Jeg synes vennskap er et fascinerende tema å diskutere, spesielt med tanke på mennesker som sosiale vesener. Vi trenger vennskap, de utfyller oss og gir ekstra dimensjoner vi ikke innser før vi mister de, samtidig som de også tilbyr oss en arena å utfolde oss på. Vi er ikke noen utenom den vi er i andres øyne, og mangler vi mennesker som kan se oss så kan en kanskje tenke på det som en alvorlig oppløsning av den vi faktisk er. Fordi hvem bryr seg om du farger håret rødt hvis du ikke har noen å dele det med? Hvorfor gjør du det da?

Jeg har vært veldig heldig i mitt liv og hatt en rekke fantastiske vennskap som har bidratt til at jeg ble den jeg er, samtidig som de har hatt en viss egenskap eller posisjon i den tida vi var venner. De har alltid passa meg der og da, noe som er viktig for vennskap, men jeg har også vært uheldig med at de slutter å passe meg i det jeg endrer meg. Dette er naturlig, du mister noen på veien, det er bare det at jeg ble så fokusert på veien at jeg ikke innså hvor alene jeg endte opp før jeg plutselig så opp og ikke så noen ved min side.

Jeg savner, og savner ikke, mennesker. Jeg har en jobb preget i stor grad av sosial interaksjon, men vennskap er en hobby jeg mista på et punkt. Jeg kan helt ærlig ikke si når jeg mista interessen, når jeg mista evnen til å plukke opp nye mennesker. Jeg er heldig som ikke ser så altfor verst ut, noe som har gjort at de tingene jeg uttalte meg om, og måten jeg var på, ble ansett som essentrisk eller sjarmerende heller enn “creepy”. Jeg virker smart, jeg ser smart ut, og dette har gitt meg den fordelen, men jeg tror også det har gjort at jeg virker mer avstøtende enn jeg er.

I tenåra hadde jeg et mye større sosialt nettverk prega av forskjellige individer som mente diverse. Alt fra venstreradikale anarkokommunister, til hardbarka FrPere som hadde American History X som favorittfilm, men mislikte hvordan den endte. Alt fra grupper med en kollektiv IQ på 98, til individer som senere forbløffa meg på de vakreste måter. Jeg har ikke egentlig møtt en dum person i mitt liv, jeg vet at jeg besitter den unike ferdigheten at jeg kan se det beste i alle mennesker, jeg kan se styrkene og sånn sett vet nøyaktig hva de burde gjøre. Jeg vet at jeg burde bli rådgiver på en VGS, eller noe tilsvarende, fordi det passer meg best. Jeg blir så lett forelska i andre fordi jeg ser det vakreste i alle, noe som ofte har forført meg til perioder med sosial skuffelse og hjertesorg.

I tenåra tok jeg initiativet til kontakt med tilfeldige mennesker, sendte de meldinger og spurte de ut om hvem de var, jeg så de, jeg ble med de, jeg interesserte meg i de. Jeg satte meg på toget for å møte de, selv om det ofte endte i skuffelse. Det gjorde ingenting, det var bare erfaringer jeg ble rikere av. Jeg var helt in tune med alles forventninger og prioriteringer, men etter hvert så merka jeg at ting endra seg. Folk ville noe annet, de var plutselig annerledes. Jeg forsto ikke hvorfor, og hva som utløste det. Jeg greide ikke å henge med på denne reisen, og følte meg som en på utsiden.

Miljøene jeg hang i ble plutselig prega av veldig mye rus og alvorlig kriminalitet. Jeg husker at jeg var med en, og så møtte vi på en vennegjeng, og på et sekund hadde den ene tatt fra mobilen og filma han jeg gikk med som lå på bakken, forslått. Han hadde forsøkt seg på dama til han ene i denne vennegjengen. Det var en alvorlig hendelse, som førte til hjernerystelse hos han. Byen jeg bodde i var prega av ganske omfattende og intens ungdomskriminalitet, den hadde store ungdomsgjenger som begikk alvorlige lovbrudd, og hyppig kontakt med politiet. En annen episode var når en kom fra Oslo for å bråke, men ble slått ned rett utafor stasjonen, igjen en hjernerystelse med ambulanse tilkalt. Jeg følte meg som en observatør, jeg forsto ikke hva det var jeg hadde sett, det var for vanskelig for en trettenåring. Det florerte ulike rusmidler, og folk var plutselig veldig opptatte av å feste og drikke. Jeg har aldri trengt det for å være meg selv, men alle andre var så stengt inne uten alkoholen. Jeg mislikte sterkt det skuespillet. For første gangen i mitt liv innså jeg hvor alene jeg faktisk var, stående rundt hundrevis av mennesker i et veldig sammensveisa nettverk av mennesker.

Hvor er det jeg tilhører? Alkohol og rusmidler var overalt, og jeg mislikte egentlig det. Jeg har bare positive opplevelser, men innså veldig raskt hvilken funksjon det har, og kunne fått. Jeg slutta å bli med på fester, men det var alt alle ville snakke om, det var alt folk var opptatt av. Og jo flere fester jeg ble borte fra, jo mindre tilknytning til de fikk jeg. Jeg følte meg rar i møte med de, som om jeg var en turist som ikke snakka språket, men likevel hadde forvilla meg inn på en guida tur. Forhold ble vanskeligere fordi folk ble vanskeligere. Det jeg ville og det de ville var ikke det samme. Jeg mista bestevenner, og generelle vennskap, til noe jeg ikke følte tilknytning til.

Miljøet ble prega av ting jeg ikke likte. Selv musikken ble annerledes, i større grad prega av typen Hardstyle og slikt som jeg bare ikke orker, men fordi byen var så liten så hadde jeg et bestemt rykte som gjorde at døra til andre venner ble lukka permanent. Jeg var så alene, selv om jeg kunne ringe til hvem som helst og bli med på hva som helst. Selv med alle øyne på meg så var det ingen som faktisk så meg. Og i den grad de faktisk gjorde det så følte jeg meg uglesett, at de ikke så den jeg var, men en konstruksjon de selv hadde skapt. Jeg levde inni mitt eget hode, i en konstruert fantasi, en idealistisk og romantisk virkelighet som den faktiske virkeligheten aldri kunne leve opp til.

Vennskap ble i større grad til en byrde, og jeg ble hjemme oftere enn jeg ble med ut. Denne tendensen vedvarte, og til slutt hadde jeg ikke vennskap. Jeg hadde brukt opp alle mine reserver, alle mine energilagre på å forsøke forgjeves å være noen andre enn den jeg var. Jeg ble så skuffa sosialt og relasjonelt. Jeg forsøkte å sette folk i kategorier for å lettere sortere de, men jeg opplevde samtidig et ønske om å gå tilbake i tid. Hvis jeg kunne gå tre år tilbake så kunne jeg gjøre noen endringer, men innså ikke selv hvor stor makt jeg hadde der og da til å gjennomføre endringer. Det var en handlingslammelse som gjorde at det ble lettere å “gå tilbake i tid” fordi jeg da hadde momentum snarere enn å forsøke løpe fra stillestående posisjon “nå”. Jeg ble i større grad nostalgisk, noe som er et klassisk tegn på depresjon. Ingen så det, de fatalistiske tankene jeg bar på, som jeg uttrykte åpent, men ingen tok seg bryet med å sette seg inn i. Jeg gikk usynlig gjennom hverdagen, uten at noen så meg. Og til slutt knakk dette fullstendig, jeg isolerte meg fra de aller fleste, ble mer og mer digital fordi der kunne jeg være den jeg ville være, jeg hadde blanke ark, jeg kunne dypdykke i det jeg ønska uten å måtte ta hensyn til så mange folk.

Hvordan jeg oppførte meg, hvordan jeg fungerte, var så avvisende mot alle og enhver. Det var bare noen få som fikk ha tilgang til meg, konkret en spesifikk person, men også det begrenset. Jeg ville så jævlig være der for denne personen i det minste, men opplevde meg så utmatta i alt jeg foretok meg, så tynnslitt og ødelagt. Det lille jeg hadde ga jeg denne personen, men forsto også hvor lite det var, og jeg mista etter hvert det vennskapet også.

En av de tingene som sjeldent diskuteres rundt isolasjon er hvor få interesser du ender opp med, hvor avbleka og avfarga du faktisk blir. Det er en ond sirkel der jeg tidligere hadde en veldig ekspressiv klesstil med forskjellige hårfarger, forskjellige moteuttrykk, forskjellige og varierte plagg, forskjellige intense meninger, musikksmak, favorittfilmer, og alt slikt, så ble hele mitt klesskap nå bestående av svarte og anonyme klær. Jeg hadde ikke noen favoritter, jeg var ingen. Mine hobbyer ble ting jeg kunne gjøre alene, mine interesser ting som ikke krevde andre personer. Og da møter du heller ingen andre. Isolasjonen blir selvforsynt, og med økende angst ble dette forverra. Jeg ble livredd og satt ut hver gang jeg hørte melodien fra ringeklokka fordi den betydde uønska sosial kontakt. Jeg ble værende i kjelleren i frykt for å gå opp, jeg ble ikke med på ting. Jeg slutta å bry meg om meg selv, og lot alt bare gro. Jeg gikk opp veldig mye i vekt, jeg evna ikke å utføre noe vedlikehold.

Du kan være tjukk, du kan være tynn, du kan være nevrotisk eller hysterisk, men du må være noen i møte med andre for å få den nødvendige tilknytninga. Det gjorde jeg ikke, det var jeg ikke. Jeg kunne fint prate med folk, men det endte ikke opp som noe, fordi jeg ikke ønska det. Jeg tok ikke initiativet, jeg ble ikke med på ting, jeg orka ikke, jeg ville ikke, jeg var ikke bitter på tilværelsen, jeg bare hadde funnet mitt rom og foretrakk det. Den mørke kjelleren helt fordypt i Final Fantasy XIV. Jeg hadde null framtidsutsikter, ingen planer, ingen ambisjoner, ingenting. Hva skulle jeg bli nå? “Aner ikke, sikkert lærer” kunne jeg fortelle. Det var ingen ide om noen framtid, jeg levde ikke. Jeg var ikke.

Disse vennskapene var unike i den forstand at de så meg på en annen måte enn noen tidligere har gjort, og de hadde en forståelse jeg ikke skjønte hvordan de kunne ha. Det gjorde dette lettere. Jeg studerte teologi, og hadde en nærmest obsessiv forståelse av religion, men var ulik de andre jeg studerte med. Men egentlig ikke, og det er her den fatale feilslutningen oppstår. Jeg var ikke egentlig ulik de, jeg bare ga de ikke en sjanse. Jeg turte ikke dele av meg selv, jeg var så angstpreget at jeg lukka meg selv for alt slikt, og det kom bare til uttrykk i oppgaver, noe som overraska forelesere og andre som leste det. Jeg ble anbefalt å fortsette, de ønska at jeg delte mer, men jeg turte ikke. Jeg tok ikke den risikoen, og trakk meg heller tilbake inn i en fantasiverden som i større grad samsvarte med min egen indre verden.

Folka rundt meg, de jeg en gang kjente, ønska barn og familie, forhold med hus og båt og bil og hytte, med en arbeidsplass de kunne gå til, mens jeg ikke eide en eneste ambisjon. Jeg klarte ikke å knytte meg opp mot dette idealet samfunnet har, jeg var ikke produktiv, og selvtilliten min knuste gang på gang, jeg gravde meg dypere og dypere ned i avgrunnen. Jeg hadde en omfattende tannpine, men gikk ikke til tannlegen i frykt for at jeg igjen skulle bli avslørt, at de igjen skulle oppdage manglene mine. Hvor feil jeg var, hvor udugelig jeg var, hvor dum og idiot jeg var.

Final Fantasy XIV ble min redning, samtidig som det ble lenkene jeg påførte meg selv. Jeg opplevde mestring, jeg var en minikjendis i spillet, folk kjente til meg og min enorme kunnskap, men de ferdighetene jeg bygde opp der kunne ikke overføres til andre sammenhenger, noe som forsterka lenkene. I spillet var jeg en av de mest kjente skikkelsene, med et enormt sosialt nettverk, med en utstråling folk elska, med en selvtillit uten takhøyde, utenfor var jeg en NEET uten framtidsmomentum, som så forjævlig ut og ikke kledde seg noe bra, som ikke fungerte i samtaler, som dissosierte for å klare selv en enkel handletur på butikken.

Folk som kjente meg fortalte meg hvor avbleka jeg så ut, hvordan fargene i øynene mine hadde forsvunnet, og hvor monoton og kald jeg framsto i samtaler. Et familiemedlem spurte meg om hvorfor jeg var så melankolsk, men jeg tok ikke det videre. Det er her min sosiale angst har utviklet seg til en unnvikende personlighet, som har videreutviklet seg til schizoidale trekk. Jeg fatta ikke interesse i andre, jeg orka de ikke, men samtidig så leste jeg nettaviser hver dag. Det var noe i meg som gjorde opprør mot meg selv, noe som ikke ville være fanga. Jeg opplevde en inkongruens mellom den jeg hadde blitt, og den jeg var. Den jeg er. Og jeg evna ikke lukke dette inne lenger, plutselig på kort tid fikk jeg igjen framtidsutsikter, ting jeg ønska å gjøre, ting jeg ønska å bli, og veien dit ble åpna for meg. Jeg kan ikke fortelle, men jeg skal prøve i et annet innlegg, hva som til slutt utløste denne transformasjonen, men plutselig mista jeg interessen for Final Fantasy XIV, for NEET-livet, for alt det og ble veldig interessert i andre ting. Og dette gjorde at jeg, til syvende og sist, etablerte det viktigste vennskapet – det til meg selv. Jeg ble, etter altfor mange år, til slutt venn med meg selv.