Dette er et vanskelig tema å diskutere fordi måten jeg føler på er så forskjellig fra andre mennesker. Jeg føler egentlig ikke et savn i min sjel etter andre, og tror genuint jeg kan klare meg alene ganske så fint.

Jeg var så heldig, eller uheldig om du vil, å få være en del av en fantastisk gruppe mennesker i lang tid. Fra omtrent 2014 til 2020 var jeg en del av et levende nettverk av mennesker som eksisterte rundt omkring, fra Norge til Sverige, fra USA til Japan. Vi var med hverandre omtrent hver eneste dag, diskuterte og snakka om alt i lange chatter og anrop på Discord. Mye av dette var i forbindelse med min spilleavhengighet til FFXIV, men det blødde også ut til den virkelige verden. I starten var vi rundt ti, men gradvis ble vi til en sammensveisa gruppe på rundt fire-fem. Det var andre spill, filmer, serier, bøker, hendelser fra fortida og framtida.

Når en expansion kom ut var vi med hverandre fra vi våkna til vi la oss, genuint 12 timer hver eneste dag i intense chatter og diskusjoner i flere uker. Vi snakka om graviditet, vi oppretta og vedlikeholdt forhold, familiedrama, de merkeligste seksuelle fantasier og historier, “the bridge”, “the plop”, “large enough” og konflikter i arbeidslivet. Intens depresjon, hjertesorg, men også de beste øyeblikkene. Jeg hjalp ene med NAV, med sosialstøtte, med utdanning. Oppmuntra og motiverte den andre til å forsøke seg på jobb, til å få seg en kjæreste. Det var noe utrolig vakkert over vår relasjoner, og vi utfylte hverandre på en veldig god måte.

Det var et fellesskap, men et skjørt et samtidig. I motsetning til vennskap etablert i virkeligheten kunne disse når som helst, uten forvarsel, avsluttes. Det ble vanskeligere og vanskeligere ettersom vi også fikk kontakten på Facebook, og over telefon, men de sto fortsatt fritt til å forlate når som helst. Jeg følte meg ofte tynnslitt fordi jeg måtte fungere som et slags bindeledd mellom ulike mennesker som ikke egentlig likte hverandre, som hadde interesser og meninger som gikk på tvers av alt. Jeg er en kontroversiell person, og jeg måtte fornekte mine behov og ønsker til fordel for de. Uttalte jeg meg om noe jeg mente så var jeg for direkte, ordene mine sårer alltid. Folk forventer total underkastelse, og når de ikke får det så opplever de det som et personangrep.

Jeg husker en hendelse i 2017 hvor nettverket gikk i oppløsning mellom to blokker venner over noe som egentlig var ubetydelig, men som fikk alvorlige følger. Jeg ble så utrolig sliten av å måtte være den som forhandla mellom de, som forsøkte å finne en løsning, en forsoning mellom de. Jeg elska de alle, men de hata hverandre. Jeg ofra alt jeg var, jeg ble så intens i mitt iver etter å forsøke å ro nettverket tilbake til hva vi en gang var. Til slutt rakna jeg fullstendig sammen, og kutta all kontakt med alle i to måneder. Når jeg kom tilbake var det for sent, det var ingen løsning, og jeg fikk valget mellom den ene eller den andre siden. Dette såra meg så utrolig mye.

Vi kom styrka tilbake, men min tillit til andre ble så svekket at jeg ikke tok initiativet til å etablere nye vennskap. Jeg tok ikke imot nye impulser eller folk, men forsterka de få jeg hadde. Jeg ble oppløst i nettverket, og eksisterte utelukkende for å tilfredsstille deres behov og ønsker.

I 2020 opplevde jeg for alvor en krasj, jeg innså hvor mye tid jeg brukte på dette og hvor mye jeg hadde neglisjert meg selv. Jeg levde for de, jeg var selvutslettende der for de, men jeg satt fortsatt på stedet hvil i samme posisjon, på samme sted, som i 2014. Jeg så meg i speilet og gjenkjente ikke meg selv, jeg var tjukk, med en helt vill skjeggvekst, klær jeg ikke følte var meg, uten musikksmak, filmsmak, uten noe særlig ambisjoner eller tanker om framtida. Jeg fortalte alltid at jeg skulle bli noe, men det var den samme sangen jeg sang på i 2014 som i 2020. Jeg hadde ikke gjort noe for å oppnå dette, ingen forsøk i det hele tatt. Jeg måtte gjøre endringer, og det medførte en, slik jeg alltid gjør, total separasjon. Jeg kutta kontakten, slutta å spille, og fokuserte eksklusivt på meg selv. Jeg sletta Discord, og la fra meg hele dette nettverket.

Spørsmålet jeg stiller meg er hvorfor savner jeg ikke deg? Du var min aller beste venn, du var en person jeg er fast bestemt på at hvis jeg får en datter så skal jeg oppkalle henne etter deg.

Jeg kan være med på ting, på familiesammenkomster, ut for å drikke, ut for å spise, være med på kino, delta i ting som gir meg genuin glede, henge med folk, diskutere og snakke, spesielt en i familien jeg gjerne vil bli bedre kjent med, men når jeg kommer hjem så kan jeg også aldri gjøre det igjen. Det er helt greit for meg. Så når jeg forlater deg på toget på Oslo S fast bestemt på å møtes igjen, så er jeg ikke pågående for å møte deg igjen. Vi har neste mandag som en løs avtale, men når det likevel ikke går så er det vondt der og da når jeg sitter på t-banen ved Stortinget, men når jeg kommer hjem så er det ikke slik at jeg spør når vi skal møtes igjen. Savner jeg deg ikke?

Jeg tenker veldig mye på det nettverket jeg hadde, det jeg har hatt tidligere, dette vennskapet jeg fikk igjen i 2024, og jeg undres. Hvorfor motiverer det meg ikke til å forsøke igjen? Til å begi meg ut på nye eventyr? Jeg forklarer i detaljer hvordan en person skal gå fram for å få det beste utgangspunktet for å få seg en kjæreste, og det fungerer så utmerket godt, men jeg benytter meg ikke av den samme ramma. Hvorfor ikke? Vil jeg ikke ha den nære kontakten?

Et vennskap jeg får i 2024 kommer så fort nært på meg at jeg blir engstelig, skikkelig blast from the past og jeg blir mer og mer redd som tida går. Hun har alltid hatt denne effekten, en merkelig måte å skrelle bort alle lagene mine. Jeg vet ikke om jeg evner å fungere i en kapasitet hun aldri har etterspurt, og jeg forsøker forgjeves å kompensere, men det blir helt feil, og til slutt skjer det ting mellom oss som, jeg erkjenner, dessverre neppe kan fikses.

Mange med sosial angst eller på autismespektrumet eller har diverse andre ting gående for seg er usikre på hva som trengs. De forstår ikke det sosiale spillet, eller hva de må gjøre, eller hvordan de skal fungere, eller de forstår ikke andre mennesker. Jeg er ikke det, jeg vet hva som kreves for å komme i mål, for å oppnå noe, men jeg gjør det ikke. Ikke litt engang. Jeg ser at noen sender meg en melding og jeg vet at hvis jeg svarer på en bestemt måte så vil det utløse en kaskade som eneste sluttprodukt er et vakkert vennskap, men jeg svarer ikke umiddelbart. Jeg ser at du stiller meg et åpent spørsmål og hvis jeg deler litt så får jeg mye igjen, men det er så ork at jeg ikke gjør det. Der du åpner samtalen for å diskutere mer enn sak, så ror jeg samtalen tilbake til å eksklusivt omhandle sak. På denne måten gir jeg deg gode svar, samtidig som jeg ikke åpner opp muligheten for at vi skal bli noe mer enn “studievenner”, eller “kollegaer”.

Jeg var så motivert til å spille dette spillet fordi det var der alle jeg kjente var, det var der jeg kunne være meg selv fullstendig. Det var, tilsvarende annen sosial aktivitet, drivkraften bak det å spille så mye. Du får noe igjen så du møter opp på forelesninger fordi du har noen du gjerne vil snakke med der, du møter opp i seminarer fordi du gjerne vil vite hva som skjedde i helga, du blir med på kino fordi du vil dele det med noen andre du liker, men nå føler jeg ikke engang for å åpne det. Jeg forsøkte å returnere til det i 2024, men etter tre uker var jeg ferdig igjen. Det var som å besøke den gamle ungdomskolen hvor bygget er den samme, malinga er lik, skolegården ligner, nærbutikken fortsatt står og hilser på avstand, men det er jo ingen av de du kjente der, lærerne er ikke engang de samme. Sammenhengen er ulik. Du kan aldri gå tilbake til den du var, men må for evig forbli den du er.

Du spiller jo gjerne et spill for så mye annet, for historien, for de mer mekaniske elementene, for det grafiske eller hvilken emosjoner det gir deg. I veldig lang tid, egentlig hele mitt liv, så har jeg hovedsakelig spilt multiplayer eller online. Altså spill med mange andre, og jeg har vært oppsøkende og hatt et ønske om å spille med andre, men tilsvarende resten av mitt liv så orker jeg det ikke mer. Jeg orker ikke. Hvis jeg spiller nå så er det for det meste singleplayer, noe med en vakker historie eller noe som gir meg noe emosjonelt. AC: Odyssey oppfylte jo alle tingene en nerd elsker, fantastisk innlevelse i en gresk kontekst som er perfekt for en som har studert gresk, og Kassandra er jo en vakker karakter, en av mine favoritter. Slike som henne eksisterer jo også ute der, men jeg har null interesse. Noen har skrudd av en bryter i meg og jeg opplever at jeg ikke har noen interesse av sosial kontakt med andre, ikke fordi jeg frykter de, ikke fordi jeg er engstelig for skuffelse, men det bare er en hobby jeg ikke lenger makter eller har energi til å bedrive.

Hva skjedde med meg? Flere av de jeg var organisert sammen med, som jeg hadde daglig kontakt med i flere år sitter jo nå på Stortinget.

Hva skjedde med meg? Flere av de jeg hang med daglig har jo nå stifta familie med barn nummer to og tre, kjæreste nummer syv, bil, båt og hytte.

Hva skjedde med meg? Flere av de jeg spilte med har jo starta karrierer på YouTube, har oppretta, skapt og vedlikeholdt et eventyr av et liv.

Det verste av alt? Jeg er ikke misfornøyd. Jeg er ikke deprimert, jeg er ikke skuffa over mitt liv. Jeg burde være det, men jeg er ikke faktisk det. Jeg har en ambisjon, jeg vet hva jeg skal bli, jeg vet hvordan jeg skal komme meg dit. Jeg er et individ med en kompleks indre verden, som egentlig er jævlig enkel. Jeg trenger bare noen få ting, og jeg gjør nå det som gir meg lykke, det som gjør meg glad. Men jeg erkjenner at jeg savner det å savne.

Jeg vil så gjerne nå ut til deg, men jeg vet at du ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg savner å savne deg. Jeg kommer alltid til å elske de jeg har hatt, og når de ut vil jeg igjen være selvutslettende i mitt mål om å løfte de, men jeg orker ikke å nå ut igjen.