En av de verste tingene med den verden vi har er hvor avhengig vi er av andre mennesker, og hvor lite som skal til før døra som forbinder et rom til et annet blir til en vegg. I det denne døra lukkes så slutter forbindelsen, noen ganger momentant, andre ganger gradvis over tid. Og i det du innser at døra har lukka seg så sitter du igjen i et rom som fylles av ting du skulle flytte over til det andre rommet, men nå er det ikke noe mer igjen. Det er bare disse tingene, som forstøver og tar opp plass, og ingen steder å plassere de. Klart, du kan erkjenne de og være lykkelig over at du har fått muligheten til å samle på de, men det er også alt du gjør med det. Du samler på det. Det bare forblir der i evig limbo.

Tilsvarende det du har i ditt rom finnes det et rom der ute med “dine” ting, som den andre ikke fikk flytta over heller. Interne vitser, morsomme øyeblikk, triste og forjævlige stunder, og nå går vi rett forbi hverandre der vi tidligere ville gitt hverandre en langvarig og kraftig klem.

Det er biter av deg selv du ikke lenger har tilgang på, elementer av hvem du er du aldri igjen kan uttrykke, og det smerter så veldig. Det er ingen utløp for de. Du kan finne noen som er tilsvarende, og kanskje flytte noe av dette over dit, men det blir aldri helt likt. Det kan bli like bra, kanskje bedre, men aldri likt. Du kan forsøke å male veggen, men du vet at de følelsene du en gang trollbindte den andre med forblir like under den nye malinga. Du dekker bare over det tapte, men det forblir et hull i deg like mye.

Du slår hull i veggen i håp om å finne dette rommet igjen, men du ser bare ledninger og rør. Det er ingenting i veggen. Den andre parten eksisterer plutselig ikke lenger, og du kan ikke sørge over tapet hellet fordi du vet at den har eksistert. Den forblir i deg uansett. Du er i limbo, du er i stase, du flyter, men det eksisterer ikke noe land rundt deg å navigere deg etter. Du kan forsøke å svømme, men du forblir værende akkurat der du er. Du får nye erfaringer, livet endrer seg, sesongen går fra sommer til vinter, snøen legger seg, men du er like mye deg selv uansett om du har på deg kortbukse eller en frakk.

Du kan forsøke å nå ut til andre igjen, gamle bekjentskaper, men du forstår med ett hvor mye tid som har gått mellom dere. Og selv om man dypest sett forblir seg selv, så farges man av minnene, erfaringene, og det livet en har levd. Du kan aldri unnslippe måten livet har trykket deg inn i en kategori, hvordan den stadig forsøker å slipe deg ned slik at du passer inn i en firkanta boks der du tidligere var en vakker sirkel. Og med ett sitter du igjen med et hodesmertende høylytt spørsmål –

Hvor er du, eller rettere sagt – hvor er jeg?