Enhver relasjon bygger på visse prinsipper, disse er gjensidig forsterkende i den forstand at når den ene parten gjør det, så bygger det seg opp en forventning om at den andre parten også skal gjøre det. Og i det dette blir gjort så blir forholdet forsterket. Det er et fundament som legges bit for bit, bestående av handlinger som grunnmur, som gir relasjonen en slags permanence i det dette gjentar seg over tid.

Et hus blir til, spiker på planke. Forholdet til andre har alltid en viss bakgrunnsmusikk som en danser etter. Og etter hvert blir selve dansinga til noe en gleder seg til, og gjør forholdet sterkere. Ethvert forhold krever at det er noe en aktivt gjør, gjerne en interesse, eller at en samles om noe vanskelig, som gir det en årsak til å fortsette å eksistere.

I grunnskolen og på VGS har du alltid skolen som et samlingspunkt, og går du tom for innhold i forholdet kan du alltid returnere dit for å få påfyll. Det er noe en kan gjøre i fellesskap, og det gir deg muligheter til å utfolde deg selv på en trygg måte. Du kan finne et fellesskap fordi du tvinges på et hundretalls mennesker daglig. Relasjoner er enkle fordi livet er enkelt. Du har trygge rammer og rom til å utforske både deg selv og andre i. Du har noe du kan returnere til når livet blir vanskelig, og du har et sted å skjule deg når det blir vanskelig. Dette endrer seg i voksen alder.

Høyere utdanning og universitetet er også tilsvarende VGS, men plutselig blir rammene endret. Der du på VGS sto friere, må du nå i større grad fokusere på hvem du vil bli, hvem du vil være, og hvordan du oppleves. Du har ikke friheten til å tenke at du alltid skal et annet sted, men du må leve her og nå. Du har ikke tida til å rote rundt fordi kravene øker. Både til deg selv og til andre. Prisen på billetten stiger, og du får færre sjanser til å oppnå en tilknytning. På VGS kan jeg mislike naturfag, men like norsk, men vi sitter fortsatt sammen. Enten i klasserommet, eller i kantina etter timen. I høyere utdanning så er selv hvordan en lærer mer opp til den enkelte, og forelesninger gir ikke så mye rom for sosial omgang. Du snakker løst under det akademiske kvarteret, men samtalene blir nesten alltid utelukkende til noe tull. Der det tidligere var mulig å danne relasjoner på en fri og naturlig måte, må du nå bevisst gå inn for det. Det krever at du ikke bare gir av deg selv, men at det du gir virker på en hensiktsmessig måte.

Etter høyere utdanning er du fullstendig ferdig. Nå må du finne hobbier og interesser, mer flytende samlingspunkter hvor du ikke tvinges til å forbli i noe, noe som også gjør at vennskapene og relasjonene du danner deg forblir flytende. Folk er også annerledes, de er mer posisjonerte, de har allerede opparbeida seg vennskap og relasjoner, og har fått inn alle de ønsker seg i sitt liv. Folk oppsøker ikke disse samlingspunktene for å skaffe seg nye bekjentskaper, men heller for å vedlikeholde en interesse. Det er slettest ikke umulig å danne forhold, men det blir vanskeligere.

Folk får seg kjæreste, barn, de har en jobb som krever sitt. Energien som før var ubegrensa blir nå stadig innskrenka, og byrden blir større ved ethvert uforutsigbart forhold. Tida strekker ikke til. Samtalene blir overfladiske, og konkretisert rundt noe svada. Folk glemmer at de allerede har snakka om noe, og de gjentar seg. Handlingene gjentar seg. Folk preges av sykdom, av bortgang, av uforløste hendelser fra sin fortid. Og hvordan skal du angripe dette problemet? Det er ikke lett å skulle gripe fatt i noen som allerede har “deg”, og har hatt “deg” utkrystallisert i et vennskap som har vært pågående i femten år. Din posisjon fylles allerede av noen andre, så du må takke deg med å få en mer perifert rolle. Du jobber deltid, uten betaling. Du tenker at du kan jobbe deg til en bedre posisjon. Og plutselig endrer interessene seg, og du mister bindeleddet, og relasjonen faller i grus. Du står der med noen måneder arbeid som for alltid vil forbli ulønna.

Dette er også problemet når en, som en ofte gjør i voksen alder, forsøker å gå tilbake i tid. Du når ut til en tidligere bestevenn, en du kjenner veldig godt, selv om mange år har gått. Forbindelsen blir sterk i starten fordi den innebygde kjemien, den opprinnelige årsaken til vennskapet, alltid forblir der. Dere er de samme menneskene, har fortsatt opplevd så mye likt, og har like måter å oppleve verden, men plutselig krasjer dette idealet med en virkelighet som oppleves mer kynisk og kald, og “voksen”. Relasjonen forblir værende i fortid, et evig hav av tid er vanskelig å navigere. Tida har skrapt i måten du er på, den har satt sine spor, og du kan forsøke å sminke deg tilbake, men du forblir prega av det. Du har allerede opplevd en rekke ting, og dette har gitt et handlingsrom som for alltid vil virke innskrenka og for alltid forbli lite. Du har ikke lenger den aksepten for avvik, for feil, for problemer. Det passer ikke inn. Jeg tror du er en, du tror jeg er en annen, og når disse to møtes oppstår gnistninger og konflikter. Fordi hvem faen tror du at du er som kan få definere meg basert på noe jeg slettest ikke er? Du ser likhetstrekk mellom den jeg er i ditt sinn og den du har opplevd tidligere, selv uten historisk presedens for å mene det. Selv uten begrunnelse, og du stemples og settes i bås. Og du kan aldri unnslippe dette, men må nå forsøke å navigere deg igjennom det. Og her slutter ethvert forsøk på å reetablere noe som helst.

Vi er, til tross for alt, egenrådige og sta. Vi mener vi vet best, og de aller fleste begrunner sine standpunkter emosjonelt. Da oppstår det en konflikt når den ene parten forsøker seg på en objektiv tilnærming, den virker kald, og virkelighetsfjern for den andre. Og plutselig står du der, et vennskap fattigere, men med visstheten om at det ikke gikk. Det romantiske bildet du strevde med å skape ble forvandla til noe avskyelig. Og du kan ikke engang se hva du fant tiltrekkende ved det. Du forsøkte å male med oransje, fordi det er en farge du aldri har prøvd å skape noe med tidligere, men i det du begir deg ut på forsøket har du forvandla noe alle ga komplimenter på til noe andre kommenterer “jeg ser du har malt”. Forhold fra fortida blir ofte prega av et ønske om at den andre parten ikke har endra seg, men stått stille. Når vi likevel møter det livet den andre har levd, med disse forandringene, så skjer det noe nærmest anomisk.

Vi forblir rotløse i møte med dette. Vi antok at det var visse spilleregler, men får ikke et motsvar når vi bryter de fordi de er så konkretiserte. Og heller enn konfrontasjon får du en kald skulder, og må takke deg med at forholdet er over før det i det hele tatt begynte. Du preges av det, og etter hvert gir du heller opp. Du er ikke avoidant, du bare orker ikke. Du er ikke ensom, fordi du innser at du er den eneste du kan stole på. Det er anomisk i den forstand at vi har mista strukturen som tillot vennskapet å blomstre, og uten vann visner det bort. Der noen normer gjaldt under de verste periodene, så blir de skjøvet til side, og en opplever heller mindre retning og form. Det blir vanskeligere å forholde seg til hverandre, fordi en kan ikke samles rundt en ting, men må forholde seg til hverandres liv så fullstendig. Og det krever betaling i form av energi en ikke lenger har, et overtrekt kredittkort som myndighetene setter foten ned for. Og du står der, igjen, uten betalingsevne.