Jeg føler at vi gjør ungdommer en bjørnetjeneste som vi også gjør for de som sliter med alvorlig klinisk depresjon, eller suicidalitet, eller en rekke andre problemer. Vi forteller folk at det de føler nå er noe forbigående, at ting vil bli bedre, at dette bare er midlertidig. At selv om ting er veldig mørkt nå så trenger det ikke å føles slik for alltid, og en dag vil sola skinne igjen. Men stemmer det faktisk?

Blir ting faktisk bedre?

Vi har egne dager og store markeringer for mental helse, vi skal løfte dette fram og “snakke om det”, men gjør vi faktisk det? Forenklet sett kan en si at spiser du for mye blir du tykk, spiser du for lite blir du tynn, men vi alle forstår at det er flere faktorer som avgjør. Grunnleggende handler det likevel om et valg vi foretar, små valg hver eneste dag, som avgjør. Små valg som blir til store utfordringer. Og det er her vi gjerne gjør folk en bjørnetjeneste i det vi forteller de at ting blir bedre.

Det stemmer ikke. Det er ikke noe som faktisk blir bedre. Altså, for all del, mange opplever VGS i en liten forskrudd småbygd sammen med vrangsynte mennesker, hvor de føler de ikke får utfolde seg, og når de begynner på universitetet så føler de at livet plutselig faller på plass og de får bli noe mer. Selvfølgelig blir ting bedre da, men det er en manglende forståelse av hvorfor ting ble bedre. Vi antar altfor ofte at livet er noe passivt, at det er et sett med filmer vi ser på som noen setter på, og noen ganger er det gode filmer og andre ganger er det dårlige filmer, men vi innser ikke selv i hvor stor grad vi har påvirka filmene vi har satt på.

Så nei, ting blir ikke bedre. Livet blir ikke lettere. Du må gjøre livet lettere.

Jeg jobba en stund på en institusjon og hadde mye med en som var paranoid schizofren. Jeg kom godt overens med hen, og hen spurte ofte etter meg når jeg ikke var på vakt. De andre rundt lurte på hvorfor, hva var det jeg gjorde som var så unikt? Hen fortalte at jeg var snill. Hadde jeg magiske evner og berøring? Nei. Jeg så ikke “paranoid schizofren”, men en person. Jeg så ikke en diagnose, men en hvilken som helst annen person. Jeg snakka ikke om pjatt og fjas, men samtidig også på en tilsvarende måte jeg ville snakka med hvilken som helst om det. Alt ble gjort slik hen ville, og jeg så denne personen, anerkjente dens behov og ressurser, og strakk meg langt slik at hen fikk oppleve hverdagen nøyaktig slik som hen ønska. Jeg frykta aldri for min egen sikkerhet, til tross for å ha hørt historier om utagering. På kødd kunne jeg si at vi var like rare, og med det anerkjente jeg både meg selv som person, og hen som et medmenneske.

En del av markedsføringa mot mental helse-markeringer handler om å ta et øyeblikk og snakke og lytte til en kollega, eller en venn, som sliter. Fortelle de at “jeg er her for deg”. Men ofte er vi ikke faktisk faglig i stand til det. Vi har ikke den faktiske nødvendige kompetansen til å lytte, eller til å snakke ut om folks problemer. Vi mener det godt, men ofte sliter folk på en dypere måte enn det vi er i stand til å takle. Og dette forverres i det vi forsøker å sende de inn i psykiatrien. Der møtes de med apati, eller med uendelig lange ventelister, og når de har kommet fram til en med den nødvendige kompetansen kan det ha løst seg, men erfaringen sitter fortsatt igjen i de. Når de opplever problemet igjen så oppsøker de ikke hjelp.

Personlig så elsker jeg når folk forteller meg at “jeg er her for deg”, det høres så vakkert ut, og jeg forestiller meg det, og det gir meg en glød. Jeg vet det er løgn, jeg vet du ikke faktisk kommer til å være der for meg når tida kommer. Det har jeg erfart, men i det jeg hører det? Fint. Så lenge jeg har det bra så kan jeg leve på den fantasien, men i det jeg får det verre og du ikke er der for meg, så blir det verre. Så ikke lov for mye, ikke fortell det, ikke si det. Det er et romantisk og idealistisk ideal vi tenker er mulig å gjennomføre, noe vi vet kreves i et vennskap, men vi ofte ikke gjør når livet virkelig krasjer.

Vi må kunne være ærlige om mental helse, men det hjelper lite når du stemples og settes i bås i det du viser et symptom som ikke kan romantiseres. Det føles som om folk ønsker seg en lidelse, vi beskriver symptomer som om de var superkrefter. Vi ønsker så gjerne å være der for andre, vi ønsker å tilby noe, så vi trøster med lovnader vi aldri kan holde.

ADHD = quirky, og hyper-produktiv, men vi blir helt skremt når personen river dørhengselen av i et forsøk på å ta seg inn i sitt eget rom fordi de klarte å låse seg ute.

Autismespektrumlidelse = geni, savant, overmenneskelig intellekt, når de ofte ikke besitter disse evnene i det hele tatt, men sliter med alt alle andre tar for gitt.

Schizofrenispektrumlidelser = overnaturlig innsikt i vår virkelighet, “for smart for sitt eget beste”, når de ofte sliter med enorme vrangforestillinger, paranoide ideer, når de låser seg inne og isolerer seg fra alle i dyp eksistensiell frykt.

Bipolar = moro med så mye energi til å gjøre alt en bare ønsker seg, når de ofte opplever helt ekstreme depresjoner som skreller vekk alle ting de holder kjært og nært. Når de gjør ting på et par sekunder i ren impuls som de må bøte på resten av livet.

Depresjon = så poetisk og dyp du er, når belegget på tennene får sitt eget belegg, når motivasjon er så dalende at du ikke vet hvor sofaen starter og huden din slutter.

Angstlidelser = du er så organisert, når de ikke ser hvor mange timer du bruker på unødvendig bekymring rundt hver minste lille detalje i frykt for at noe skal stikke seg ut, når du møter opp presist på tida, men har brukt to dager på å forberede deg i rent angstanfall.

Borderline = intens, lojal, ekstremt følelsesmessig, når de ikke forstår hvor dypt du frykter å bli forlatt, når de ikke forstår hvordan du allerede føler deg forlatt og leser det i hver eneste setning de skriver til deg.

Jeg kunne fortsatt i det uendelige, men det har ingen hensikt. Jeg føler at vi snakker for mye om at vi bør snakke, men når vi får muligheten så stemples vi, og vårt skakkjørte psykiatriske helsevern kan bare behandle de absolutt verst utsatte, de mest pleietrengende. Det finnes ingen mellomting, ingen som kommer for å redde deg. Derfor mener jeg at vi gjør folk en bjørnetjeneste når vi snakker om hvor “midlertidig” de vonde følelsene er. Hvordan alt skal bli så mye bedre bare de holder ut litt til. Det trenger ikke faktisk å stemme.

Vi skjuler unna de verst lidende slik at vi kan fortsette å leve i en fantasi om at alle blir ivaretatt. De møter opp på sine egne egnede steder, ute av vårt syn, borte fra storsamfunnet, slik at vi ikke blir nødt til å innse at den verden vi ble gitt faktisk er nokså fucked. Slik at vi ikke blir skremt vekk av folk som ikke opplever eller oppfører seg nøyaktig lik alle andre, med symptomer som gjør de annerledes. Vi stempler de slik at alle kan forstå at disse menneskene tilhører en egen rase. Og vi bygger under denne ideen i TV-serier og filmer, hvor selv ordet “schizofren” blir sidestilt med noe farlig. Selv sykepleierstudenter, som lærer om dette, frykter å møte på disse i frykt for sitt eget liv. Vi googler mentale lidelser og leser forenklede diagnosekriterier som er ment å fange opp så mange aspekter som mulig, uten å sette oss inn i hvor forskjellig det kan manifestere seg. En tilstand som borderline har et gitt antall diagnosekriterier, et visst antall symptomer du må ha hatt en stund, men hvis du virkelig vil lære om borderline må du lese en bok på 654 sider. Da sier det seg selv at det er en lang strekning mellom disse to stasjonene, det burde være større forståelse for at det faktisk eksisterer og rommer langt mer enn en først skulle antatt.

Ting vil ikke bare bli bedre på en magisk måte, du må faktisk selv gjøre det bedre. Du må være din egen reddende engel, du må berge deg selv. Så ting kan bli bedre, men bare hvis du gjør det for din skyld. Du må gjøre det. Det kommer ingen andre. Du må selv finne sunne mestringsstrategier, du må selv navigere dette livet. Selvfølgelig finnes det hjelp, det finnes profesjonelle som er der for deg, men du må ofte selv oppsøke disse. Vi antar at verden er et nettverk bestående av mennesker, og at i det vi trenger hjelp så vil dette utløse en reaksjon et eller annet sted, noen vil se det, men det er ikke tilfellet. Du blir bare forbigått, du blir bare forlatt, du blir mistenkeliggjort og sykeliggjort, og etterlatt. Det trenger ikke være sånn, men du må selv ta det steget.

Vi trenger ikke en passiv forsikring om at livet blir bedre, at vi en dag vil våkne til en ny virkelighet, men et aktivt reisverk som sørger for at vi opparbeider oss den nødvendige kompetansen, og vi trenger veiledning for å finne konkrete strategier for å håndtere den verden vi ble gitt.