Dette er noe jeg opplever som til dels veldig sært å forsøke å beskrive, det er noe som er vanskelig å forstå med mindre man har levd uten fysisk kontakt en stund. Mennesker er sosiale skapninger, og berøring er essensielt for god helse. En del terapiformer er jo nettopp innrettet slik, hvor berøring er en viktig komponent. Spedbarn må jo faktisk få berøring, og jeg tror ikke egentlig det er noe mindre viktig i voksen alder. Vi mister så mye av det som er oss når vi ikke får kontakt. Det er som å putte en mynt på en myntkikkert når du står på en utsiktspost, og du kan knapt beskue stranda på andre siden av havet. Jeg står der rett ved siden av deg, men det er et helt rom mellom oss to.

Jeg savner ikke berøring, tilsvarende det at jeg ikke egentlig savner andre mennesker, men jeg opplever virkelig gnister ved berøring. Det er veldig spesielt fordi jeg anvender det aktivt i jobbsammenheng eller når jeg går inn i en rolle som omsorgsyter, men i det private så mangler jeg nærmest muligheten eller evnen. I rollen jeg ofte er i så berører jeg, men jeg opplever ikke den gjensidige gleden fordi den ofte er til dels fordekt av denne masken jeg bruker. I det private, i den grad jeg faktisk får gjensidig berøring, så skjer det ting i meg som er magisk. Det er virkelig narkotisk.

Folk vet at jeg ikke er en som kommer til å berøre de, og de unngår også å berøre meg, eller komme borti meg, det er som en uskreven regel, folk forstår det, folk ser det. Jeg viker fra de, jeg står ikke på de, jeg er ikke nær de, jeg setter meg slik at det ikke er en liten sjanse for å komme borti. I jobb så er det nærmest motsatt, jeg kan være der fysisk for pasienter, terapeutisk berøring er ofte viktig for personer som ikke har så mye annet, men jeg evner ikke å gjøre det samme med kollegaer. Jeg er ikke en som gir klemmer, selv om jeg elsker å gjøre det, selv om jeg elsker å ha fysisk kontakt. Det er et aspekt jeg ikke unner meg selv, og alle kan se det i måten jeg fungerer i et rom, hvordan jeg distanserer meg fra alle og enhver.

I de periodene hvor dette skjer gjensidig så opplever jeg en intens kjemi mellom oss, det er en forståelse av vår relasjon som er helt uvirkelig. Det er noe hypnotisk over det, hvor alt annet bare forsvinner, og vi omfavnes i de par sekundene med berøring. Det virker så unaturlig å skulle beskrive dette, fordi det høres og lydes så creep ut, men det er virkelig ingen annen måte å få gjort dette på. Jeg oppsøker det ikke, jeg unner meg det ikke, og jeg vet at jeg dreper potensielle relasjoner ved å la være. Ord er ord, men det er gjennom handlingene de får et reisverk, det er nettopp der ting bygges, i de små tingene vi gjør når vi smelter sammen.

Selv når jeg skal overrekke en annen en ting, type en penn, så holder jeg den slik at de kan gripe fatt i den uten å komme i kontakt med meg. Det er litt som når jeg gikk på speideren og du lærer hvordan du skal gi noen andre kniven ved å holde i den skarpe enden selv, bare at den “skarpe enden” nå er min fysiske bolig. I de milisekundene vi kommer borti hverandre merker jeg likevel hvor ufattelig og utrøstelig berøringssulten jeg faktisk er. Det er som om noen lager mat når jeg eksplisitt har bedt de la være, jeg kan lukte det i lufta, jeg merker det i magen, hvordan den romler. Jeg er så jævlig lei.

Jeg skulle gi noen noe og i de sekundene vi berørte hverandre så opplevde jeg gnistninger som gjorde at jeg mista meg selv. Lyset ble slått helt av, og jeg forsto hvor sulten jeg var. Hvor sliten jeg var. Hvor mye jeg trengte en venn.

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke unner meg selv det, jeg skyr det, men aner ikke hvorfor eller hvordan det ble slik. Jeg har blitt mye bedre til å oppsøke det, men likevel så føler jeg meg så utrolig mager. Jeg er som skinn og bein, sulten etter et tiår i det verste mentale fengselet. Jeg vil bare ha en klem, men jeg kjenner ingen. I motsetning til andre som opplever et narkotisk stoff så oppsøker jeg det likevel ikke. Jeg er så avhengig, men jeg unner meg ikke det. Jeg vet ikke om det er fordi jeg tror det er giftig, men jeg vet hva konsekvensene av det kan være.

Jeg opplevde den beste klemmen noensinne for noen måneder siden, og det som ble betrakta som nervøsitet, var egentlig i virkeligheten nærmest en fullstendig kollaps. En anerkjennelse av hvor mye jeg hadde tapt, hvor mye jeg hadde forsakt, hvor mye jeg hatt gitt opp, i et forsøk på å overleve. I et desperat forsøk på å fortsette å eksistere til tross for hvor lite jeg ønska å leve. Min skjelving, min risting, ble ansett som nervøsitet, og med rette, men det var så jævlig mye mer. Jeg ville ikke gi slipp, jeg ville stå der i to timer, fullstendig brista, fullstendig blotta for alt. Jeg måtte gi slipp, fordi det ikke hadde vært noe hyggelig syn, fordi jeg vet hva som holdt på å skje. Jeg holdt på å skrelle vekk alle lag, og bare la den gutten jeg fortrengte skinne igjennom, å bare la den jenta jeg forglemte skimte fram mellom hvert hjerteslag. Jeg holdt på å presentere meg selv slik jeg er, og det kunne jeg ikke. Jeg kan aldri det. I fullstendig lykkerus holdt jeg på å overgi meg selv til denne personen, bare vise alt jeg var, helt fortapt, helt borte, men jeg holdt maska. Jeg tror ikke egentlig det hadde gjort noe, jeg tror du hadde hatt forståelse, men jeg kunne ikke vise hvor utrolig mye det betydde for meg.

Jeg ble revet i biter, og jeg så ned og forsto ikke hvordan bitene fungerte sammen. Jeg forsto ikke hvordan de i det hele tatt kunne være en del av meg, og hvordan jeg skulle klare å pusle dette sammen igjen etter. Jeg følte meg så utrolig sårbar, mitt skjold holdt du og etterlot meg blotta foran tusenvis av mennesker midt i Norges mest trafikkerte by. Et endeløst hav av inntrykk, stimuli, mennesker overalt, biler som bråkte, trikken som suste, folk med uttallige ord skrevet i subtile ansiktstrekk, mimikk som forklarte meg hele deres livshistorie. Du blotta meg, og jeg måtte forsøke å dekke meg til. Men jeg ønska det, jeg ville være der for deg, fullstendig.

De tjue minuttene etter var helt på autopilot. Det basale i meg var alt som var igjen, jeg hadde falt helt for denne virkeligheten, en hvor jeg kunne igjen få oppleve ektefølt og gjensidig glede. Jeg var sulten, og du serverte det beste måltidet en fange kunne bedt om. Jeg er så takknemlig, selv om jeg aldri fortalte deg det.

Du reanimerte meg så fullstendig, jeg var som et lik du blåste liv inn i. En tom kropp du fylte, uten å selv forstå det. Jeg ble for intens i min iver etter å gjengjelde det, men du vekka meg så fullstendig til livs igjen, som om du grep tilbake i tida ledet meg tilbake hit. Du grep tak i hånda mi og førte meg tilbake til virkeligheten. Det var noe magisk ved det, uansett hvor kortvarig det var.

Det verste med min mentale tilstand er egentlig hvor ufattelig mye jeg ønsker og elsker berøring fra de jeg elsker, men jeg lar aldri noen komme til det punktet hvor dette er mulig. Jeg slipper de ikke inn, jeg lar meg ikke føle det. Jeg utagerer og trekker meg fullstendig tilbake før det når det punktet, jeg friker helt ut og blir rar. I motsetning til så mange andre så sliter jeg ikke sosialt i den forstand at jeg ikke forstår hva som kreves. Jeg vet så utmerket godt hva som kreves, jeg kan sette opp en tiltaksplan akkurat nå som vil gi meg det om noen måneder, som vil føre til lykke, men jeg gjør det likevel ikke. Jeg greier ikke. Jeg hater det så jævlig mye. Jeg vet at hvis jeg vil løpe maraton så bør jeg gradvis øke intensiteten og lengden jeg løper over en gitt periode, og akkurat tilsvarende er det når jeg nå forsøker å begi meg ut i verden, men jeg knyter ikke joggeskoene, jeg går rundt med støvler i sommervær.