Åh Gud bedre folk er så jævlig kjedelige. Jeg vet ikke hvorfor, jeg vet ikke om det er et ledd i sterk anhedoni, eller avolisjon, eller apati. De tre forbanna A-ene, men faen så kjedelig folk er.

Det vakre med å få kontakt med folk over nett er at de lettere slipper seg løs. De er ikke forplikta til å vedlikeholde sin fysiske kropp, og kan møte opp usminka, udusja, uten at alt er på stell, og bare begi seg ut på et eventyr, de kan faktisk være mer lik seg selv, fordi hvis noe blir feil kan de alltids trekke seg tilbake. Jeg elsker det.

Folk er så utrolig overfladiske, på en helt merkelig måte. De forteller meg hva de forventer at jeg vil høre, men det er virkelig ikke hva jeg ønsker å vite. Når jeg spør de om hvordan det var i syden så sier de at de har bada, spist is, solt seg, “så mye fint vær!”. Fuck me. Jeg tar da vel det for gitt? Hvorfor faen ellers har du reist ned dit? Er du virkelig sjokkert over at det er fint vær i Spania eller hvorfor tenker du at det er det jeg ønsker å vite? Må jeg spisse spørsmålet mitt såpass mye at du evner å fange opp at jeg ønsker større nyanser enn et tilfeldig Facebookinnlegg?

Jeg hører og ser når du forsøker å stikke ned en annen verbalt, og jeg må selvfølgelig ofre meg selv i et forsøk på å roe ned situasjonen. Sørge for at alle blir anerkjent, sørge for at alle blir sett, og sørge for at ting ikke eskalerer. Jeg må selvfølgelig ofre eget selvbilde, mine meninger og tanker og følelser, slik at ting ikke eskalerer. Jeg ønsker alltid å svare direkte, men må dekke til alt slik at det ikke sårer. Folk er så jævlig porøse, det er bare luft. Jeg graver, men det er ikke noe mer, jeg innser at jeg faktisk bare veiver med spaden i løse lufta, har jeg virkelig blitt såpass psykotisk? Hvor faen er jorda jeg gravde i?

Hver jævla samtale inneholder forbanna small talk. Vi må liksom overøse med glidemiddel, og jeg håper på fullstendig penetrasjon, men du bare fortsetter å smøre på glidemiddel. Når er det nok? Når skal vi faktisk komme til et poeng? Må jeg virkelig lide meg gjennom en halvtime med pjatt for å finne noe av substans?

Jeg ser setningsoppbygginga, ordvalget deres. Hvordan de på liv og død absolutt må virke smartere. De snakker på en pseudoakademisk måte fordi det er vanlig kutyme her. Vi er i høyere utdanning, da kan vi ikke snakke på noen annen måte enn som om vi skulle skrive på en masteroppgave. Folk er livredde for å dømmes, mens jeg blir stempla og diagnostisert som en med paranoide ideer når jeg bare føler det? Folk holder fast i sikkerhetselen sin som om de satt i et fartøy i full fart mot en fjellvegg. Når de gjør en liten feil må de unnskylde det med alt mulig rart. De føler seg kleine, de føler seg rare, de må forsvare seg, de må få meg til å forstå at dette slettest ikke er vanlig oppførsel fra de. Jesus fucking Christ. Som om jeg noensinne har dømt de? De unngår de meningsfulle samtalene, og strever med å vedlikeholde en maske, en fasade som fylles av klisjeer. Jeg husker alt, så jeg husker også sist gang du var på sydentur, og hvordan du beskreiv den. Drep meg heller, stikk meg rett ned, enn å si akkurat det samme igjen. Gud bedre. Da ville vi i det minste fått noe å snakke om mens jeg lå der blødende.

“Det må være lov å kose seg litt”, hvem faen er det som begrenser deg? Hvorfor må du underdrive alt og begrunne deg selv så jævlig mye? Fuck off.

Alt er et jævla narrespill, hvor de frykter for sitt omdømme i enhver ting de snakker om. Som om enhver flause skulle komme på CV. Jeg ser og hører hvordan de unnskylder seg når de såvidt banner i frykt for å dømmes som uprofesjonell, eller den verste anklagelsen av de alle – barnslig. Jeg må virkelig holde maska når jeg hører “fy fader”, hver mimiske muskel i ansiktet ønsker å trekke seg sammen, jeg føler ansiktet mitt skjelve, som om det var en klappstol noen rydder vekk, som om det hadde gjort noe om du virkelig trykka til? Hva er det du frykter at skal skje? Fucking cunts.

Hvem du faktisk er skjuler du i sosiale konvensjoner, i et forskrudd syn på hva det er jeg faktisk ønsker å vite. Du antar at jeg er smart så du må si noe smart, og ordvalget blir så overdrevent fjernt at jeg ikke forstår hva du faktisk mener. Du sporer helt av, men ser tilbake og antar det er min skyld. Selvfølgelig kan jeg bli såra, og jeg setter også pris på at du forsøker, forgjeves, å ikke tråkke feil, men si da heller “unnskyld” enn å komme med en ordsalat. Ja, jeg er veganer, men fucking hell. Når er det jeg faktisk blir kjent med deg? Du presenterer deg med navnet ditt i et solid håndtrykk, men når er det jeg får vite noe om deg? Du må selvfølgelig føle deg trygg, men det må da eksistere noe dypere enn dette et sted i deg, den faktiske deg du bare viser liggende under teppet på rommet ditt? Kan du ta den fram så vi faktisk får snakka sammen? Vær så snill…

Folk er bare en samling av repetitive sosialdynamiske mekanismer, samlet i et stykke kjøtt de dundrer rundt med, og forteller meg meninger som om det var noe de selv har innsett, noe de har funnet på helt selv, “sine egne meninger”, my ass. De forstår ikke at jeg også vet hvor deres meninger kommer fra. Jeg har lest boka, jeg vet hvorfor du mener det du mener, hvorfor du sier det du sier, og også hvorfor du sier det på måten du gjør det på. Du stjeler ene foreleseren sine ord direkte, og tror du kan komme deg unna med det. Tror du ikke foreleseren har stjelt det fra et sted? Folk skal alltid befinne seg i trygge sosiale rammer, innenfor hva de anser som “normalitet” og det som er akseptabelt. De forteller meg de kleineste og rareste seksuelle hendelser som om de antar det er nok til å sette meg ut. Dawg, du må forsøke hardere.

Jeg kan dele med deg hvordan jeg fingra ei, følte at hånda mi hadde vært i et basseng, så ned på den og så at den var blodrød. Hele hånda var helt rød, og fingrene hadde rynker og svømmehud. En stank av konsentrert jern og andre mineraler oste i rommet. Det var vanskelig å puste, og jeg skjønte ikke først hva det var jeg så. Der andre hadde frika ut, forble jeg rolig, jeg beholdt min stoiske ro, og var nærmest mer nysgjerrig enn satt ut. Kan ikke hevde at motparten delte min fascinasjon i det jeg så at ansiktet hennes ble minst like rød som hånda mi.

Jeg kan fortelle hvordan jeg gikk ned på ei og fikk plutselig et stykke kjøtt eller en klump i munnen som gjorde at jeg umiddelbart brakk meg, men jeg forsøkte å døyve den så ho ikke ble satt ut. Du vet når du holder tilbake et nys? Det var litt det samme. Kan fortsatt føle den smaken, tror det var koagulert og gammelt blod. Forhåpentligvis? Ene hullet er jo ganske nærme det andre. Hva skal du ha til middag, min kjære?

På helse og sosial sto jeg foran hele klassen og beskreiv mannens kjønnsorgan i de mest fagre detaljer, jeg så at jeg satte ut lærerne og klassen forsøkte å sette meg ut med de rareste spørsmålene, uten å innse at jeg ikke biter på. Spør du meg om noe så får du et fullstendig svar. En lærer spurte en gang et dumt spørsmål, “er det noen av dere som har røyka hasj?” og jeg rakk opp hånda instinktivt. Spør du dumt, skal du faen meg få høre det.

De innser selvfølgelig ikke hvilken degenerate de har med å gjøre. Jeg vet mer enn deg, jeg vet mer om seksualitet enn deg, jeg vet flere nisjeting enn du vet, du kan aldri fortelle meg noe som vil sette meg ut eller ødelegge ditt omdømme. Et helt liv på nett sammen med verdens største avvikere har gjort meg desensitivisert for enhver rar historie, fordi jeg kjenner til en som fant opp konseptet. Åja, du har nettopp lært om en rar fetisj? Skal jeg ødelegge mitt omdømme nå eller holde kjeft og late som om jeg er sjokkert og overraska? Og selvfølgelig, når jeg faktisk forteller noe intenst og merkelig, ja – da er det ikke lenger akseptabelt. Fuck me. Jeg klikker, jeg orker ikke mer, jeg er så jævlig sliten.

De banner med en lav stemme, trekker ut “åh fy faaaaen” hvor ordene blir lavere og lavere for å understreke at “ja, jeg banner, men jeg er også bevisst at det ikke alltid er akseptabelt! Se på meg, er jeg ikke flink?”. Er det virkelig rart jeg blir psykotisk når jeg omringes av alt dette konstant? Hvor sliten jeg føler meg i enhver sosial sammenheng fordi jeg må bedrive brannslukking hele tida, og trøste de mest nevrotiske introverter, eller de mest hysteriske ekstroverter. Ja, det er virkelig jeg som lider av mentale problemer. Ja, jøss.