Fordi jeg sjeldent deler dypt i relasjoner til andre får folk et nokså feilaktig bilde av meg. De tenker jeg er uten feil, de tror jeg bare har alt på stell, at alt er perfekt, fordi de vet at de kan komme til meg for å få den beste hjelpen de noensinne har fått. Dette gjør det vanskelig den dagen jeg faktisk trenger hjelp, fordi da eksisterer ikke det noe tilsvarende.

Jeg tok opp denne tendensen i en relasjon en gang og fikk et nokså utdypende svar tilbake:

“i always had and still have this picture in my mind of you being this, not godlike or perfect but individual you would consider “Indestructeable” type of person that u can talk with, take advice, ask basically google material of questions and they would be indeed answered. this Indestructable picture ive placed on you has pretty much blocked all thoughts of “perhaps this person needs attention right now” instead ive been in short selfish and given you my info craving the attention instead of giving you any.”

Det er noe som går igjen i enhver relasjon jeg befinner meg i fordi jeg er så jævlig hengiven, jeg gir av meg selv så fullstendig, og når jeg trenger litt ekstra støtte så finnes det ikke noe igjen. Men det stemmer ikke helt heller. Det er bare det at jeg lukker meg selv så utrolig mye, jeg stenger og fortrenger alle de verste tankene så jævlig mye at de kommer ut i en evigvarende foss av intenst følelsesutbrudd. Jeg er ikke personen som sier at jeg sliter litt, fordi det føler jeg er å påføre andre noe ubehagelig, men plutselig så befinner vi oss i en posisjon hvor jeg har behov for å tømmes, og da kommer alt jeg har holdt nede.

Jeg blir ufeilbarlig og plutselig så dukker det opp noe intenst og rått som griper tilbake til noe helt ekstremt, og ingen vet helt hvordan de skal håndtere det. Jeg er jævlig takknemlig, men de fleste forstår ikke helt hvordan dette faktisk fungerer. Det er ikke slik at jeg nødvendigvis trenger støtte eller oppmuntring eller råd, men heller et utløp, et fristed, et safe space, for tankene og følelsene jeg sitter på. Jeg vet at det er jævlig mye, at jeg har visse veldig destruktive tendenser, som plutselig forgriper seg på vår relasjon og gjør den umulig i lengden.

Du tror jeg forventer at du skal dedikere evigmye tid til å skrive omfattende tilbake, når alt jeg trenger er å få slippe løs de verste tankene, og at de blir anerkjent. Jeg er ikke faktisk en informasjonkilde, ikke en ufeilbarlig og indestructable person, men et menneske, jeg også.

When will it be my turn, my turn
I’m not just some tragic victim
But when will I learn, will I learn
It’s just me in this world I’m alone I’m complete
Still waiting for my turn, my turn
Even though I’m outnumbered
Now, you have me torn, you have me torn
Can’t remember who I was before

Jeg vet mye av dette henger sammen med en slags schizoidal forhold til følelser, hvor jeg ikke føler de, men må bruke noe tid på å prosessere det, og da blir det plutselig lag på lag på lag med følelser. Jeg er også altfor god til å skrive, så da blir disse utbruddene veldig hardhendt beskrevet. Jeg skulle så gjerne ønske jeg bare kunne skrive “i sad :'(“, men det kommer heller en rant på noen tusen ord, og gjerne altfor sent eller i en tid det ikke passer seg.

Så kommer selvsagt medlidenheten også, som om det var den jeg ønska meg. Du forsøker å sette deg inn i noe du ikke har kompetansen til å hevde, og du står overordnet over meg i et forsøk på å “hjelpe”, du innskrenker min autonomi, du behandler meg som et barn, du skreller vekk alle de tingene jeg holder på, alt jeg er blir redusert ned til en enkel kategori slik at du kan angripe akkurat det og ikke trenger å anerkjenne meg som person, tar på deg et ansvar du aldri ble meddelt, en rolle ingen ønska at du skulle ha, og igjen angrer jeg på at jeg i det hele tatt delte med deg. “Du kan dele alt du vil med meg”, my ass. Du misbruker tilliten, du forkaster alle spilleregler, du bryter deg inn, murstein gjennom ruta, fordi du tror det er kullosforgiftning i leiligheta. Ingenting provoserer mer enn den. Du antar jeg har mista kontrollen totalt, frykter at jeg slår sprekker og ikke kan gjenreise meg, og nå må du foreta deg drastiske valg. Det er en mektig misforståelse, og uansett hvor mye jeg advarer om at dette kan skje så skjer det like mye uansett. Jeg blir til et barn i dine øyne, og jeg orker ikke tanken på å snakke med deg mer. Fordi hvordan faen kan jeg det når jeg viser deg mitt mest sårbare og du kutter meg i mindre biter fordi de er lettere å bære enn å se totalen av alt jeg har vist deg?

Dette har aldri egentlig ødelagt en relasjon, heldigvis, men denne tosidigheten i meg gjør det vanskelig å ha et forhold til meg fordi jeg er så evig avhengig av dine behov, og plutselig får du flere tusen ord om mine behov, når det heller burde være litt “give and take”. Det er synd.

De aller fleste som har litt kontakt med meg forteller at jeg er “next level”, “for smart for ditt eget beste”, “indestructible”, eller noe tilsvarende. Det er jo veldig gode komplimenter, ting som sikkert er rett, men det hjelper så lite når jeg, og den jeg er, plutselig slår sprekker. Fordi det er sant som en sa for lenge siden:

“You’re Bubbles who occasionally bursts”.