Mennesker er som speil, vi eksisterer ikke utenom andre. Uten andre mennesker blir vi som hjerner fanget i glass, bare sakte råtnende kjøtt som flagrer i vinden, og beveger seg etter impulser. Mennesker er impulser, de bidrar til å kontekstualisere verden, de gir motsvar, bekreftelser og avkreftelser, de bringer med seg baggasje, de gir stress, men også glede. De fungerer som speil i den forstand at hvem vi dypest sett er kun kan bekreftes gjennom andre. Kun gjennom andres øyne kan vi skimte vårt eget speilbilde.

Du kan ha din helt særegne stil, ha en utradisjonell hårfarge, høre på noe rart som du kaller musikk, spise de merkeligste tingene, men gjør du det virkelig hvis du ikke har andre som kan se det? Som kan kommentere på det?

“Hvis et tre faller i skogen og ingen hører det,

lager det da en lyd?”

Spørsmålet er filosofisk, fordi vi kan anta at det gjør det, men tilsvarende et tre så er jo spørsmålet om vi i det hele tatt eksisterer hvis ingen ser oss? Fordi hvem er vi egentlig uten andre? Omtrent alt ved deg er et signalement til andre mennesker, så hvorfor gjør du det da hvis ingen er rundt deg, hvis du verken er i skogen eller har andre rundt deg? Selv treet i dette spørsmålet er jo omringa av trær i skogen, mens du ikke har noen andre.

Du bruker parfyme slik at andre skal føle at du lukter godt, fordi du slutter jo å lukte deg selv etter noen få minutter med eksponering. Du farger håret ditt for å skille deg ut, for å se bra ut, men “se” er et operativt ord i denne setninga. Du ønsker at andre skal se deg. Og du gjør “deg” gjennom å gjøre ting som bidrar til at andre kan lettere “se” deg. Det å være er altså en aktiv ting du bedriver med daglig, ukentlig, årlig. Hvem du var i fjor er ikke egentlig hvem du er nå fordi hvem du er omringa har endra seg.

Jeg levde lenge i fullstendig isolasjon, kun “sett” gjennom en digital verden, et konstruert speilbilde basert på hvem jeg ville være, men ikke den jeg virkelig var. Det var lett å tenke tanken på solipsisme, at det bare var jeg som eksisterte, fordi jeg var den eneste jeg kunne oppfatte. Andre mennesker ble tekst på skjermen, eller lyder igjennom hodetelefonen. De ble videoer på nettbrettet. Jeg kunne ikke ta på de, eller gjøre noe med de, men de svarte på meg og reagerte på hva jeg gjorde. Tanken om at det bare var jeg som eksisterte var ikke en reell tanke, men likevel en konsekvens av isolasjonen.

I april fikk jeg kontakten med ei jeg ikke hadde hatt kontakt med på veldig lenge, og den “jeg” er ble igjen rekontekstualisert. Var det virkelig meg jeg presenterte for henne? Eller var det en ønsketenkning jeg selv konstruerte for å passe hennes idealbilde av meg?

Jeg vet at jeg er egenrådig, sta, og har en identitet som er forankret, men likevel visste jeg ikke hvem jeg ble etter hvert. Hvem var jeg i relasjonen vår? Og var det faktisk meg eller var det også en konstruksjon? En god eller dårlig imitasjon av hvem jeg egentlig er? Det er problemet med isolasjon, du aner ikke egentlig hvem du er fordi du lenge levde uten bekreftelser eller uten evne til å eksperimentere. Sagt på annen måte, du levde ikke, du bare eksisterte. Og nå fikk du igjen muligheten, men du forvilla deg inn på områder du ikke hadde adgang, og når noen ville forvise deg så tapte du deg selv igjen. Hvem er jeg på andre siden av vår relasjon?

Jeg har de samme verdiene og politiske overbevisningene jeg har hatt omtrent hele livet, men de forklarer egentlig veldig lite om hvem jeg egentlig er. Jeg føler meg smart, en IQ-test forteller meg at jeg er smart, veiledere og andre forteller meg at det jeg sier og gjør er smart. Men er jeg faktisk smart eller virker jeg smart? Jeg har en evne til empati som jeg føler mange mangler, jeg evner å sette meg inn i situasjoner jeg ikke selv har opplevd, og klarer å føle det andre føler, selv uten erfaringene. Føler jeg det virkelig eller speiler jeg de?

Andre blir dypt sjokkerte, og veldig satt ut i situasjoner som framstår ekstreme, mens jeg står der nærmest stoisk. Mangler jeg evnen til å føle eller føler jeg på en annen måte?

Hvem er jeg?