Toget kommer snart.

Jeg fråtser meg i negativitet, i lidelsen, jeg er på buffet og velger i mengder, jeg fyller tallerken med fortvilelse, og ser med glede på en skinnende ny tallerken jeg griper mot med lubne fingre i håp om å få fylle den også før jeg setter meg ned for å spise. Åh, jeg glemte å hente negativiteten, kanskje en kelner kan gjøre det for meg?

Hvor lenge har jeg vært slik? Jeg husker at folk alltid opplevde meg som veldig “cheerful” og “bubbly”, et av mine mest anerkjente kallenavn var nettopp “Bubbles” fordi jeg har denne Jekyll and Hyde-kvaliteten. Jeg er både overbevist og fullstendig optimistisk til andre, overøsende med de vakreste ord, setter ut selv fjerne bekjente og medstudenter med hvor utrolige de er, samtidig som jeg dreper ethvert håp på at jeg selv fortjener noe tilsvarende. Gir de meg et kompliment skyter jeg det død før jeg rekker å tenke, før jeg i det hele tatt har foretatt meg står jeg der med en rykende pistol, jeg har instinktivt avvist det.

Fy faen jeg hater når jeg forsøker å dele noe av mitt liv, en vanskelig opplevelse eller noe tilsvarende og får et helt script tilbake som de også har anvendt på andre i lignende situasjoner. “Åh, jeg forstår. Det må ha vært en veldig vanskelig opplevelse!”. Fucking hell, jeg blir så sint. Jeg må selvfølgelig stå der stoisk og nikkende anerkjennende, men innerst inne vil jeg virkelig slå løs på de, denge løs på de til blodet spruter og knokene sprekker. Det er den raskeste veien til ren frustrasjon. Selvfølgelig handler det om at jeg ikke takler å være sårbar overfor andre, men samtidig så kommer det av en forståelse av at du ikke egentlig virker empatisk, bare at du så gjerne vil være det. Du vet at dette krever empati så du bruker et manus du ble gitt og sosialisert til, et hvor du er så jævlig forståelsesfull og virker så medlidende. Det er en falskhet i det fordi jeg vet utmerket godt at du ikke nødvendigvis føler på det, du bare vet at situasjonen kaller for noe slikt og da kjører en algoritme internt i deg.

“Vanskelig situasjon > uttrykk empati, kjører manus nummer 47”.

Da greier du ikke å bare lytte, eller å forsøke sette deg inn i dette fra min synsvinkel, men vil heller virke overordnet det hele. Medlidenhet dreper meg, det er min verste tendens.

Jeg opplever andre som jattende med i noe jeg slettest ikke mener, de forteller meg “ja, så absolutt!”, som om jeg ønsker at de skal bekrefte det jeg sier, og når stillheten tar oss fordi de er livredde for å mene noe rundt meg så tar jeg meg selv i å kle meg i den. Fuck deg, hvorfor tør du ikke mene noe? Må du alltid være så jævlig enig i alt jeg sier? Greier du ikke å mene noe annet enn det jeg mener?

Vi står og snakker og alt jeg sier er som ord fra profeten, hvorfor er du slik? Kan du ikke bare fortelle meg hva du mener? Hvorfor må du forsøke å fordekke det i en endeløs ordsalat av ord og begreper du ikke mener før du forsiktig hinter om noe som er i samme gata som det du faktisk mener? Jeg kjører bilen, men du slår av GPS og forventer at jeg skal finne fram.

Før orda er ordentlig uttalt ligger de døde på bakken råtten og forjævlig der det for bare et par sekunder siden yret av liv. Fuck deg, si noe annet, vær så jævlig vennlig. Gjør meg en eneste tjeneste i dette livet og fortell meg noe annet enn nøyaktig hva jeg forventer at du skal si? Ja, kanskje jeg er eldre enn deg, kanskje jeg har autoritet over deg, kanskje du føler at jeg er smartere, kanskje føler du at jeg vet bedre, kanskje føler du at alt du sier er så dust og dumt, men FORTELL MEG NOE ANNET. Vær så snill?

Igjen sitter jeg her skrivende på et mesterverk en annen skal få nyte godt av, mens jeg ikke får sjansen til å engang se fruktene av. Tror du ikke jeg er jævlig glad i frukt? Hvorfor kan du ikke bare grille meg i det minste? Du forteller alle andre hva du mener om meg, men holder igjen rundt meg? Hvor er logikken?

Jeg fråtser, jeg sikler i det jeg sluker lidelsen rått, og klager på at den gikk ned altfor lett. Den er ikke mettende, og jeg ønsker meg enda mer. Jeg trenger ikke sterk drikke for å få det ned, lunkent vann som har stått stille i tre uker fungerer utmerket.

Det er så sjukt hvor ulidelig positiviteten er. Hvordan folk maler veggene med den for å skjule hvor tomt rommet egentlig er, hvordan alt er så engasjerende, hvordan de mest banale ting beskrives som “det var sterkt og viktig!”. Fuck deg. Brenn i helvete. Gud bedre om jeg må lide meg gjennom et innholdsløst “live laugh love”-skilt, “start your impossible”, how about you go fuck yourself?

Avskyr jeg den falske positiviteten folk bruker som glidemiddel fordi jeg selv ikke ønsker å trekkes med og inn i noe? Problemet er jo gjerne at folk faktisk mener det positivt, de lyver ikke, de kødder ikke, de er positive. Og det er skummelt, det er skremmende, fordi innerst inni meg, dypest sett, er jeg også positiv. Og hvis jeg anerkjenner deres positivitet, må jeg også anerkjenne meg selv.

Jeg er tydeligvis sendt hit for å løfte alle andre, men samtidig tråkkes ned i høflighetens navn. Ja, selvfølgelig, stå på meg så du får se over gjerdet. Det regna dagen før og jeg bader i gjørme, men så lenge du får sett over så går det helt fint. Jeg spør deg hva du ser, og du lyver og sier at alt ser så flott ut på andre siden. Kan du ikke i det minste se ned i et sekund før du sier noe? Ser du ikke at jeg drukner her? Jeg får ikke puste, det er så jævlig, alt flyter liksom rundt, og jeg føler smerter i ryggen jeg ikke trodde jeg skulle føle før jeg fylte 70. Så vennligst, for en gangs skyld, fortell meg hva du faktisk mener. Fortell meg hva du ser før jeg faller sammen og du aldri igjen får se det?

Vi skal jo tross alt gå hele veien til togstasjonen, du kan i det minste fylle tomrommet med hva du faktisk mener, fordi i det vi setter oss på toget så er det takk og farvel.