pose?”. Så de meg som et medmenneske så var det gjort, da var jeg ute av døra. Derfor kunne jeg være med i familiesammenkomster hvor jeg bare var “familiemedlem nummer 4”, men ikke selv ta kontakt med ei som kjente meg på et dypere nivå.

Jeg følte det i samtaler med familien, hvor mye jeg forsøkte å dekke over meg selv, hvor mye jeg forsøkte å komme ting imøte heller enn å la det skje naturlig og så møte det. Jeg undergravde meg, og forsøkte å mykgjøre alt. Men hvorfor? Jeg følte på en dyp personlig skam over alt. Som om andre foretok handlinger som reflekterte på meg, og jeg og mine ord og handlinger reflekterte på de.

Med vedvarende sosial angst minsker også de trygge arenaene, du har ikke lenger et nettverk å lene deg på, eller noen å oppsøke for forståelse. Du kan ikke boltre deg på noe, men må umiddelbart løpe et maraton i et forsøk på å bli bedre. Du kan ikke bare ta på deg skoene, fordi banen eksisterer ikke. Da blir det fort veldig intenst at noen ønsker et personlig forhold til deg, og ting blir stadig vanskeligere. Det blir bare mørkere og mørkere, men samtidig så ønsker du deg så helt forjævlig en venn du kan dele ting med, som inviterer deg med på ting, men du aner ikke hva du skal ha på deg. Og alt blir slikt. Du ønsker deg et endstage vennskap, men må forsøke å forholde deg til overfladiske vennskap i et forsøk på å bygge opp noe før du kommer til det stadiet hvor vennskapene faktisk kan fungere som eksponeringsterapi. Og jeg er en person som har en hel liste med veldig sterke avvikende meninger, ting som folk bruker som veldig identitetsgivende griller jeg bare ved å nevne at jeg er radikal feminist, venstreradikal sosialist, militant veganer, you name it. En av disse er ille nok, forsøk å finne noen som holder ut tanken på alle sammen fletta i en identitet.

I 2016 hadde jeg et omfattende nettverk online bestående av en solid gruppe mennesker jeg identifiserte meg sterkt med, men likevel fant jeg ikke noe støtte i det. Den boltra meg ikke eksistensielt, den hjalp ikke på identiteten min, så når jeg fikk øye på den jeg kjente i 2016 ble jeg livredd. I 2024 var det motsatt. Da hadde jeg ghosta dette nettverket, og hadde egentlig ingen støtte i noen nettverk, men da tok jeg, av eget initiativ, kontakten. Så hva hadde egentlig skjedd som fasiliterte dette? Hva muliggjorde dette?

Jeg merker også dette fra den første praksisperioden til den siste nå. I den første var jeg egentlig veldig engstelig, jeg var redd for å gjøre feil, fikk vanvittig gode komplimenter, mens i den siste nå møter jeg opp uten frykt, bare begir meg hemningsløst ut i verden og deler fritt med medstudenter uten frykt for å dømmes som rar eller teit eller dust. Jeg bare gjør ting, er plutselig veldig aktivt fungerende. Så hva skjedde egentlig her?

Der andre kan fortelle om en prosess i de vakreste detaljer, om legemidler, om terapi, om noe konkret som snappa de ut av det verste, så kan jeg ikke det. Jeg har liksom ikke egentlig tatt et tak i noen problemer, eller forsøkt å gjøre noe annerledes, jeg vet bare ikke. Det er som om jeg bare stivna til, som om jeg bare ble forankra, våkna en dag og bestemte meg for å ikke være noen andre enn meg selv, men uten å forstå hvorfor det skjedde. Og jeg må ærlig innrømme at jeg frykter det litt, fordi jeg ikke forstår logikken. Hvorfor var jeg ikke slik for fem år siden? For syv år siden? Det er så ufattelig. Jeg har misbrukt så mange år på å frykte det verste uten å ha faktisk opplevd noe alvorlig, ikke engang et lite hint engang.

Den enkleste forklaringa jeg har er at jeg har, uten bevissthet om det, foretatt en ACT selvstendig og alene. Jeg har konkretisert ned mine verdier, forstått de og måten jeg kan gjennomføre de på, fått noen mål med livet, og begir meg ut for å realisere de. Men hva med resten da? Hvorfor er jeg fortsatt så likegyldig til vennskap og andre mennesker på et relajsonelt nivå når jeg har så mye omtanke til andre ellers? Spør noen om hjelp så får de et helt leksikon med ressurser, og jeg løper i aksjon umiddelbart, men noe skjer når en relasjon går fra å være funksjonell til å bli mer personlig. Det er ikke slik at jeg er unnvikende, eller føler sosial angst, eller ellers, jeg blir bare tappa for energi og ork. Det er jo gjerne motsatt for de fleste. “Såklart vi kan ta en kaffe, men Gud bedre om du spør meg om hjelp… “

Det er omtrent som om jeg har lyst på mennesker som trenger meg til noe, men ikke orker å høre på den øredøvende stillheten som følger den helt utmattende overfladiske preget vennskap ofte trenger. Fuck me, folk gir meg så ick. Hjelp, jeg er et romvesen. I 2022 spurte en tilfeldig person meg om hjelp til en eksamen, og jeg ga så mye at de fikk en A. Denne samme personen sendte meg senere en melding med litt annet innhold, og jeg bare orka ikke. Noen ganger orker jeg ikke, jeg har interne fallgruver jeg detter nedi, men samtidig så ønsker jeg jo så utrolig intenst å vite hva de gjør, hvordan de har det, og alt slikt. Jeg føler en tomhet som er så fjern, og ingen forstår den.

Det er som om de funksjonelle relasjonene gir meg en form for kontroll, jeg kan kontrollere hva jeg gir, hva jeg får igjen, jeg står med klare kort jeg kan bruke, mens i personlige relasjoner så er de eneste kortene jeg har min sårbarhet og usikkerheten vokser. Hva om de ikke liker meg? Hva så? Hvem faen bryr seg om de ikke liker meg? Og erkjennelsen av dette har gitt meg en solid forankring.

Jeg trenger folk som deler mer enn mine politiske overbevisninger. Jeg har hatt bekjentskap til folk som deler alle mine overbevisninger, men jeg har mislikt sterkt fordi jeg føler de ofte er falske eller performative på en måte. Men er de faktisk det? Jeg tror det kanskje er unnskyldninger for å komme meg unna. Jeg er så flink til å rasjonalisere, og jeg makter å logisk begrunne en umulig situasjon på de merkeligste måter. Jeg tror kanskje egentlig det handler mer om at disse menneskene faktisk er mer lik meg, de har mange av de samme problemene og interessene, og det frykter jeg fordi vi da faktisk kan bli, vel, venner. Yuck.

Jeg har også ofte hatt skikkelig transfobiske venner, og det uten store problemer, hvorfor? Fordi vi ofte deler visse egenskaper, et sett med usagte verdier, som ikke er konkretiserte. Det blir alltid et problem når de vil snakke om kjønnsinkongruens, selvfølgelig. Og da oppstår gjerne “misforståelser”, hvor de føler seg personlig angrepet, som om de forventa at jeg skulle være enig i alt de kom med. Denne dype inkongruensen mellom de som ofte deler mine verdier, og de som ikke gjør det, men som deler mine usagte verdier, er merkelig. Jeg tror mye av det ligger i at de transfobiske vennene har denne “mangelen” som gjør at de kommer mer på avstand, det er noe jeg vet vil gjøre et vennskap umulig langvarig, noe som gir meg et rom å navigere i. En nødbrems jeg kan trekke i når ting blir for vanskelig.

Jeg kan fortsatt merke de gamle mønstrene, de unnvikende tendensene i plutselig oppståtte sosiale situasjoner. Når jeg blir oppringt kan jeg føle et skikkelig “æsj”, det kan ta litt tid før jeg svarer fordi jeg rasjonaliserer i hurtig tempo alle årsaker til å ikke svare. “Hvorfor faen plager du meg med å ringe?”, men nå svarer jeg – og jeg får alltid mye igjen for det. Det samme med familiesammenkomster og diverse. Jeg føler på en nyvunnen energi i møte med folk, men merker også de tendensene til å ville trekke meg unna. Jeg kjemper på en måte i et dypt splitta sinn, men hvor den som trekker seg unna blir stadig mindre dominerende.

For å runde av så tror jeg at eksponeringsterapi i mitt tilfelle handla mindre om eksponering mot andre enn eksponering mot meg selv. Jeg måtte tåle å være i selskap med meg selv, forstå meg selv, innse mine verdier og min egen verdi. Jeg måtte blottes for meg selv, for å makte å overleve. Og plutselig ble alt annet mindre viktig. Jeg slutta å spille fordi det ikke ga meg en flukt fordi jeg ikke lenger trengte å flykte. Jeg gjør ting nå jeg bare drømte om for ti år siden, men hvordan havna jeg her?